Ekteskapet strider ikke mot ”ordre public”, altså er ikke ekteskapet støtende i forhold til den norske rettstradisjonen, heter det.
NAV avslo søknaden fra enken som er borger av et annet EØS-land. Men anken vant altså frem i Trygderetten. Her er begrunnelsen:
Retten mente at NAV feilaktig hadde lagt til grunn at ekteskapet måtte vært generelt anerkjent i Norge. Retten viste til at utgangspunktet er at et utenlandsk ekteskap er gyldig dersom det er gyldig inngått i vigselslandet. Unntak gjelder dersom anerkjennelsen av ekteskapet åpenbart vil virke støtende på den norske rettsorden. Retten viste til at det gjelder ingen generell adgang for forvaltningen til å treffe en endelig avgjørelse om at et ekteskap strider mot ordre public – regelen. Retten viste til kjennelse avsagt av Høyesterett den 22. august 2012 i ankesak 2012/1126. Trygderetten viste til at forvaltningen derfor i den enkelte forvaltningssak må ta standpunkt til hvorvidt et utenlands ekteskap kan anerkjennes. Retten viste til to Høyesterettsdommer samt Holmøy og Lødrup 1994 side 46 flg. Det skal vises varsomhet med å underkjenne et ekteskap etter ordre public. Retten konkluderte med at det ikke kunne anses å foreligge forhold i saken som talte for at ekteskapet stred mot ordre public.
Vel, hvis ikke dette ekteskapet striden mot norsk rettstradisjon, da kan vel heller ikke flerkoneri gjøre det? Tvangsekteskap er også gyldig i en rekke land. Da må norsk rett også anerkjenne dette? Eller er de to sistnevnte eksemplene ”støtende”, men ikke å gifte bort et barn som tvinges til sex?
Her anerkjenner man altså dertil et ekteskap der det ikke foreligger en ekteskapskontrakt. Beviset for ekteskapet er to barn som paret fikk sammen. Hva åpner dette for av presedens?