Kynisk? Ja selvsagt, men «sånn er det bare». Det medga analytiker John Olaisen i ABG Sundal Collier da han til Dagens Næringsliv hevdet følgende:
– Hvis dette blir en langsiktig situasjon, der Russland vil bruke sanksjoner for å skvise EU, betyr det høyere gasspriser.
Finansavisens Kjell Erik Eilertsen (5.mars, ikke på nett) har grepet fatt i Olaisens vurdering, og påpeker at han «beskrev den økonomiske effekten for Norge og Statoil som ’fantastisk’. Han sier ingenting om at det er hans personlige ønske at det er slik.»
Nettopp at det «er sånn det er» er et (u)behagelig faktum, eller som Eilertsen sier:
Han har rett. Han minnet oss på at Russland er verdens største oljeprodusent og står for 25 prosent av gassleveransene til EU.
Analytiker Frederik Lunde i Carnegie er inne på det samme:
– Hadde jeg vært i forhandlinger om lange gassavtaler, hadde jeg betalt en premie for norsk gass nå, sier han, og trekker frem aksjer som Statoil og Yara.
Yara, fordi eksport av ukrainsk kunstgjødsel kan bli rammet.
Begge aksjene er opp med Krimkonflikten. Hele Oslo Børs er opp, mens Frankfurt og Paris er ned. Sånn er det fordi Oslo Børs er Europas energibørs.
Så kommer 1000-kronersspørsmålet: Er John Olaisen og Frederik Lunde slemme?
Fakta først i finansverden
Ifølge Eilertsen gjør de overnevnte analytikere bare jobben sin. De forholder seg til realitetene og forteller hvilke konsekvenser hvilke realiteter vil medføre. «For finansfolk kommer fakta alltid først,» fastslår Eilertsen.
For alle vet hva som skjer om man ikke forholder seg til realitetene – da kan det raskt gå galt. Derfor er da også søken etter fakta et evig kappløp i finansmarkedet, påpeker Eilertsen.
Sånn er de derimot ikke for politikerne. Da har man nemlig noe i ermet som kan kalles «verdikortet».
Fakta tilpasses i politikken
For mens fakta alltid er i fremste rekke i finansverden, stiller det hele seg noe annerledes i den politiske verden. Der kan det viktigste være å trekke verdikortet, og særlig hvis temaet er følelsesladet, hevder Eilertsen. Da kan nemlig fakta stå i veien.
Kommer det nå likevel noen drassende på slike (kalde) fakta, ja da er ikke veien lang til merkelappen «slem».
Finansavisens Eilertsen konstaterer derimot at omgåelse av fakta også kan skje innenfor finansverden, med henvisning til Bernard Madoff og Enron, men «straffen melder seg før eller siden.»
I politikkens verden fortoner «straffen» seg annerledes, som for eksempel at definisjonen av en månelanding kan endre seg etter hvert som faktaene melder seg, konstaterer Eilertsen.
Politikkens verden i møte med finansverden
Politikere reagerte da også på analytiker Olaisens kyniske vurdering:
Stortingsrepresentant Linda H. Helleland (H) var i harnisk over Olaisens uttalelse:
– Dette er en overraskende måte å se den meget alvorlige situasjonen vi står overfor på. Jeg finner det underlig og vanskelig å forstå at dette er ment i alvor, uttalte hun til NA24.
– Vi må ha fokus på å finne en løsning, ikke gevinsten hvis dette drar ut, fortsatte hun.
Hva mener så Helleland? At analytikerne skal gjøre politikernes jobb, eller som Finansavisen spør: «Vil hun ikke at analytikerne skal gjøre jobben sin?»
Det politiske verdikortet er ikke alltid så «snilt», om en ser det i perspektiv, slik Eilertsen gjør:
Hvis konflikter som påvirker olje- og gasspriser skjer i en annen verdensdel, er det greit, som for eksempel da norske fly deltok i bombingen av Libya, men når vi får servert sterke TV-bilder fra Ukraina, er det ikke like greit?
Olaisen og Lunde gjør jobben sin. Politikere som kritiserer dem gjør det ikke.
Symbolpolitikk
Når det viktigste i politikken blir ikke å bli oppfattet som «slem», forklarer det hvorfor det så mye av politikken fremstår som symbolpolitikk:
I går stemte Stortinget over et forslag som tar sikte på å trekke oljefondet ut av kullselskaper. Forslaget har bortimot null økonomisk betydning. Det politiske motivet var å sende et signal til omverdenen for å vise at også Norge bidrar til å løse det noen kaller klimakrisen, som de beskriver som vår tids viktigste utfordring. Signaleffekten vil trolig bli like liten som den økonomiske.
Hadde de virkelig villet komme kullutvinning til livs, kunne de lagt ned det statseide Store Norske Spitsbergen kullkompani som nylig åpnet en ny kullgruve på Svalbard. Men det vil de ikke. De kritiserer heller analytikere som gjør jobben sin.
Hvis de virkelig ville få ned CO2-utslippene innenfor landets grenser, kunne de redusert utvinningstakten på sokkelen. Det hadde hatt en direkte og målbar effekt. Men det har økonomiske konsekvenser, og kanskje konsekvenser for dem selv som politikere. Da er det lettere å hengi seg til symbolpolitikk og fremstå som snill.
Lærdommen er at hvis finansverden hadde operert som i politikkens verden, så ville Norge knapt hatt noen finanser å forvalte. «De som skal holde hjulene i gang bør helst forholde seg til realitetene – målbare fakta. Sånn burde det også være i politikken,» avslutter Finansavisens Eilertsen, og en kan legge til: Dette er åpenbart for de fleste, helt til en ikler seg en politisk rolle. Da forsvinner fornuften som den kjente babyen med badevannet.
Kledelige fakta
I innvandrings- og integreringspolitikken, som kanskje er det mest politisk betente området vi har, er dikotomien «snill/slem» så åpenbar at det mest av alt ligner ansvarsfraskrivelse. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Dette er et felt som ingenting kommer til å skje med – før finansverdens folk trer inn i den.
Det så vi blant annet da nettopp Finansavisen startet en serie om innvandringsregnskap i april 2013. Når føleriet får minimalt med plass og de kalde fakta inntar hovedscenen, da besettes rollelisten av de fleste politikere som keiseren uten klær. Slik sett er det enkelt å forstå at de samme ser seg tjent med at innvandringspolitikken føres med «kledelige fakta».