Det har i årevis vært kjent at religion, i all hovedsak islam, har vært til hinder for at personer har tatt eller kunne utført jobb eller arbeidspraksis. Aftenposten omtalte problematikken i går, hvor det også kom frem at dagens regelverk åpner for å stoppe dagpenger og arbeidsavklaringspenger samt redusere sosialstøtten.
I dag følger arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) opp:
– Religiøs overbevisning skal ikke betales av skattebetalerne. Hvis man kan jobbe, og blir tilbudt jobb, men nekter å ta den jobben på grunn av religiøs overbevisning, kan man ikke forvente at det er skattebetalerne som skal finansiere livsoppholdet. Da må du klare deg uten penger, sier Eriksson til Aftenposten, og forsetter:
– Nekter folk å ta jobber de blir tilbudt, kan de ikke regne med å bli finansiert av staten. Da mener jeg at de skal miste dagpenger eller sosialstøtte. Jeg forventer en streng og korrekt praktisering av regelverket, sier statsråden som presiserer at dette skal gjelde både dagpenger og aktivitetsplikt for å få sosialstønad.
– Målet er å få folk inn i arbeidslivet, ikke låse dem til sosialstøtte eller andre trygdeordninger.
Ansvar
Statsråden understreker at dagens regelverk for å få dagpenger plikter at man tar jobber som blir forevist. Aftenposten minner om at noen av dem som avviser jobber eller praksisplasser av religiøse årsaker, er kvinner med mange barn. Det innbærer at hvis foreldrene blir fratatt sosialstøtten, rammer det også barna. Statsråd Eriksson virker ikke imponert over et slikt «valg» fra foreldrene, og påpeker at foreldre har et særlig ansvar for ikke å sette barna i en sårbar situasjon.
Aftenposten viser til at ansatte som arbeider med å få innvandrere i arbeid på grunn av religiøs overbevisning, er usikre på hvordan de skal takle det, da noen kvier seg for å gripe inn i hvordan folk utøver sin religion.
– Alle skal få praktisere sin religion. Men det er ikke skattebetalerne som skal betale denne praksisen. Vi har et system i Norge som sikrer at folk ikke skal fryse i hjel på gaten, men det betyr ikke at de skal få penger. Det er foreldres ansvar å ta hensyn til barna sine.
Men det er ikke bare dem som arbeider for å få innvandrere sysselsatt som kan oppleve religiøs praksis som en utfordring. Det gjelder vel så mye arbeidsgivere, men det trenger nødvendigvis ikke være begrunnet med sikkerhet og hygiene (til religiøs bekledning) eller den religiøse overbevisingen om «utingen» med alkohol og svin, men kanskje rett og slett at arbeidsgiveren ikke ønsker at egen bedrift skal assosieres med et religiøst budskap. Sistnevnte vil derimot slite hardt med å få aksept for en slik beslutning, og kan ende opp i svært ubehagelige personalkonfliktsaker. Dette finnes det en rekke eksempler på, ikke minst i Sverige, der det kan tyde på en viss buisness: Kvinner tiltrer stillinger uten religiøs bekledning, for så å endre stil etter en periode. Påpeker arbeidsgiver at dette ikke er ønsket, kan den samme påberope seg religiøs krenkelse og vise til religionsfriheten. Slike saker ender gjerne i forlik og med en viss erstatning til den påstått krenkede, ikke uvanlig med hjelp av et likestillings- og diskrimineringsombud. Jeg har tidligere omtalt slik religiøs bekledning ved det som jeg mener er dets rette navn: «Tilslørt religiøs egoist».
Men selv om mange fortsetter å hevde «sin rett» til å flagge religiøse symboler i det offentlige rom, kan det i alle fall nå se ut som om fellesskapet ikke lenger skal betale for det de selv mener er uakseptabelt.
Statsråd Eriksson sier til Aftenposten at de nå i tur og orden vil gå gjennom alle velferdsordningene. Han påpeker at det er viktig for regjeringen å få flere inn i arbeidslivet, samt å etablere ordninger som gjør at det lønner seg å jobbe. Ønsket er også at det skal være aktivitetsplikt for å motta sosialhjelp.
Det høres vel og bra ut, men jeg betviler vi har hørt siste ord i saken.
Ikke interessert?
For øvrig er jeg ikke noe mer imponert over hvordan jobber kan fordeles. I går fortalte NRK.no om et fiskebruk i Vesterålen som driftes av sesongarbeidere, hovedsakelig fra Øst-Europa, samtidig som bygda har rekordhøy arbeidsledighet:
Bare på det lille fiskeværet Myre i Øksnes jobber 300 utenlandske arbeidere. Det skjer samtidig som Øksnes har fylkets høyeste arbeidsledighet, med 150 arbeidsledige i en kommune med litt over 4500 innbyggere.
Daglig leder ved Sommarøy Produksjonslag, Geir Rognan, sier han har inntrykk av at mange nordmenn ikke er interessert i de jobbene fiskemottakene kan tilby.
– Vi er ikke i stand til å tilby jobb hele året. Da blir det uinteressant for mange nordmenn, sier Rognan.
Kanskje, sier nå jeg, for det skulle heller ikke forundre meg at det samme fiskebruket ser driftsfordeler av (billigere) utenlands arbeidskraft – og det uten dårlig samvittighet av noe slag, da velferdsstaten Norge forsørger resten. Noen som tror dette kan fortsette?