Under tittelen «Eit asylregime ute av balanse», tar Jon Hustad i dagens Dag&Tid for seg noen av reglene som ofte omtales som retten til asyl og hvordan disse reglene praktiseres i ulike land. Ikke minst handler det om hvordan ulike konvensjoner blir tolket.
Medan både Sverige og Noreg gav rekord-mange asyl i 2013 og atter hamna i europa-toppen, tek andre rike land knapt mot nokon. Kvifor er skilnaden så stor?
Tala er ikkje heilt klare enno, men Noreg tok truleg mot 11.000 asylsøkjarar i fjor, og mellom seks og sju tusen av desse fekk opphald. Sverige på si side gjev opphald til mellom fire og fem gonger så mange, om lag 30.000, som er ein auke med om lag 70 prosent frå året før. Og med det kjem dei to nordiske landa til å ha sagt ja til rundt ein tredjedel av alle asylsøkjarar som fekk ja av EØS-området i 2013. (I 2012 fekk litt under 90.000 asyl i EØS-området.)
Tallene er klare. Ifølge NTB (23.01.14) kom 11.983 asylsøkere til Norge i 2013. Det er 22 prosent flere enn året før. Det heter at det kom færre iranere, afghanere og somaliere, mens det var en kraftig økning fra Eritrea. Videre heter det at Utlendingsdirektoratet (UDI) regner med at det i år vil komme like mange asylsøkere som i fjor.
Nettopp sistnevnte er interessant. Med den nye H/FrP-regjeringen skulle en forvente at andelen asylsøkere ville gå kraftig ned, fordi den nye regjeringen har signalisert at den vil føre en strengere asylpolitikk. Så kan det tillegges at selv om andelen asylsøkere vil forbli noenlunde den samme, kan det likevel skje en innstramning fordi færre vil få opphold. Sistnevnte gjenstår å se, men jeg betviler at det vil bli praksis. Hustad forklarer hvorfor.
Rettsregimet
Kvifor er skilnadene så store i asylpolitikken i den vestlege verda, som på si side er dei einaste områda i verda som i særleg grad held seg med ein asyl-politikk? (Dei rike landa i Søraust-Asia tek i praksis ikkje mot flyktningar og asylsøkjarar.) Svaret er nokså komplekst, men fyrst må vi prøva å sortera ut dei ulike omgrepa.
For det fyrste er asylretten noko anna enn flyktningretten. Asyl, altså ein varig eller langvarig rett til opphald i ein stat, er ikkje ein rett eit individ har, asyl er ein rett eit land har. Asylretten er i praksis ei mellomstatleg sak og seier at eit land ikkje kan protestera om ein av deira borgarar får vern i eit anna land. Sovjetunionen hadde altså ikkje rett til å reagera med straffetiltak mot Noreg når vi gav ein av innbyggjarane deira vern i Noreg; det kan heller ikkje Putin og Russland gjera. FNs flyktningkonvensjon, som dei fleste land i verda har skrive under på, inneheld då heller ingen paragraf om rett til asyl «og benytter heller ikke begrepet asyl i konvensjonsteksten», som det står på heimesidene til den norske regjeringa.
Flyktningkonvensjonen på si side gjev ikkje rett til permanent opphald eller statsborgarskap, han regulerer vern, og kjernen i flyktningomgrepet går fram av artikkel 1A: «enhver person som (…) på grunn av at han har en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse (…).»
Det derimot konvensjonen inneheld ei rekkje reglar for, er rett til fri religionsutøving, vern av eigneluter og privatliv og vern mot å verta send attende til område der ein risikerer å verta forfylgd. «Den sentrale bestemmelsen i beskyttelsessammenheng», skriv regjeringa, «er den såkalte ‘non refoulement-regelen’ i artikkel 33 (1), hvoretter en flyktning er vernet mot tilbakesendelse til områder der han risikerer forfølgelse: ‘Ingen kontraherende stat må på noen som helst måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe.’»
Nettopp bruken av begreper er interessant. Det er altså forskjell på «asylrett» og «flyktningrett», men ingen av disse rettighetene gir rett til opphold i et annet land. Her kan vi også bringe inn nok et «kompliserende» element. For Menneskerettighetserklæringen (fra 1948) garanterer flyktninger retten til å søke opphold i et annet land, men samtidig forelå det ingen plikt for andre land til å ta imot flyktninger. Dette skulle flyktningkonvensjonen forsøke å bøte på, men vi kommer ikke utenom at konvensjonen er en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Dermed inneholder konvensjonen vilkårene for anerkjennelse som flyktning, men den pålegger ikke statene å gi beskyttelse til de samme.
Og som Hustad påpeker er folkerettslig asyl ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvert imot heter det at asylretten er en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkeltes rett til asyl er altså overlatt til hver stats interne lovgivning.
Dette korresponderer igjen med at en rekke land, herunder Norge, har vedtatt en kvote for FN-flyktninger (også kalt overføringsflyktninger/kvoteflyktninger). Som regel er disse anerkjent som flyktninger av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) før de blir overført til et annet land.
Utfordringen kan dermed raskt bli begreper, men det er (eller bør være) stor forskjell på asyl- versus flyktningpolitikk, men i praksis kan dette raskt bli to sider av samme sak. For eksempel har Norge (eller mer presist: den rødgrønne regjeringen) tatt et taktisk (?) grep: Når en asylsøker (altså en person som selv kommer til Norge og hevder å ha et beskyttelsesbehov, der staten sitter med bevisbyrden om vedkommende trenger det eller ikke) får opphold i Norge, gis vedkommende flyktningstatus. Hvorfor dette er gjort vet jeg ikke, men jeg antar at det har noe med «kommunikasjon» å gjøre: Det kan være enklere for staten å kommunisere at de trenger å bosette flyktninger enn asylanter. Flyktningbegrepet har per definisjon et langt bedre «rykte» enn asylanter.
Problemet er bare, og derfor mener jeg også at Hustad er vel snill i sin tittel når han sier at regimet er «ute av balanse», at flyktning- og asylsystemet ikke fungerer. Personlig er jeg ikke i tvil om at det er asylsystemet som ødelegger for flyktningsystemet, og dermed er det ikke de virkelig hjelpetrengende som først og fremst får den hjelpen de trenger. Men det er dette «vi» godtar:
Stoda i Europa er meir flytande. EU regulerer visse delar av asylpolitikken, men ikkje andre. Kven som får asyl på kva grunnlag, bryr EU seg lite om, men dei har derimot freista å leggja press på grensestatane for å få dei til å handheva grensekontrollen strengt, som kan høyrast litt rart ut sidan kvar ein som møter opp på grensa og hevdar seg forfylgd i utgangspunktet, skal få søknaden handsama. Og om vedkomande ikkje søkjer asyl, skal grensestatane avvisa vedkomande om han eller ho ikkje har visum til eit Dublin-land.
Det tyder i teorien at alle som kjem via Tyrkia og inn i Hellas, skal søkja om asyl i Hellas, og at alle som kjem vi Middelhavet, skal søkja i Italia og Spania. Dette skal i sin tur hindra såkalla asylshopping, at folk søkjer asyl i ulike land. Noreg kan automatisk seia nei til ein asylsøkjar som har søkt opphald i til dømes Hellas eller Italia, som vi kan avvisa tidlegare asylsøkjarar frå alle andre land innanfor Dublin-avtalen.
Fungerer ikkje
Fungerer Dublin-ordninga? Ikkje særleg godt. Hellas, til dømes, er bankerott og har i liten grad ei reell asylhandsaming, mykje av det same gjeld for Italia. Båe statane har i røynda gjennom Dublin eit incitament for å senda folk vidare utan å registrera søknaden deira. UNCHR har òg fleire gonger dokumentert at land som Bulgaria, Hellas og Kypros berre har jaga folk attende til det landet dei kom frå, utan at dei har fått høve til å søkja asyl (her kan rett nok desse tre land seia at det å senda folk attende til Tyrkia ikkje er farleg). Dei fleste asylsøkjarar til Europa kjem truleg via Hellas for tida, men i 2012 gav Hellas berre opphald til 625 asylsøkjarar.
EU ser stillteiande ut til å akseptera at folk vert jaga eller hindre frå å koma inn i EU-området. Italia gjekk i si tid inn ein avtale med Gaddafi om at han skulle hindra asylsøkjarar frå å sigla frå Libya. Spania har framleis liknande avtalar med dei vestlege arabarstatane. EU har ikkje protestert. Ein instans som kan protestera, er EMD, men dei kan i røynda berre prøva saker for personar som alt er innanfor Europa. Til dømes sende Italia attende om lag tusen båtflyktning-ar til Libya for nokre år sidan. Nokre få av desse greidde å koma seg attende til Italia. EMD sa at praksisen ikkje var lovleg sidan båtflyktningane hadde kome seg inn i italiensk farvatn. Men det hjelpte ingen av dei som ikkje hadde kome seg til Italia. Det er og slik at domane frå EMD ofte vert ignorerte. Systemet er totalt overlasta, og med ein gong ein person er send ut av Europa, sluttar rettane, og det er altså ingen tradisjon for at Europarådet straffar dei som ignorerer EMD eller snik seg rundt realitetane i domane.
Jeg «mistenker» Hustad for å ha fått ideen til denne artikkelen etter å ha lest Fremskrittspartiets Bærekraftutvalgsrapport (som jeg har vært med å utarbeide), en rapport som dessverre har fått alt for lite oppmerksomhet. I denne rapporten omtales det blant annet at Norge ligger i Europatoppen både for nettoinnvandring og over andelen asylsøkere som får opphold (pkt.1.5), samt asylinstituttet og konvensjoner (pkt.1.7).
Når jeg sier at rapporten har fått for lite oppmerksomhet (som FrP kan skylde seg selv for, da både partileder Siv Jensen og andre nestleder Ketil Solvik-Olsen gjorde sitt for «å prate rapporten ned» da den noe plutselig ble publisert), handler det nettopp om at den tar for seg en rekke betente tema som trenger politisk handling. Det handler ikke minst om det såkalte asylinstituttet. Systemet fungerer ikke, det bidrar også til alvorlig kriminalitet, som for eksempel menneskesmugling, kvinner og barn som selges til sexindustrien, organsalg, narkotikakriminalitet, samt til at mennesker kan sette seg selv og sin familie i økonomisk ruin dertil på en reise som kan handle om liv og død.
Men vil noe skje? Hustad påpeker:
Er det så noka von om ein sams asylpolitikk i EU som kan avlasta særleg Sverige, men òg Noreg? EF-domstolen har kome med nokre domar, men dei går ikkje på tal, men på individuelle rettar. Sverige har fleire gonger freista å få til eit sams asylsystem der ulike land tek sin del på grunnlag av demografi og økonomi. Dei har ikkje lukkast, noko som i og for seg er forståeleg. Sverige har til dømes sagt at dei tek imot alle frå Syria som kjem til Sverige; ingen andre EU-land har sagt det same. Om Sverige seier ja og så bed til dømes Irland om å ta imot desse, gjev Irland frå seg sjølv-råderett.
Konklusjonen ser ut til å gje seg sjølv: Ja, det finst internasjonal flyktningrett, men korleis han skal praktiserast, er i hovudsak opp til kvar einskild stat.
Ja, det er opp til den enkelte stat – og som spesielt Per Sandberg, nestleder i FrP, har spurt om på inn- og utpust: Hvilke konvensjoner bryter Norge ved å stramme kraftig inn på asylpolitikken? Han har selvsagt aldri fått annet enn det sedvanlige humane hør-hvor-snill-og-god-jeg-er-svaret, de som altså mener at de er Guds gave til menneskeheten fordi «Norge som verdens rikeste land» må hjelpe alle dem som mener at de kan få et bedre liv i Norge.
Vi kommer ikke av flekken før flere innser at dagens system er drepende. Skal vi hjelpe, hjelper vi flere og bedre med å gjøre det i de aktuelle landene og/eller nærområdene. Det ville satt en stopper for mesteparten av kriminaliteten, beskyttet de enkelte bedre og fått pengene til å strekke lengre.
Men politikerne tør ikke tenke tanken engang. Noen kan jo tro at de er «slemme» og slemme får ikke mange stemmer.