Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, har en kronikk i Dagbladet i dag som i mine øyne bevitner hvorfor media ikke lærer. Eller som en viss kar i Hakkebakkeskogen uttrykte seg: «Nei, sa Mikkel, det er tvert i mot. Det er Morten Skogmus som har lusket etter meg og forsøkt å spise meg!»
Kortslutninger:
1) «Det som framsto som et samlet offentlig Norge, anført av sentrale politikere, mente at vi var blitt vitne til hverdagsrasisme.»
Media sprang i flokk etter dem som var villig til å definere dette som bevis på hverdagsrasisme. Og det bevitner at en rekke aktører, inkludert sentrale politikere, var villige til å ofre et menneske på grunn av hans hudfarge – dertil for selv å bevitne hvor «antirasistiske» de er (!).
2) «Så snur stemningen», kommer generalsekretæren i Norsk Presseforbund til – og det tidlig i kronikken – hvor «Sympatien går i Erik Schjenkens retning».
Mediatrykket på Schjenken var enormt – og ensidig over lang tid. Etter hendelsen i Sofienbergparken 6.august 2007 var vi kommet til oktober 2008 før saken for første gang målbar noe annet enn den indirekte eller direkte rasismebeskyldningen. Men alt snudde ikke der og da – tvert om fikk mange det heller travelt med nettopp å forsvare det standpunktet de hadde tatt, eller plutselig forbli svært så lite snakkesalig overfor media.
3) «Årsaken til at Dagbladet ikke gjør det (beklager til Schjenken, min anm.), og til at heller ingen andre representanter for mediene oppfordrer Dagbladet til å gjøre det, er at saken nå er satt på spissen. FOR NÅ er det prinsippene som har overtatt for de personlige hensynene og de etiske refleksjonene.»
Bare av ren nysgjerrighet: Når, hvor og hvordan har denne saken hatt «de personlige hensynene og de etiske refleksjonene»? Det kvarteret må ha gått meg hus forbi.
4) «En beklagelse – hvis den skal ha en verdi – må nødvendigvis innebære at man mener at man har gjort en feil.»
Er det dette som menes med «prinsipper»? Media tar aldri feil og gjør aldri feil. Eller som en journalist sa: Media gir seg aldri, i alle fall ikke før de er helt nødt, og knapt nok da heller.
5) «I dette ligger det et stort paradoks. For mens Høyesterett gir andre retten til å ytre seg fritt i Dagbladet, begrenses avisas egne kommentatorer – enda de alle ytrer seg på bakgrunn av den samme kunnskapen som var tilgjengelig der og da.»
Kunnskap er en interessant ting. Men den må kanskje søkes? Kanskje til og med alternative steder? (Tips: HRS omtalte saken der vi manet til forsiktighet med å påstå at dette var rasisme, da det var like lite bevis på det som bevis for det). Når alle i media sprang i flokk bevitner det ikke akkurat stor kunnskapsiver.
6) «… har Dagbladet betalt prisen på vegne av mange.»
Er det noen som har betalt noen pris, så er det Erik Schjenken. Syv år etter burde akkurat dette vesentlige poenget ha sunket inn.
7) «… mediene skal være forsiktig med å bruke ord som er naturlige å gripe til for å diskutere hverdagsrasisme. Dermed blir det trolig vanskeligere enn før å nærme seg denne vanskelige tematikken redaksjonelt.»
Tøvete argumentasjon. Først: kunnskap. Deretter: Det er fullt mulig å diskutere et fenomen uten å ty til sosialpornografiske grep (ha en «case», koste hva det koste vil).
Og så kan jeg ikke dy meg for en 8-er:
8) «Og den (samfunnets grunnleggende friheter, min anm.) er det verdt å stå opp for, selv om man ikke vinner en popularitetskonkurranse for det.»
Det er spesielt at generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener at en ikke vinner en popularitetskonkurranse ved å stå opp for samfunnets grunnleggende friheter – i så fall kan det kanskje handle om at samfunnets grunnleggende friheter er noe annerledes enn de er i media?