Asyl- og familiegjenforeningssaken vi omtalte i går, der en somalisk kvinne fra Etiopia innvilges asyl, for så å skulle hente seks barn og ektemann til Norge, har vakt bred oppmerksomhet (i skrivende stund over 1 300 delinger til Facebook). Min tolkning er at lesernes reaksjoner vitner om at politikken er i utakt med folkets ønske. Men folket skal ikke få si sin mening i en nasjonal avstemning, ifølge ledende politikere, det til tross for vi aldri tidligere har sett en så dramatisk folkevandring fra kulturer med helt andre verdier enn verdiene som er sementert i den norske grunnmuren. Vi vitner altså endringer av Norge som både vil kunne gi kulturelle og økonomiske konsekvenser som de neste generasjonene vil måtte slite med. Den friheten og den velstanden dagens elite (og folket) har nytt så uendelig godt av, kan være en sagablott om knappe to til tre tiår.
Vi vet at tidligere målinger har vist bredt ønske i befolkningen om å begrense den ikke-vestlige innvandringen. Under arbeidet med rapporten til Bærekraftutvalget i fjor, fikk utvalget innhentet en meningsmåling (s.22 i rapporten). Spørsmålet som ble stilt er følgende:
”Bør Norge legge om politikken og begrense mest mulig den ikke-vestlige innvandringen og heller prøve å hjelpe flere i deres hjemområder?»
Et flertall på 75 prosent sier ja til mest mulig begrensning av den ikke-vestlige innvandringen til Norge og heller hjelpe flere i deres nærområder, mens kun 17 prosent sier nei. 8 prosent vet ikke. I Ap, Høyre, Sp, Frp og Krf var det et stort flertall som sa seg enig. Kun i SV sa et mindretall (41 prosent) seg enig (51 prosent sa nei).
En tydeligere beskjed til sentralmakten, Stortinget, kan knapt gis. Samtidig vet vi at det nå foregår forhandlinger mellom regjeringspartiene og Venstre og Krf om en ny innvandringspolitikk, der de to sistnevnte gjør hva de kan for å stanse solide endringer som vil redusere innvandringen – stikk i strid med majoriteten av deres velgeres ønske.
Den i går omtalte seksbarnsmoren vil jeg anta er nettopp en sak folket reagerer på. Man forstår at verken kvinnen eller resten av familien trenger ”beskyttelse”, i asylinstituttets opprinnelige betydning: beskyttelse fra politisk forfølgelse. Og mange har fått med seg Finansavisens regnestykker fra i fjor, som viser at ikke minst innvandringen fra OIC-land er svært kostnadskrevende. Anslagsvis rundt 9 millioner kroner per somalier i statlige kostnadsforpliktelser gjennom dette århundret hvis deres etterkommere blir perfekt integrert.
Somaliere ligger på bunn på integreringsstatistikker (som sysselsetting) og på topp på andre statistikker (uttak av velferdsgoder). Fra Somalia i fjor fikk 52 prosent opphold gjennom asylinstituttet, 48 prosent fikk familiegjenforening (her ligger også tall for henting av nye ektefeller, som UDI i gårsdagens presentasjon ikke differensierte). Tar vi frem kalkulatoren, blir 2 700 personer gange 9 millioner kroner (vent et øyeblikk, det blir mange nuller å telle her), = 24,3 milliarder kroner. Hvor mange av verdens nødlidende vi kunne hjulpet de neste årene for summen kun denne ene gruppen utløser, er ikke et tema i Stortinget. Det er ikke humant å tenke som folket: la oss heller hjelpe flest mulig der de er, i kjente og oftest kjære omgivelser.
Se også dette regnestykket til Finansavisen i fjor:
«Somaliere som allerede er kommet, vil gi opphav til netto statsfinansielle utgifter frem til 2100 på hele 215 milliarder. Den summen forutsetter at innvandringen fra Somalia stopper opp, og at alle etterkommere blir perfekt integrert i økonomisk forstand.”
Noen vil kanskje fortsatt klamre seg til mantraet: integreringen går seg til med tiden.
Her er hovedtallene for fjorårets innvandring.
Totalt fikk 33 900 personer en oppholdstillatelse i 2013.
Den største gruppen er familieinnvandrere. 35 prosent, det vil si 11 900, fikk en tillatelse til å bo sammen med familie i Norge.
En fjerdedel (8 300) kom for å arbeide.
6 900 personer, det vil si 20 prosent, fikk beskyttelse (asyl). Blant disse var 5 800 asylsøkere og 1 100 overføringsflyktninger.
En av fem (6 700) fikk en utdanningstillatelse.
Tallet gjelder totale innvilgelser i UDI. Innvilgelser i Utlendingsnemnda er ikke tatt med.
Den største nasjonaliteten var Filippinene med 3 700 tillatelser. Nesten 40 prosent av disse fikk en au pair-tillatelse.
Den nest største gruppen kom fra Eritrea. Der fikk 3 200 en tillatelse. 73 prosent av dem fikk beskyttelse, mens resten kom for å bo sammen med familie.
Somalia var det tredje største landet, med 2 700 som fikk en tillatelse. Blant disse fikk 52 prosent beskyttelse, mens 48 prosent kom for å bo sammen med familie.
De fjerde og femte største landene var India og USA. Fra India kom de fleste, om lag 62 prosent, for å arbeide.