I går la Statistisk sentralbyrå (SSB) frem tall over barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, som byrået definerer slik: inntektene i en husholdning er under 60 prosent av medianen i 3-4 år.
I perioden 2006 – 2012 viser tallene at antall innvandrerbarn i lavinntektshusholdninger økte fra 26 100 til 38 200, om lag 50 prosent, mens barn uten innvandrerbakgrunn lå ganske stabilt på ca 40 000. Det er en liten tendens til nedgang i sistnevnte gruppe.
I Oslo har åtte av ti lavinntektsfamilier innvandrerbakgrunn, mens av Oslos barnebefolkning har 31 prosent innvandrerbakgrunn. Situasjonen er altså særlig ille i hovedstaden, hvilket også var årsaken til at HRS har skrevet en rekke rapporter om Oslo, som ”Oslo kommune gjeldstynges”. En jobb som for øvrig media, byråkrater og forskere burde gjort lenge før oss.
Hvis vi ser på nasjonale grupper i Norge i SSBs statistikk, blir bildet slående: lavinntektsfamilier fra Somalia, 70 prosent. Dernest Irak på om lag 55 prosent. Tredjeplassen går til familier fra Afghanistan på like i underkant av 50 prosent. Pakistanske familier med botid på snart et halvt århundre i Norge ligger på 40 prosent, mens deres brødre og søstre fra før ”Partition” (delingen av subkontinentet i 1947), indere, ligger på rundt 8 prosent.
Har dette noe med kultur og religion å gjøre? Hysj, ikke si det høyt?
Ja, det mente Unni Wikan allerede i 1995 i boken som var et varselrop: Mot en ny norsk underklasse: innvandrere, kultur og integrering. Hennes motiv med boken var å få politikerne til å våkne og ta innvandrere på alvor: respekt er å stille krav. Krav til norskkunnskap, til arbeidsdeltakelse, til å legge menneskefiendtlige praksiser bak seg (som tvangsekteskap). Slik kan innvandrere på et verdig liv i Norge, argumenterte Wikan.
For sitt varselrop fikk Wikan stemplet rasist. Verken mer eller mindre. Av venstresiden, som Antirasistisk senter, av Mirasenteret (Wikan ”ble med rette anklaget for rasisme” ), av … listen er lang. Og hun ble harselert med i årevis. Som endog av en mann/forfatter jeg har respekt for, Torgrim Eggen. 10 år etter bokutgivelsen skrev han dette i en kommentar i Bergens tidende, med den talende tittelen Mot en ny norsk overklasse
I 1995 publiserte Unni Wikan boken «Mot en ny norsk underklasse», en sosiologisk projeksjon basert på muslimske kulturstudier bl.a. i Egypt og Oman. Hennes teorier ble umiddelbart sitert av Carl I. Hagen, og Wikan fikk nylig Fritt Ord-prisen, for å «tore å si det som det er». Men får hun rett?
Den norske debatten har en tendens til å overbetone forskjellene, og til å legge en nesten overtroisk vekt på religion og «kultur» (som i debattspråket ofte er å forstå som det samme). Dette betraktes som uforanderlige størrelser – selv om vi kan se at vår «norske» kultur endrer seg dramatisk fra tiår til tiår, med radikalt mindre påvirkning utenfra enn hva minoritetene opplever i Norge.
For å bevise religionens urokkelighet og makt går man gang på gang til de samme imamene og stiller de samme spørsmålene, som om de var de eneste i minoritetsmiljøer med rett til å tenke (og tale). Årsaken er selvsagt den globale skrekken for politisk islam – men finnes det fakta som tyder på at politisk islam er på fremvekst i Norge? Hvis religion gir svaret på alt, hva kommer det av at muslimer, sikher og hinduer i Punjab lever på praktisk talt samme måte? De har mer til felles med hverandre enn hva for eksempel pakistanske muslimer har med irakere – eller nordmenn med finner.
Vi har et problem her, men det er ikke sikkert at det er minoritetene som er problemet. Det kan like gjerne være et sett fordommer og stereotyper som virker uutslettelige, en negativ ønsketenkning. Repeat-knappen har kilt seg fast: Mennesker med en annen kultur (les: religion/hudfarge) enn oss er ikke i stand til å ta vare på seg selv. Og kvinnene minst av alt. Men jeg er blitt så gammel at jeg kan huske hva folk sa i 1970: «Dem kommer og tar jobba fra vårs.» Vent og se. Det skjer.
Så feil går det altså an å ta.
Thomas Hylland Eriksen var (selvsagt) også raskt på banen den gang. I 2013 beklaget han at han hadde vært vel kategorisk i fordømmelsen av Wikan.
Selv har Wikan åpent erkjent hvilken belastning boken ble for henne, og hvordan hun ble frosset ut av de gode akademiske salongene. Fritt Ords pris for ytringsfrihet i 2004 ble redningen hennes, om et slikt ord kan brukes. Prisen tvang ”de gode” til å gi henne anerkjennelse.
Jeg er glad jeg ikke vet hvor mange kroner Norge har tapt på ikke å ta varselropet fra 1995 på alvor. Men aller verst: verditapet, som ikke kan måles i kroner og ører. Og alle de ødelagte livene.
Så får vi se hvor mange flere tiår vi skal fortsette handlingsplaner for inkludering, gjerne pyntet med sommerfugler.