Tittelen ”Nytt menneskesyn, nytt tankesett” er kopi av tittelen på presentasjonen vår i Hornes departement i går. Først: stemningen var god, og det var en lyttende statsråd vi for første gang møtte i en tett sammenheng. Horne har fått en tøff start grunnet forrige Regjerings politikk: hun skal sørge for raskest mulig bosetting av rundt 5 000 asylsøkere med innvilget opphold, i et kommune-Norge som er motvillig. ”Våre” tema er således forståelig nok ikke topprioritet per i dag. Men det kan de bli, ikke minst hvis bosettingsfloken løses, og hvis ny regjering klarer å redusere asylstrømmen og frigjøre kapasitet til å integrere dem som allerede er i Norge.
Først og fremst handler temaene ”våre”, dumping av barn og kjønnslemlestelse, om kunnskap, kunnskap, kunnskap, som gir trygghet, som igjen åpner for realpolitisk handling. Det er et uomtvistelig faktum, slik vi ser det, at hele Europa har sviktet durabelig hva gjelder de to nevnte temaene. Ingen land har en helhetlig, nasjonal politikk på feltet. Dertil er fokuset i det offentlige rommet på temaene svært svakt. Det til tross for den udiskutable alvorlighetsgraden for det enkelte individ, og dermed også på et samfunnsnivå.
I 2004, altså nå for 10 år siden, publiserte HRS rapporten Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn. Rapporten er om mulig enda mer aktuell i dag grunnet den økte barnebefolkningen fra land i Afrika og Asia. Rapporten vakte bred oppmerksomhet i media i både Norge og Danmark den gang. Men politisk var ikke Norge moden: er det et problem at barn som er født i Norge får deler av oppveksten i foreldrenes opprinnelsesland – ”for å lære foreldrenes kultur å kjenne”, som det gjerne hette den gang?
Den ballen er død nå. (Man burde allerede den gang ha klart å spørre seg om det er slik at foreldrene ikke klarer å formidle egen kulturbakgrunn her i Norge til barna. Er det slik at nordmenn i utlendighet ikke klarer å lære barna norsk, ikke klarer å formidle norske tradisjoner etc?) Ikke et eneste parti på Stortinget mener noe annet enn at det er best for barna å ha oppveksten i Norge – landet de skal leve sine voksne liv i. Men fremdeles lar de samme politikerne foreldrene fulle rettigheter til å holde barna – om foreldrene vil – i opprinnelseslandet gjennom hele oppveksten, om så er.
Dette kan ikke fortsette. For det handler også om følgende (lysark fra presentasjonen):
Lærdommen så langt er:
Få barna over Svinesundbrua, og du kan gjøre hva du vil med dem – hvis de ikke er etnisk norske, da…
Ledsaget av dette lysarket:
Eksempelvis på koraninternatskole
Fotoet tok vi i Gujrat, pakistanske Pinjab, i 2004. Jenter ned i fireårsalderen befinner seg på innsiden av disse (fengsels-) dørene, også norskfødte, var vi informert om. Fengselsdører, fordi jentene er plassert her, og de har på ingen måte fri utgang. De kan på ingen måte selv velge å avslutte ”utdannelsen”.
Vi mener selvsagt ikke at alle barn og unge som er på lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland, lever under slike forhold som på denne koranskolen. Majoriteten går antakelig i ordinær skole i foreldrenes hjem(lands-)by. Poenget er: ingen vet hva situasjonen er. Den er helt ute av kontroll. Skal dette fortsette – dertil i disse tider der fokuset er på hva som skaper såkalt radikaliserte unge?
Det vi vet, som kom frem i HRS-rapporten De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen, er at vi snakker om tusener av barn og unge, tusener, som til enhver tid er på lengre opphold i utlandet, sannsynligvis den store majoriteten i foreldrenes opprinnelsesland.
Hvor mange? Hvor er de? Hva skjer med dem?
- I Oslo kommune manglet 1.852 grunnskoleelever (2009)
- På landsbasis manglet 3.877 grunnskoleelever (2009)
Utfordringen til både Horne, med ansvar for integrering, og for Torbjørn Røe Isaksen, med ansvar for kunnskap, og for Anders Anundsen med ansvar for justis- og beredskapsfeltet, er at et antakelig betydelig antall barn avskjæres helt fra å bli en fullverdig del av det folkelige fellesskapet. Det legger grobunn for samfunn i samfunnet, som er kostnadskrevende (høyere arbeidsledighet og trygdeutbetalinger), og som legger forholdene til rette for såkalt radikalisering.
Ønskelig? Ta stilling
Mangel på håndtering. Hvem har ansvar? Pulverisert.
Type regulering
Forhåndsgodkjenning, skole, bo- omsorgssituasjon
Stikkprøver, opplæringsloven
Barns rett til å bli hørt
Nasjonalt elevregister på individnivå
Midlertidig utvandret
For de som vil gå dypere inn i tiltakene vi presentert i 2004, som er like aktuelle i dag og som vi la skriftlig igjen hos Horne, gå til kapittel 6 i rapporten Norske barn i utlandet (lenke over her).
Vi har et genuint håp om at den nye regjeringen ser at vi har ikke råd til å la dette feltet fremdeles ligge urørt/uløst. For da vil volumet på utenforskap definitivt øke, det i en tid der vi dertil går verdimessige urolige tider i møte. De voldsomme økonomiske kostnadene vil nødvendigvis også være politisk vektige, da vel de fleste ser at honningskrukkene heller ikke i Norge er utømmelige.