Det var på Facebook at rogalandshumoristen bekjente sin frykt, dog innrømmer han at han kom litt skjevt ut da han først skrev «muslimfrykt». For det er slett ikke muslimer Torolf Nordbø frykter, men «systemet islam». En slik tabbe er ikke Nordbø den første til å gjøre, og hvis Nordbø har mange muslimer venner som han sier, så vet han da også at muslimer kan være de første til å kritisere «systemet islam» (om enn ikke så høyt).
Men Nordbø har kanskje også gjort en annen tabbe. For det er nemlig ikke så mange andre enn (frafalne) muslimer som kan tillate seg å kritisere systemet islam, vi andre må derimot være svært så påpasselig med å si radikal islam, ekstrem islam eller lignende, og da gjerne med klar adresse til islamister, helst presisert til voldelige islamister. For, om vi skal tro de som mener å forstå seg på det, så er de mest bokstravtro muslimer ikke noe å frykte, selv om mange av dem ikke har mye til overs for grunnleggende frihetsverdier vi setter høyt i vårt samfunn: slik som, ytringsfrihet, likestilling, likeverd og religiøs frihet.
Ifølge Dagen.no skriver Nordbø på sin Facebook-side:
Til dei som lurer på om eg har islam-angst: Eg har ikkje islam-angst, eg har islam-frykt. Ikkje for enkelte muslimar, dei kjenner eg mange av, dei fleste er trivelege menneske.
Men eg ser kva slags samfunn systemet islam lagar i dei aller fleste land. Eit system der først og fremst kristne blir forfølgde, undertrykte og drepne.
Dette skjer også med dei få intellektuelle, andre religionar og kvinner som står opp og kjempar for sin sjølvsagte rett til likeverd og likestilling.
Mobbing, trakassering av folk med litt anna syn på ting, spesielt kvinner er også ein hovedregel i dei muslimske miljøa i Norge.
Dette lærer kulturrelativistane på lærestadene våre oss at me ikkje skal snakke om. Vi skal leve i ei drøymeverd, heilt til snillismen har gått så langt at vi får ein uhyggeleg motreaksjon frå ytterste høgre med vold, rasistisk grums og totalitære politiske løysingar.
Dermed var det vissnok i gang. Mange var glade for at rogalandskjendisen «tok bladet frå munnen», mens andre mente han leflet med farlige krefter.
Nordbø selv påpeker at han ikke angrer på sitt utspill, og han tar avstand fra at han er «rasist» (hvor han har fått den ideen fra, kan vi vel bare gjette). Derimot står han fast på at «store delar av islam er undertrykkjaende».
Deretter er Nordbø nøye med å fremheve seg selv som verdikonservativ KrF-er, tilhørende venstresiden i partiet i fordelings- og u-landspolitikken og vil gjerne både doble og tredoble u-hjelpsbudsjettet. Han er LO-sympatisør, sterkt tilhenger av velferdsstaten og like sterkt motstander av sosial dumping. Dog er han innbitt EU-motstander og kritisk til Schengen-avtalen som har «opna grensene for omfattande lovløyse også på våre kantar.»
Ergo skal vi vite at Nordbø er en kjekk, human og likenes kar, så kan en jo spørre: i motsetning til?
Og det er vel her Nordbø har latt seg forlede til å tro at det skumleste er de med merkelappen «ytterste høyre». Vel kan de være skumle, men neppe noe skumlere enn de fra «ytterste venstre», som ikke nevnes med ett ord av verken Nordbø eller avisen. For er det noen som har tatt «systemet islam» i forsvar (eller fortielse), så er det vel nettopp den fastlåste venstresiden. Der har det som regel holdt å være litt mørkere i huden, så har det per definisjon vært «synd på dem». Et mer undertrykkende menneskesyn finnes knapt.
Å ikke trykke til seg islams tankegods burde være helt legitimt, ikke minst ut fra at islam er en streng lovreligion, men det hadde kanskje vært en fordel å overse ekstremistenes politiske slagside – avstanden mellom dem er uansett forsvinnende liten.
– På sikt er eg redd for at islamsk tankegods representerer ein fåre for norsk rettsmedvit og demokrati. Og demmer me ikkje opp for desse straumdraga, kjem me til å få ein grusom motreaksjon på ytterste høgre fløy med nasjonalisme og rasisme. Dette ser me tydelege tendensar til i Sverige, Danmark og andre europeiske land. Historia har vist at dette fort blir resultatet når snillismen blir for stor, seier Torolf Nordbø.