Innlegget til Bandehy stod på trykk i gårsdagens Aftenposten. Bakgrunnen for debatten er nye SSB-tall som vi mener langt på vei bekrefter Unni Wikans varsel fra 1995, i boken med den talende tittelen Mot en ny norsk underklasse.
Hvorfor rammes innvandrerbarn?
Av Lily Bandehy
Da jeg kom til Norge, strevet jeg hard for å få en jobb. Etter å ha fått jobb på et sykehjem, kom en dame fra Somalia som jeg kjente og spurte meg: «Hvor mye tjener du?» Da jeg fortalte henne det, smilte hun og sa: «Er du idiot? Du jobber åtte timer pr. dag og ødelegger ryggen din, mens jeg som sitter hjemme og koser meg hele dagen, tjener mer enn deg!»
Hun tenkte fornuftig, ut fra den kulturelle sammenhengen hun hører til i. Hun lever ikke i Norge. Det var det jeg tenkte på. Men da jeg leste Aftenpostens lederartikkel nylig, husket jeg henne. For lederskribenten skriver: «Syv av ti barn med somalisk bakgrunn tilhørte en fattig familie i periode 2010–12. Selv blant familier med lang botid i Norge.» Men hva er grunnen til denne fattigdommen? Det er den innvandringspolitikken som vår tidligere regjering valgte. Hvorfor? En familie med innvandrerbakgrunn får samme økonomiske støtte fra staten og samme muligheter som en etnisk norsk familie får. Grunnen til fattigdommen hos barn med innvandrerbakgrunn, spesielt fra Somalia, ligger i kulturen, og i den kravløse, likegyldige norske politikken.
For somaliere som bor i USA, er mer integrert og vellykket enn somaliere som bor i Norge. Politikken spiller en avgjørende rolle. Aftenpostens leder legger vekt på å lære norsk språk. Hvorfor vil de ikke lære språket? I det somaliske miljøet hender det at de som jobber mobbes av sine landsmenn: «Jobb er kun for kvinner.» Og de forteller seg imellom at mannen skal være mann og sitte og tygge khat. De har fått med seg at bare man får innpass i systemet, så ordner resten seg. Derfor bryr de seg ikke om å lære språket eller å jobbe.
Mange familier med innvandrerbakgrunn bruker heller ikke barnetrygd og barnebidrag på barnet. I stedet sender foreldrene pengene til familiemedlemmer. Noen av dem kjøper eiendom i opprinnelseslandet eller forsørger søsken, onkel og tante. Alt dette går ut over våre norske barn med somalisk bakgrunn i Norge.
Aftenpostens leder skriver også noe morsomt om at det å være fattig i Norge ikke handler om å ha mat på bordet. Derimot handler det om «ikke å kunne dra på ferie eller klasseturer, ikke være med på fritidsaktiviteter og ikke gå i bursdager fordi en mangler en gave å gi bort». Kjenner man den somaliske kulturen, kan man lett forstå den egentlige grunnen: Mange innvandrerfamilier hindrer barna i å delta i sosialt liv. Mange innvandrerfamilier er også muslimer, og de ønsker ikke at deres barn deltar på klassetur, i bursdager eller andre fritidsaktiviteter. Spesielt jenter.
Vi vet det ofte oppstår store konflikter mellom foreldre og barn, at trusler brukes for at barna ikke skal blande seg med nordmenn. Løsningen er derfor ikke å øke barnetrygden, slik Aftenpostens leder anbefaler.