Boken kom for et par måneder siden, og jeg burde vært raskere ute med en omtale. Ikke minst fordi jeg i spenning ventet på den, og jeg ble rett og slett litt trist da jeg skjønte at publiseringen først ville skje rett etter stortingsvalget. Jeg hadde håpet den kom før valget, og slik sett kanskje bidratt til at valgkampdebatten fikk noen tema som virkelig betyr noe for den politiske styringen av Norge. Men nei, valgkampen foregikk, uten forstyrrelser, på et totalt intetsigende nivå. Som en test: Nevn én valgkampdebatt du husker som vesentlig for det fremtidige Norge.
Jon Hustads bok har fått «så der»-mottakelse, så vidt jeg har registrert, hovedsakelig delt i tre kategorier: 1) Hyllest, 2) Avvisning og 3) Fortielse. Men her må jeg også skyte inn: Jeg har unngått å lese omtalene for ikke å bli påvirket, men har registrert hovedtrekkene i de enkelte. Det virker som om alle de tre kategoriene handler om hvorvidt en godtar, eller kanskje riktigere: forstår?, premissene til Hustad eller ikke. For er det én ting jeg vil slå fast med det samme, så er det at Hustad bok ikke alltid er like lettfattelig. Den krever en innsats. Og akkurat «innsats» er et nøkkelord for Hustad, hvilket jeg skal komme tilbake til. (Jeg skal ta høyde for at økonomer har et pre her, men det var altså ikke noen av dem som skrev en slik bok, men en historiker og journalist).
Jeg ble sånn sett noe overrasket da jeg registrerte at mange, særlig i sosiale medier, hevdet at boka både var «lettlest og enkel», overstått på «noen timer» og at den ellers kunne brukes som et «oppslagsverk» (med referanse til alle tallene Hustad kommer med). Vel, jeg har brukt lang tid på boka. Det bevitner kanskje hvilken idiot jeg er, men til gjengjeld har jeg fått svært mye igjen for å lese den.
Den observante har vel fått med seg at dette er en del 1-kommentar. Det skyldes at mine tapre forsøk på å gi en overordnet kommentar falt i fisk. Det ble i mine øyne en for urettferdig fremstilling av bokens innhold, ikke minst fordi det overordnede budskapet i seg selv er vanskelig. For den handler om produktivitet. Så leksjon 1 er som følgende, i avdelingen produktivitet for dummies like me: Når det er viktigere å fordele kaken enn å bake den, så blir det i beste fall igjen noen smuler, i verste fall blir kakefatet helt tomt.
Norgeskaken
Den store mektige Norgeskaken består stort sett av to lag, inntekter fra fastlands-Norge (skatter og avgifter som befolkningen bidrar til) og oljeinntekter (samt investeringer og avkastning av disse). Så er det slik at vi (Norges befolkning) bidrar ulikt til denne kaken og forsyner oss ulikt. La oss da ta Hustads første setninger i boken (fra forordet):
I 1967, det året folketrygden ble vedtatt, var det knapt 97 000 som fikk uførestønad i Norge. Nå er det 476 000 som mottar uførepenger fra staten.
Uføretrygdede forsyner seg altså av kaken uten å bidra til å skape den. Det er det ikke noe galt i, all den tid de samme faktisk ikke kan bidra, men hovedbudskapet er noe annet: nemlig eksistensen av kaken i seg selv. At uføretrygdede faktisk kan få kake. Det at Norge er en velferdsstat – og forblir en velferdsstat.
Men hvordan skal vi sikre oss at Norgeskaken ikke blir spist opp? Her kommer produktiviteten inn. Produktivitet er ikke kaken i seg selv, ikke engang at den blir laget (det er produksjon), men hvordan den samme kaken blir til, og at den blir størst mulig, med minst mulig ressursbruk. Kaken blir altså «dyrere» hvis ti stykker går i beina på hverandre og lager den og hvis du bruker håndvisp heller enn kjøkkenmaskin, der sistnevnte fordrer at du har tilgang på moderne utstyr. Men det er klart, er det ti stykker som er med i produksjonen, så kan det være «fornuftig» at alle gjør noe enn at noen bare ser på at de andre jobber, og dertil forsyner seg grovt når kaken er ferdig.
I den mektige Norgeskaken er det utvilsomt mye olje, for det har vi god tilgang til, og som kjent har olje en tendens til å gjøre oss feit og lat. «Hva gikk galt med Norge?», spør Hustad, og svaret er, i motsetning til alle festtalene om Norge, «Vi fant oljen» (dertil på julaften i 1969). Moralen er enkel: easy come, easy go. «Det er alltid lettere å sløse bort uventet rikdom,» skriver Hustad med referanse til Harvard-professor David Landes, men et enda viktigere sitat fra samme mann er: «Rikdom er aldri så bra som arbeid, formue aldri så bra som fortjeneste.»
Norge har formue, og så langt også god fortjeneste, i oljen. Det får mange til å tro at det meste er problemfritt her på berget, ikke minst sett med utenlandske øyne. Men fortjenesten må stå i samsvar med forbruket, og rikdom er som kjent noe som fortæres, ergo må vi arbeide. Nettopp disse sammenhengene prøver Hustad å forklare oss.
Forbruk og arbeid
Klart vi vet at arbeid er det viktigste. Eller i alle fall nesten. For det er kanskje ikke like viktig for den enkelte av oss hvis vi får samme penger uten å arbeide. Og akkurat her er Norge nr.1 i verden. «Ingen land i verden bruker så mye av den samlede verdiskapningen på overføringer til folk i arbeidsfør alder, ingen land i verden har en så stor del av befolkningen på en eller annen diagnose.» Overføringene vi snakker om er uføretrygd, attføring, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og arbeidsledighetstrygd.
Hvis vi tar det for gitt at Norges befolkning ikke har et eget sykdomsgen, som dertil slår ut bare når du er i Norge, er det nærliggende å spørre hvorfor stadig flere av oss jobber mindre?
I 1950 var vi 3,2 millioner mennesker i Norge. I 2010 var vi nesten fem millioner. De siste 30 årene har vi i tillegg hatt en marsj av kvinner inn i arbeidslivet, særlig omsorgsyrkene. På toppen kommer en stor innvandring som særlig skjøt fart etter at Øst-Europa kom med i EU. Det samlede antall timer, at stadig et økende antall nordmenn arbeider per år, har likevel knapt gått opp siden 1950, da vi altså var knapt 2 millioner færre enn nå. Først i 2004, etter åpningen for unge polakker, passerte vi permanent like mange timer arbeidet som i 1950.
Altså: vi blir stadig flere, men likevel har vi i over 50 år ikke klart å utføre like mange arbeidstimer som de som jobbet i 1950. Hvorfor? Fordi vi betaler folk for ikke å være i arbeidslivet. «Nav alene forvalter nå nær 40 prosent av statsbudsjettet.»
Den oljesmurte velstandsøkningen, som Hustad kaller den, gir også Stortinget stadig mer penger å fordele. Og stadig flere mener seg berettiget til å motta en eller annen form for stønad fra det offentlige, eller lever av penger fra staten. Samtidig blir det færre som leverer til den samme kaka. Hvor hoppende gal utviklingen er, bevitner følgende om: «All inntektsskatt fra 1,5 millioner norske skattebetalere går med på å betale for dem som ikke arbeider.» Noen ekle tall fra Hustad:
- I 2010 mottok 717 952 personer sykepenger, uføretrygd, sosialhjelp, attføring og arbeidsledighetstrygd.
- Nær 40 prosent går av med uføretrygd før de når den offisielle pensjonsalderen (67 år).
- Bare 14 prosent sto i 2008 i arbeid til 67 år.
- I 2013 ble det alene satt av 136 milliarder til syke, uføre og de på attføring, arbeidsavklaringpenger og rehabilitering.
Og så kommer alle de som jobber i offentlig sektor. Den aktive arbeidsstyrken er beregnet til å være om lag 2,3 millioner (per 1.januar 2011), inkludert de rundt 7 prosentene som til enhver tid er sykemeldt. Av disse arbeider om lag 1,5 millioner i privat sektor. De øvrige om lag 800 000 jobber i offentlig sektor, de lever altså av staten. Inkluderer vi så de som lever på staten (de i underkant 718 000 trygdede), så er det altså like mange (1,5 millioner av de i arbeidsfør alder) som direkte understøttes av det offentlige som det er sysselsatt i privat sektor.
Så kommer subsidiene. Bønder, kraftkrevende industri, redere og sjøfolk, folk i distriktene, Hustad selv (når han skriver bøker eller artikler) og så videre. Så kommer pensjonistene.
Utgiftspostene synes uendelige, og jo flere penger, jo flere utgiftsposter. Er det bare en oppadgående spiral uten ende?
Vi har valg, påpeker Hustad. Hadde vi for eksempel greid å redusere antallet studenter (det er som kjent gratis å studere) og trygdede i arbeidsfør alder til de prosentvise nivåene vi hadde på 1970-tallet, ville det kunne gitt staten inntekter i størrelsesorden 150 milliarder kroner. Men Norge går motsatt vei: vi gir de samme bedre betingelser, for eksempel la regjeringen i 2011 frem en uføremelding som innebar økte uføreytelser og skjerming av uføre i de bebudede innstramningene i alderpensjonen.
Og så gjør Norge én ting til: vi tillater en enorm innvandring (relatert til Norges befolkning). Norges befolkningsvekst går så raskt at selv de fremste innenfor feltet, eller de som bør være de fremste, demografene i SSB, nekter å ta realitetene innfor seg. Så når SSB lager fremskrivninger om Norges befolkning er det bare én ting å si om dem: bom, bom, bom.
De fem siste årene har Norge vært det fremste innvandringslandet innenfor OECD-systemet. Siden vi ikke har økonomisk kriser og siden vi benytter stadig mer oljepenger, etterspør vi stadig mer av alt, men særlig etterspør vi tjenester. Mange, kanskje alle disse tjenestene – restaurant, butikk, omsorg, transport – kunne mange av dem som studerer og er på trygd, ha gitt oss. Men det gjør de altså ikke.
I 1990 tok vi imot 1 000 registrerte arbeidsinnvandrere, i 2012 kom 40 000 bare fra EØS. I tillegg kommer alle de andre, asylsøkere, flyktninger, familiegjenforente, henteekteskapene, de uregistrerte. Men hva skjer? Jo, de spiser mer kake enn de baker kake.
Karusellen kommer til å gå raskere og raskere noen år til. Vi får ikke store kriser på en stund ennå, den falske økonomiske veksten kommer til å fortsette, flere blir trygdet, som gjør at vi må importere flere, som igjen blirt trygdet, som igjen gjør at vi må importere enda flere. Til slutt, om fem, 10, 20 eller 30 år, ingen kan gi det eksakte årstallet når oljekassa er tom eller prisene på olje og gass har gått sterkt ned, da må vi gjøre noe.
Og det er akkurat det Hustads bok handler om: en advarsel om den økonomiske krisen vi beveger oss mot. På veien viser han at vi knapt har fattige her til lands, om helsegapet, at eldrebølgen vil bli enorm, at velferdsstaten er blitt for stor og at innvandringspolitikken ikke er bærekraftig. Altså et innblikk i hvordan Norgeskaken fordeles. Vet vi ikke det, vet vi heller ikke hva vi eventuelt kan gjøre. Det får jeg ta i del 2.