Det handler om en kurder fra Iran som kom til Norge i 2010. Året etter gjør han hva han kan for å tvangsgifte sin 16 år gamle med brorens sønn i Iran. Der skulle hun bo i et flott hus med god økonomi, var lovnaden. Mannen er nå dømt i Høyesterett til ett år og fire måneders fengsel. Nå lever datteren på sperret adresse sammen med mor og en søster, skriver Aftenposten, mens faren har fått avslag på asylsøknad, men er (foreløpig) ikke utransportert.
Det hører med til historien at den kurdiske mannen blant annet søkte hjelp gjennom IOM (International Organization for Migration) for å få datteren tilbaketransportert til Iran, en organisasjon som gir praktisk og økonomisk støtte til asylsøkere som ønsker å returnere frivillig til hjemlandet. Han gikk også til privatpersoner med forespørsel om å kidnappe datteren tilbake til Iran.
Det hadde vært interessant å få innsyn i mannens grunnlag for å søke asyl. Det samme gjelder i en annen sak som fikk mye oppmerksomhet på rights.no, nemlig den somaliske seksbarnsmoren Maryam som bodde sammen med mann og barn i Etiopia, og som nå har fått et hus i Nittedal. Hun venter på/har fått familiegjenforening med mann og barn her. Hadde norske myndigheter åpnet registrene for folket og latt oss få innsyn i det angivelige beskyttelsesbehovet som ligger til grunn for bosetting i Norge, ville vi kanskje fått en debatt om legitimiteten til den førte politikken? Ville ikke det vært demokratiet verdig?