Det er verdt å ta en titt på kommentarfeltet under Døvings kronikk, der man ser at flere og flere har opplevd å leve i såkalte flerkulturelle områder, og erfaringene er dessverre ikke gode.
Fordommer, verdidommer og rasisme
Forfatteren er (i ettertid av publiseringen blitt) «anonym filosof»
«Verken å trekke en hijab av ei jente eller å be «de kvinneundertrykkende voldtektsfolka dra hjem» handler om kampen for frihet, likhet og brorskap. Det handler om rasisme”, skriver Cora Alexandra Døving i Dagbladet 26.02.14 tilsynelatende uten å registrere at hun både ytterligere utvanner rasismebegrepet og forveksler rasisme med ikke nødvendigvis rasistisk pøbelatferd.
Fordi handlinger begynner ubevisst og tenkning er en aktivitet uavhengig av bevissthet og vilje (vi har ikke tilgang til selve tankeprosessene, kun resultatene av dem), er umulig å være «ubevisst rasist», slik Karen Helene Partapuoli hevdet i kjølvannet av Ali-Farah-saken. At handlinger er ubevisste, impliserer at de ligger under bevissthetens terskel og derfor under terskelen for hva vi kan ha kjennskap til. Årsaken til våre rasistiske forestillinger er at de viser seg mektigere enn vår evne til å stoppe dem, for, om vi kunne, hvorfor skulle vi ikke ville legge av oss rasistiske forestillinger? Vi kan vanskelig klandres for at vi ikke evner å stoppe uakseptable forestillinger og holdninger fra å ta bolig i oss. Vi vet at vi ikke burde nære rasistiske forestillinger, og var vår vilje fri, hvorfor ikke ville hva vi burde?
Hjerneforskning viser at Døving derfor tar feil når hun hevder at «fordommer som byggestein i rasismen kan være vanskelige å bli kvitt fordi (vår kursivering) de hviler på en forestilling om at det er noe sant i dem». Urimelig å anta, synes å være at vi «med vilje» skulle ville velge å være fordomsfulle, for om vi kunne velge mellom fordomsfullhet og fordomsfrihet, hvorfor skulle vi ville velge fordomsfullhet? Vi har fordommer, fordi vi ikke klarer å stoppe dem, for, var fordommer bevisst, kunne vi bare bestemme oss for å legge de av oss, bare bestemme oss for ikke å være fordomsfulle.
Rasisme i sin reneste og mest presise form kan defineres som verdidommer basert på etnisitet og gjør forsøk på å gradere rasisme («hverdagsrasisme» eller rasisme på «politisk institusjonalisert og juridisk nivå») meningsløst, fordi verdidommer er og forblir verdidommer uansett nivå. Døving hevder rasismen kan bygge på ulike argumenter og ha ulike former, men former, varianter eller argumenter er irrelevante all den tid deres grunnlag prinsipielt forblir det samme; verdidommer basert på etnisitet. Vi kan selvsagt ha verdidommer på ulike nivåer av samfunnet, men fordi verdidommer er og forblir verdidommer, er ingen prinsipiell forskjell mellom verdidommer i hverdagen («hverdagsrasismen») og verdidommer på «politisk institusjonalisert og juridisk nivå.»
Fordi raseteorier i sitt grunnlag er normative slutninger fra faktiske forhold, er de pr. definisjon ikke vitenskapelige. Det har aldri eksistert noen «biologisk vitenskapelig rasisme», uttrykket er et oksymoron. Rasismen feiler ikke fordi den tillegger mennesket naturgitte egenskaper (mennesket har naturgitte egenskaper), men fordi den slutter fra «er» til «bør.» For å være mest mulig presise, bør definisjoner være smalest mulig, ellers risikerer vi, som ved å inkludere kultur, mentalitet og religion, å vanne ut begrepet inntil det ubrukelige. Jo videre definisjonen er, desto vanskeligere blir å unngå hva definisjonen søker å unngå, og utvides definisjonen, slik Døving ønsker, risikerer vi ikke å kunne kritisere ikke bare kulturer, mentaliteter og religioner, men hva som helst, for hvor trekker vi grensen?
Kultur, mentalitet og religion er empiriske størrelser som lar seg vitenskapelig undersøke og beskrive og fordi kulturer, mentaliteter og religioner faktisk er forskjellige, turde være uproblematisk å påpeke at enkelte er bedre/verre eller verre enn andre uten at dette er rasistisk eller diskriminerende.
Å hevde at rasistiske ideer henter sin legitimitet «i «i retorikken rasismen kan skjule seg bak,» er en sirkelslutning, for hvor kommer retorikken fra? Fordi rasistisk retorikk ikke er sin egen årsak, må den på et eller annet tidspunkt oppstå et eller annet sted. Hvem var historiens første formelle rasist? Er tanken først tenkt, er lett nok å spre den. Fordi førstemann ikke hadde noe å sammenligne med, synes rimelig å anta at forestillingen om rasisme ikke grunner i empiriske forhold, men i vrangforestillinger.
Med rasismen frikoplet etnisitet, synes Døving ikke å se at muslimer ikke kritiseres for hva de er (etnisitet) men for hva de mener og gjør, handlinger og tanker forankret i islams tekstgrunnlag; koranen, siraene og hadithene. Dikterer islam gjennom sin kjønnsapartheid, diskriminering av homofile, kvinner og annerledes tenkende på alle områder hva muslimer skal føle, tenke og gjøre og muslimer omsetter dette i praksis, er å være muslim pr. Døvings definisjon rasistisk, fordi muslimer forskjellsbehandler og diskriminerer utfra hva grunnlaget for å være muslim dikterer.
Fordi spørsmålet om hvilke verdier som er best egnet til samfunns- og sivilisasjonsbygging ikke er et normativt, men vitenskapelig spørsmål, kan en rasisme som også omfatter kultur, mentalitet og religion, nettopp fordi ikke all kultur, mentalitet og religion er likeverdige, uproblematisk fremstille seg «som beskyttelse av humanisme, frihet og likestilling.» Fordi begrepet «rasisme» klinger urent i slike sammenhenger, synes rimeligere å avgrense begrepet utelukkende til verdidommer basert på etnisitet.
Når vi dag vet at hijab er islamistenes kvinneundertrykkende uniform og brekkstang, kan avrivning av hijab selvsagt forstås som pøbelatferd, men også som likestillingskamp i sin reneste form.