Asylmottaket i Bodø har sendt et bekymringsbrev om at asylanter med beskyttelsesbehov drar på ferie til hjemlandet, melder Klassekampen.no og UDI bekrefter at de ikke har oversikt over hvor mange det gjelder.
Hinsides all fornuft
«Hvor farlig er det egentlig i hjemlandet som gjør at man kvalifiserer for opphold når man bare etter noen måneder kan returnere dit på ferie?,» spør Beate Klette, returrådgiver ved Bodø Mottakssenter, i et bekymringsbrev til justisminister Anders Anundsen (Frp).
Klette advarer mot en praksis der personer med beskyttelsesbehov har fått innvilget opphold i Norge – for så å reise tilbake til hjemlandet like etter asylsøknaden er godkjent. I brevet som Klassekampen har fått tilgang til, sier Klette blant annet:
«Det er hinsides all fornuft at de samme myndighetene som innvilger beskyttelse skal snu etter bare kort tid og innvilge ferie tilbake til det samme landet de beskyttes fra mens de bor i mottaket.»
Klette har helt rett i at det er hinsides all fornuft og intensjonen med asylpolitikken er at asylsøkere skal ha et reelt beskyttelsesbehov for å få opphold, hvilket ikke korresponderer med at de samme drar tilbake til landet de hevder de ikke kan bo og leve i. Men «alle» vet at asylinstituttet misbrukes, uten at det har vært politisk vilje til å sette en effektiv stopper for misbruket. Mantraet er at man ikke har oversikt – men uansett: det gjelder ikke så mange.
Kjent problemstilling
Da HRS i 2004 publiserte rapporten Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn var en av problemstillingene at asylanter (og også flyktninger) drar tilbake til hjemlandet, alternativt at de sender barna tilbake til hjemlandet på lengre opphold mens de selv er i Norge. En av disse sakene presenterte vi utførlig i rapporten, nemlig norsksomaliske Samira i Tromsø. Hun ble sendt tilbake til Somalia i 2002, angivelig fordi hun var blitt «for norsk». Norske myndigheter kunne intet gjøre for Samira og foreldrene nektet å samarbeide. Men vel så interessant var at akkurat på samme tidspunkt hadde Danmark sin Samira-sak. Da det ble kjent at dansksomaliske Samira (ja, hun het det) var blitt sendt til Somalia, forlangte daværende regjering at hun skulle tilbake på dansk jord innen 14 dager. Hvis ikke, ville alle trygder til familien stoppe opp øyeblikkelig. Danske Samira var tilbake innen 14 dager. Norske Samira er vel enten fortsatt i Somalia eller returnert til Norge med ektemann og barn?
Også den gangen hevdet UDI at de ikke hadde noen oversikt over problematikken. Men mer interessant – det ble gjort særdeles lite for å få noen fullgod oversikt. Det kan heller synes som om man var fornøyd hvis man bare kunne få bekreftet at «omfanget ikke var så stort».
For snill praktisering av regelverket?
Problemet er enten et for dårlig regelverk eller kanskje at praktiseringen av regelverket er for snilt. Regelverket sier at personer som har fått innvilget asyl fordi de har beskyttelsesbehov fra hjemlandet, skal ha spesiell tillatelse for å reise tilbake på ferier. Om det ble avdekket reiser uten slik tillatelse, kan UDI gjøre en ny vurdering av hvorvidt beskyttelsesbehovet fremdeles eksisterer, der oppholdstillatelsen eller asylstatusen kan trekkes tilbake.
Spørsmålet er hvorfor UDI skal gjøre en ny vurdering. Når kravet er at slike reiser krever tillatelser, og dette er brutt, så bør oppholdstillatelsen eller asylstatusen trekkes tilbake. Dette må også gjelde om det er barna som er sendt tilbake. For øvrig vil jeg legge til: det er rørende å se at spesielt KrF, Venstre og SV viser slik «omsorg» for lengeværende asylbarn i Norge, mens de fullstendig overser barn som sendes tilbake til foreldrenes hjemland.
UDI mangler fortsatt oversikt
Klassekampen har bedt UDI om tall på omfanget av praksisen, men direktoratet forteller at «det ikke er mulig å bryte ned tallmaterialet det sitter på så detaljert.» Men spørsmålet er vel heller om UDI har noe tallmateriale å bryte ned:
– Vi har ingen utreisekontroll, så dette vet vi svært lite om. Vi vet også at en del reiser til naboland og tar seg inn i hjemlandet derfra, men dette er ting vi ikke har mulighet til å kontrollere, sier Tone Loger Tveter, assisterende avdelingsdirektør i asylavdelingen til UDI.
– Er det ulovlig å reise tilbake til landet som man har fått innvilget asyl med beskyttelsesbehov fra?
– Personer som har fått beskyttelse har mulighet til å søke om korte reiser til hjemlandet, for eksempel om det skjer dramatiske ting i familien. Men i utgangspunktet er det slik at de er forpliktet til ikke å reise tilbake til landet hvor de hevder at de blir forfulgt, sier Tveter.
Tveter forteller videre at asylanters reisebevis i teorien skal begrense muligheten til å reise til hjemlandet. Men så tror jeg den samme Tveter spiller vel uvitende:
– Man får reisebevis for flyktninger, og det er begrenset mot innreise i hjemlandet, sier Tveter.
– Vil noen stoppe deg i en passkontroll dersom du forsøker å reise til hjemlandet med dette reisedokumentet?
– Du kommer ut av Norge, men det er et spørsmål om hva som skjer når man skal inn i hjemlandet. Jeg vet ikke hvordan dette håndheves.
– Så dette er i praksis en tillitsbasert ordning?
– Det er en forpliktelse. De kommer hit og hevder at de har behov for beskyttelse, og det legger vi til grunn. Norge kan beskytte dem her og ikke i deres hjemland. Da skal de heller ikke reise inn i landet hvor de hevder å være forfulgt, sier Tveter.
– Men dette er det vanskelig for dere å kontrollere?
– Norge er et land hvor man reiser fritt ut og inn, og heller ikke de med beskyttelse er underlagt noen spesiell utreisekontroll.
Selvsagt vet Tveter at i en rekke land vil de samme ble ansett som borgere av landet, til tross for oppholdstillatelse i et annet land. Ikke minst gjelder dette de fleste OIC-land. Samtidig forteller Tveters svar hvor meningsløst asylsinstituttet fungerer: « De kommer hit og hevder at de har behov for beskyttelse, og det legger vi til grunn.»
Ny gjennomgang
Nå varsler UDI ny gjennomgang – og sånn går nå årene. Utfordringen er som Tveter sier at man i realiteten ikke aner hvor folk befinner seg – og deretter: selv om man vet hvor folk befinner seg, som for eksempel Samira i Somalia, så har man få eller ingen virkemidler, eventuelt at man ikke tar i bruk de virkemidlene en faktisk har?
Kanskje den nye regjeringen bør prioritere å få på plass et regelverk som virker heller enn å gå i samme tralten som før – nemlig å avspise problematikken med at det ikke er så mange?
For eksempel: Hvor mange norske barn får store deler av sin oppvekst i utlandet? Hvor mange barn er ikke i Norge per se? Når man kan svare på slike spørsmål, da begynner vi kanskje å få noe som ligner en oversikt over hvor personer med opphold i Norge faktisk befinner seg.