Lars Akerhaug har selv fartstid på den ytterste venstrefløyen, og deltok i kampen mot nynazistene. Men som han skriver, var han ikke slagkraftig. Han var en av spanerne som typisk på en lørdagskveld lette etter nynazister på Oslos puber, som de kamptrente voldsmennene på venstresiden så gikk til angrep på.
Det meste interessante med bokanmeldelsen mener jeg er den såkalte ”Oslomodellen”. Akerhaug skriver om voldselementene:
De hadde et større omland på ytre venstre fløy som støttet og legitimerte voldsbruken. Kallevik hadde meningsfeller på den ytre venstresiden som gjorde voldsbruken mulig. Og i boken påpeker Kallevik nettopp det unike samarbeidet mellom større antirasistiske organisasjoner, som Antirasistisk senter, og de voldelige ekstremistmiljøene. Han kaller dette «Oslomodellen», fordi det skilte seg fra andre land der det i større grad var konflikt mellom antirasistiske organisasjoner med utspring fra venstresiden som brukte lovlige metoder i sitt politiske arbeid, og voldelige miljøer.
Gjengivelsen er ikke helt presis. Voldsbruken var også omstridt på venstresiden og de av oss som forsvarte de fysiske angrepene på de høyreekstreme måtte stadig debattere dette emnet med andre som mente at det å slå sine meningsmotstandere helseløse ikke var gangbar politisk metode.
Slike nyanser kommer ikke frem i Kalleviks fortelling. For det går en rød tråd gjennom boken: Volden var et nødvendig selvforsvar mot bander av nazister og høyreekstreme. Hadde ikke vi stått opp mot dem, ville de ha tatt seg til rette og liv ville gått tapt. Motforestillinger som at man i praksis brukte fascistiske metoder mot fascistene kommer ikke frem. Men Kallevik var ikke den eneste som tenkte slik.
Tor Bach, i dag redaktør av bladet «Vepsen» som skriver om ekstremistmiljøer, argumenterte i sin tid påfallende likt med Kallevik i AKPs tidsskrift «Røde Fane».
«Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av.»[i]
Mer påfallende er det når Antirasistisk Senters Shoaib Sultan tilsynelatende uten reservasjoner lovpriser boken. «Brutalt og inspirerende om kampen mot nynazismen», sier Sultan om boken. Utsagnet pynter bokens omslag.
En slik lovprising fra en ansatt i en antirasistisk organisasjon er underlig, men kanskje ikke så overraskende. Venstreekstremes voldsbruk under gatekrigene på 90-tallet har i ettertid havnet i skyggen av høyreekstreme miljø som sto bak bombeattentat og drap. På sett og vis er det forståelig. Men det er likevel pussig at man 15 år etter gatekrigene feier disse historiene under teppet. Nå dukker den opp igjen, som et helteepos. Hvis Kalleviks forsøk på å kaste en helteglorie over seg selv og hans antifascistiske stormtropper ikke blir møtt med kritikk eller innvendinger fra venstresiden han var en del av, vitner det om svak evne til å reflektere over et stykke Norgeshistorie med mørke undertoner.
Les hele anmeldelsen hos Minervanett