Ingen kan lenger benekte at språktilstanden blant Oslobarn er svært alvorlig for samfunnsutviklingen og for det enkelte individet. Men at det trengs kraftig lut for å løse problemet vil ikke tanta i Akersgata ha noe av. Hun om det. Det er heldigvis ikke media som former integrerings- og innvandringspolitikken til Norge.
Men la oss gå tilbake i tid og se på hva to herrer foreslo for å sikre at alle barn i Norge, uansett bakgrunn, for gode og bidragsytende liv i landet vårt. Det handler om Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen. Her er artikkelen lagt ut på rights.no for to år siden, i kjølvannet av selvmordsaksjonen i Stockholm, som med hell kan leses i lys av språktragedien i Oslo:
Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde, begge FrP, foreslår i dag 10 enkle råd for å forbedre integreringen. Rådene, som for eksempel å snakke norsk med barna sine, lese norske eventyr for dem og la barna leke heller enn å gå på koranundervisningen i fritiden, burde ikke skremme så mange. Men den gang ei, stigmatiseringskortet dras umiddelbart frem. Ikke minst fordi Amundsen og Tybring-Gjedde bruker hendelsen i Sverige som inngangsport.
FrPs Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde har et innlegg i dagens Aftenposten som de neppe kunne ha trodd skulle skape noe særlig oppstyr. Eller kanskje ikke, kanskje de skjønte at det politisk ville bli benyttet for hva det er verdt for å få en politikerstemme i media. Men særlig konstruktiv kan ikke kritikken kalles.
Innlegget i Aftenposten lyder som følgende (gjengitt her etter forfatternes tillatelse):
Bryt faste mønstre
Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde
I tråd med islam. 11. desember sprengte irakeren Abdulwahab seg selv i luften på en travel handlegate i Stockholm. Målet var å ta med seg flest mulige mennesker i døden. Han var overbevist om at han handlet i tråd med islams lære.
Abdulwahab var tidligere student i den britiske byen Luton. Der ble han erklært uønsket i moskeen grunnet radikalisme. På spørsmål fra NRK om hva som driver islamister som Abdulwahab, svarte formannen i moskeen følgende: «de er imot alt som fungerer». Han siktet til vestlige demokratier. For de fleste er dette ubegripelig.
Hva er det med islam som gjør at et økende antall muslimer er villig til å sprenge seg selv i luften, med mål om å drepe seg selv og andre? Hva er det med Koranen som hos mange fremkaller så mye hat?
Dialog.
Ja, gjerne dialog. Men, hvordan skal vi bedrive dialog med mennesker som tar avstand fra demokratiet og som forakter liberale humanistiske verdier? Hvordan skal vi utveksle synspunkter med mennesker som anser muslimer å være andre mennesker overlegne og som mener likestilling mellom kjønnene bryter med Koranens lære? Mennesker som mener ytringsfriheten bør begrenses og at individets frihet skal defineres av religionens voktere? Mennesker som mener homofile ikke har livets rett, og at frafall bør straffes med døden?
Islam betyr fred, får vi høre. Hva slags fred siktes det da til og til hvilken pris? Dersom fredens islam innebærer brudd på menneskerettighetene gjennom innføring av gudegitte sharialover, så er ikke det en fredens pris vi kan akseptere. Slike «fredsforhold» avler kun frykt, fattigdom og flukt.
I det siste er det blitt innført en uendelig rekke av integreringstiltak finansiert av fellesskapet. Videre har innvandrere fått tilgang på vår velferd og våre rause sosiale ordninger. Resultatet er nedslående. Tross enkelte solskinnshistorier, er det generelle inntrykket at vårt samfunn blir stadig mer segregert. Det er derfor avgjørende at vi ikke fortsetter å øke dosen med den medisinen som ikke virker. Vi må gjøre noe annet! Men, hva?
Eget ansvar.
Det bør være udiskutabelt at ansvaret for integrering først og fremst ligger hos innvandrerne selv. Det hviler derfor et stort ansvar på foreldregenerasjonen. Vi må forutsette at mennesker som frivillig eller som flyktninger har valgt å bosette seg her, mener Norge har kvaliteter som er bedre enn det landet de forlot. Men, dersom et økende antall innvandrere mener disse kvalitetene begrenser seg til kun å omfatte velferd og sosiale ordninger, så har vi en enorm utfordring. Dersom stadig flere innvandrere ikke forstår eller ikke vil akseptere at samfunnets vekst, velstand og velferd kun er mulig i kombinasjon med demokratiets humanistiske frihetsverdier, så er integrering en umulighet.
Vi tar for gitt at innvandrerforeldre ønsker at deres barn skal få seg utdannelse og arbeid og bli velfungerende positive bidragsytere i samfunnet. For å få dette til må foreldrene ta noen valg som på kort sikt kan være vanskelige og ubehagelige, men som på lengre sikt vil være til uvurderlig hjelp for deres egne barn. Foreldregenerasjonen må være villig til å ofre kulturell eller religiøs praksis som bryter med de frihetsverdiene som muliggjør vårt samfunns vekst, velstand og velferd.
Råd til innvandrerforeldre.
La oss derfor i beste hensikt presentere ti råd til innvandrerforeldre. Råd som for mange sikkert vil bryte med familienes faste mønstre, men som over tid vil gjøre integrering til en selvfølgelighet og mangfold til en positiv erfaring for alle: 1. Snakk norsk til barna i hjemmet. 2. La barna se på norsk barne-TV og lytte til norsk radio. 3. Les norske eventyr og barnebøker for barna. 4. La barna besøke klassekamerater, overnatte hos venner og delta i bursdagsfeiringer. 5. Engasjer dere i barnas skolehverdag gjennom foreldremøter og Foreldrerådets arbeidsutvalg. 6. Ikke send barna deres på Koran-skoler etter skoletid, bruk tiden til lekselesing og lek. 7. Vær aktive i nærmiljøet – delta i idrettslag, musikkorps og på dugnader. 8. Slutt å ta med barna på månedslange ferier i opprinnelseslandet. 9. Slutt å importere ektefeller og la barna deres få gifte seg av kjærlighet. 10. Frigjør døtrene deres. La de få prøve seg frem i det norske samfunnet – ikke legg kulturelle eller religiøse restriksjoner og begrensninger på deres bevegelsesfrihet.
Reaksjonene har Aftenposten innhentet hos Høyres Afshan Rafiq og Arbeiderpartiets Hadia Tajik.
– Disse ti rådene er med på å segregere minoritetsforeldre ved å stemple dem som uvitende, som at de ikke vet hva som er rett og galt for deres barn, sier Rafiq.
– Kjenner meg ikke igjen
Med sine ti råd til innvandrerfamilier mener FrP-politikerne at de vil bidra til å gjøre integrering til en selvfølgelighet. Rådene handler blant annet om å snakke norsk hjemme og å delta i idrettslag og musikkorps.
Rafiq mener dette allerede skjer i de fleste norske hjem.
– Jeg er annengenerasjons innvandrer, og jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i dette. For meg er mye av det en selvfølge. Jeg lever og jobber her, snakker norsk og leser eventyr for barna. Hjemme snakker vi begge språk, og slik er det hos de fleste familier, sier hun.
Dette mønsteret begynner å bli en smule ensidig. Selv om Rafiq mener å leve etter de 10 reglene som Amundsen og Tybring-Gjedde lanserer, så skulle vel ikke det tilsi at alle lever som Rafiq? Men det er nettopp det vi skal forledes til å tro – at enhver kritikk av innvandrergruppers levesett segregerer minoritetsforeldre – at de ikke skjønner hva som er rett og galt for sine barn. Men Rafiq vet bedre, det passer bare ikke å si det all den tid det er FrP som kommer med rådene. For det ligger nok ikke i at foreldre ikke ”vet” hva som er rett og galt for sine barn, det er bare at for noen er denne kunnskapen nettopp ikke basert på de frihetsverdiene som FrP viser til. Men den debatten vil Rafiq legge død.
Deretter reagerer Rafiq på at Amundsen og Tybring-Gjedde bruker selvmordsbomberen i Stockholm som inngang til å gi råd til norske innvandrerfamilier.
– Dette nører rett og slett oppunder fremmedfiendtlige holdninger. De innleder med en veldig ekstrem handling og kobler det til en integreringspolitikk som Frp ønsker å føre, sier hun.
Den ekstreme handlingen benyttes som innfallsvinkel, i alle fall slik jeg leser det, til at verdigrunnlaget hos en del av våre nye borgere ligger langt fra den standard som de fleste oss, sikkert Rafiq inkludert, vil gå god for. Spørsmålet er således hvor slike galninger henter et slikt verdigrunnlag fra. De sier islam selv, andre kaller det misbruk av islam. Men skulle dette medføre til å nøre opp under fremmedfiendtlige holdninger, eller skulle heller Rafiq være seg til politiske ansvar bevisst å ta til ordet for at islam ikke benyttes i en slik politisk kontekst som nettopp terrorhandlingen i Stockholm og en rekke andre steder har vært?
Bedre er dessverre ikke Hadia Tajiks reaksjon. Hun er helt enig med Rafiq, og har heller ingen vanskeligheter med å understreke ”generaliseringen”:
– De trekker en slutning fra én manns handling i Stockholm til alle norske innvandrerfamilier. Hvis dette er et forsøk på taktikk, er det et kraftig undervurdering av Aftenpostens lesere. Det er en slutning som alle ser er så grov og generaliserende at ingen kjøper den, sier Tajik.
Kanskje Tajik ikke har lest innlegget. Man kan undre seg over hvorfor hun ikke utviser noen interesse i å gå substansielt inn i hva innlegget forfekter – nemlig at ulike syn på grunnleggende verdier, og til dels forskjellig verdigrunnlag, skaper utfordringer. Det viser også ”én manns handling i Stockholm”. Men hvordan forhindre at slikt skjer igjen? Pøse på med flere påstander om fremmedfiendtlighet og generalisering, så ordner det seg?