For noen år tilbake var jeg på et seminar i Oslo med antropolog Unni Wikan som tegnet og forklarte æreskulturen. I samme rom var min tidligere lærer på journalisthøyskolen, Elisabeth Eide. Eide dro opp et kort fra ermet i sitt spørsmål fra salen: hun parallellførte nordmenns jakt på de såkalte tyskertøsene etter andre verdenskrig med æreskulturen som har seget inn i det norske samfunnet. Wikan vek unna, og takket for det gode spørsmålet. Hun svarte ikke: Unnskyld meg, men vi snakker om foreldre som er villige til å drepe sitt eget barn. Det er faktisk noe ganske annet.
VG har fulgt et fosterforeldrepar. Ikke hvilket som helst. De gir en gang ikke underhånden navnet sitt til journalisten. ”Anonymitet betyr alt,” heter det. Det forstår man godt når man har lest seg litt lenger ned i reportasjen (krever innlogging).
– Nå har vi klart å holde hjemmet vårt hemmelig i seks år. Det skal vi fortsette med. Blir vi gjenkjent, kan vi ikke lenger brukes som fosterforeldre. Da må barna som lever i skjul hos oss, flyttes, sier fosterfaren «Svein».
Han og kona «Marit» er en av fem familier som utgjør en gruppe i Bufetat med spesielt ansvar for jenter som er truet på livet av foreldre, eksmann og slekt.
– Vi er blitt forfulgt, og vi har hatt to kidnappingsforsøk. Jeg vil ikke oppleve det igjen. Jeg vil kunne kjøre hvor jeg vil uten å måtte se meg over skulderen, sier Svein.
Det handler altså om Ekstrem-Norge, som jeg skrev en bok om første gang i 1998, Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap. Jenter helt ned i tidlig tenårene som dumpes i foreldrenes opprinnelsesland, tvangsgiftes, voldtas, og som til slutt klarer å be om hjelp til å komme tilbake til Norge. Men her i Norge er det også punjabske/kurdiske/somaliske tilstander. Familien jakter på dem. Villige til å drepe sitt eget barn.
Bare få det inn under huden: foreldre i Norge er villige til å drepe sitt eget barn for å redde egen anseelse overfor sine egne. Dette er resultatet av norsk innvandringspolitikk. Få også sistnevnte inn under huden. En tilstand vi aldri har kjent i norsk historie. 200 år etter grunnloven ble vedtatt. Men vi skal fortsatt leve på den politiske løgnen om at norsk (hverdags-)rasisme er et stort hinder for ikke-vestliges levekår i Norge? Jentene vi snakker om her elver som om det var regelrett krig.
”Svein” og ”Marit” er altså voksne som gir jenter under 18 år en nødhavn. Det blir et liv i unntakstilstand, som om det var krig. Jentene må kanskje leve i skjul resten av livet.
I seks år har ekteparet passet på jenter som må leve i skjul. I seks år har de hatt et sikkerhetsregime verdig en militærleir.
Ingen kan vite hvor de bor. Hjemmet ser normalt ut, men er en festning med egne, hemmelige sikkerhetstiltak. Bilen de kjører er ikke registrert på dem.
Kameraer utenfor registrerer hver bevegelse, og på flere steder i huset er det panikk-knapper. Trykkes de inn, reagerer vakter og politi umiddelbart.
– Det er ganske mye du må tåle når du passer på disse jentene. I perioder må vi akseptere at politiet ringer på hos oss for å sjekke hver time, døgnet rundt. Men jeg gjør det gjerne. Jeg er stolt av det vi gjør. Vi redder liv, enkelt og greit, sier fosterfar Svein.
For tiden passer de på to jenter som lever i skjul på grunn av trusler om æresvold.
«Lisa» flyktet fra familien sin da hun gikk på ungdomsskolen. Hun sto i fare for å bli giftet bort under tvang. Nå har hun levd i flere år under beskyttelse av Svein og Marit.
Like heldig var ikke «Hanna». Hun ble giftet bort til en langt eldre mann da hun var tidlig i tenårene. I flere år levde hun som gift inntil hun ble reddet.
Som et fengsel
De to første årene «Lisa» var hos fosterforeldrene, gikk hun knapt ut.
– Vi tenkte at det måtte oppleves som et fengsel for henne, å være innomhus så lenge. Men for henne var det ikke det. Det var nok frihet bare å bo hos oss, sier Svein.
Jentene lever på den høyeste sikkerhetsbeskyttelse staten kan gi deg, kode 6, sperret adresse, nytt navn. Det er altså frihet for dem…
I 2013 ble 37 barn på Kode 6 plassert i det statlige barnevernet. All post sendes via Kripos.
– Jentene lever et veldig kontrollert liv. De kan ikke bare gå ut som andre ungdommer. Blir de funnet, kan de bli drept. Du tenker sikkert at det kan da ikke være så gærent? Så farlig? Men det er det, sier Marit.
– Familien til Lisa har truet henne på livet. Eksmannen til Hanna har truet henne og oss. De skal ta alle som hjelper henne, forteller Svein.
Alt må planlegges av bevegelser utenfor fosterhjemmet. Man må trene på ulike scenarioer. Utarbeide sikkerhetsplaner. Rutinene må ikke være faste. Da kan jenta bli fanget og drept.
– Hvis vi er på et nytt kjøpesenter, går jeg to skritt bak resten av familien for å passe på dem. Jeg må holde alle under oppsikt, sier Svein.
De har bilder av de nærmeste familiemedlemmene til jentene, og har jevnlige kriseøvelser.
– Det er viktig å øve, for vi må ha kort reaksjonstid. Hvis familien klarer å hente jenta, kan de være ute av landet innen kort tid. Vi er et lite land, med kort vei til grensen. Derfor har vi en reaksjonstid på et kvarter. Hvis jentene skal være hjemme klokken fire, begynner jeg å lete etter dem kvart over. Et kvarter etter det ringer jeg politiet.
De har flere ganger fått bevis for at jenta er i fare. En dag møtte faren hennes opp på skolen. «Har dere sett Lisa i dag?», spurte han elever som var på datterens alder. Jo da, svarte de. Lisa hadde time nå.
– Antagelig hadde faren reist til skoler i hele regionen vår og spurt det samme spørsmålet. Nå fikk han napp, forteller Svein.
Da noen elever gikk til Lisas klasserom og fortalte om mannen som ventet på henne i skolegården, forsto både hun og læreren hva som skjedde.
Læreren låste klasserommet, og fikk varslet skolens ledelse, som varslet politiet, barnevernet og fosterforeldrene.
Det var rolig da politiet kom og tok faren med seg til politihuset. Men de var tydelige til fosterfar:
«Vi kan ikke holde ham lenge. Han har ikke brutt loven. Så dere må være ute av huset i løpet av en halv time».
Og dermed er hele familien på flukt. Mens faren går fri. Jakten hans kan altså fortsette.
– I løpet av en halv time hadde jeg og jenta pakket og reist av gårde. Politiet sa hvilke veier vi kunne bruke, og hvilke vi måtte holde oss unna. Det ble en god omvei. Mens vi kjørte, arbeidet politiet med å finne ut hvor det var trygt for oss å reise. Vi hadde ingen anelse om hvor lenge vi måtte være borte, eller hvilke konsekvenser det ville få at faren hadde funnet skolen, forteller fosterfaren.
Usikkerheten var stor: Visste faren og slekten hva fosterforeldrene het? Visste faren hvor de bodde? Kunne vi kjøre vår egen bil?
Svein og Lisa bodde på hotell de første dagene, men selv det var vanskelig: Kunne han bestille rom under eget navn?
– Etter hvert fant politiet et sted som var trygt. Jeg kan ikke si mer enn det, sier Svein.
Tilbake i hjemmet hadde politiet økt sikkerhetsregimet til det maksimale. Sikkerhetsvakter var på døren hver time døgnet rundt. Jenta ble eskortert til skolen av politi og vakter.
– Det var også som et slags signal hvis noen overvåket henne, et signal om at «vi passer på henne».
I æreskulturen gir man sjeldent opp jakten. Jakten kan faktisk vare hele livet. Hvordan er det for et barn å leve med en slik tilstand? Dine kjære vil aldri gi opp ”drømmen” sin: å drepe deg.
Da far og slekt nok en gang var på jakt etter «Lisa» et års tid senere, var både fosterforeldre og politi bedre forberedt. Denne gangen måtte de være hjemmefra i tre uker før politiet ga grønt lys.
– Vi forsøkte å lage en ferietur ut av det. Men vi visste veldig godt hvorfor vi var på reise, sier Svein.
Fosterforeldrene sier de ikke er redde. De har ikke råd til det. Når trusselsituasjonen har eskalert ut av kontroll, har de leid inn vakt. Men ”Lisa” er redd.
– Jeg frykter det verste. Jeg vet hva pappa er i stand til. Finner de meg kan de drepe meg eller gifte meg bort. Nå er jeg fri og jeg kan være meg selv. Det kunne jeg ikke før, sier hun til VG.
– Lisas frykt er at hun ikke vil klare å si nei til faren hvis han plutselig står der og beordrer henne inn i en bil. Men du har klart det, sier Svein og snur seg mot Lisa:
– Du har greid det. Det var en gang du trodde du så ham, og da klarte du å gå rundt et hjørne og løpe vekk fra ham.
Fosterforeldrene har et voldsomt apparat rundt seg. De er i kontakt med tre politidistrikter, grensestasjonene, fire barnevernstjenester, to advokater, to skoler og helsetjenesten.
Man kan trygt slå fast følgende: vi snakker ikke om en innvandret kultur. Den er tilvandret. Den forkaster fullstendig europeisk levesett og mentalitet. Ser vi utover Europa, som Tyskland og Storbritannia, der tusener på tusener årlig utsettes for tvangsekteskap, ofte som mindreårige, så forstår man følgende: Norge er bare i startgropa…