Ifølge Aps hjemmeside vil Jonas Gahr Støre gjerne at Regjeringen skal forsterke innsatsen til Syria:
«Den humanitære katastrofen i Syria er en av de verste i moderne tid. Over 120 000 er drept. Ni millioner er på flukt. 12 millioner er rammet av verdens verste borgerkrig. Norge kan og bør gjøre en forskjell. Arbeiderpartiet vil derfor invitere alle partiene på Stortinget til å sørge for en milliard kroner mer til Syria i revidert nasjonalbudsjett.»
Støres invitasjon til alle partiene på Stortinget til å benytte 1 milliard nye kroner i år følges derimot ikke av noen antydning om hvor disse pengene skal tas fra. Pensjonsfondet (ikke så nøye med handlingsregelen)? Asylamnestiet til lengeværende barn? Kutt i velferden? Miljøvern? Statens vegevesen?
«Budsjettvinneren»
Støre har helt rett i at krisen i Syria fortjener verdens oppmerksomhet og mange millioner mennesker trenger hjelp. 1 milliard nye kroner fra Norge kunne virkelig utgjort en forskjell, men da må Støre og Ap og de øvrige partiene på Stortinget innse at disse pengene bør hentes fra det som er «budsjettvinneren» i Norge, nemlig innvandringsfeltet.
Ifølge tall fra SSB økte den totale pengebruken fra 2006 til 2012 på innvandringsregulering fra 1,5 milliarder kroner til hele 3,75 milliarder kroner, og dette gjelder bare utgifter til Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). De innvandringsregulerende virksomhetene eser ut som organisasjon. I samme periode har bare lønnskostnadene gått fra 0,6 milliarder kroner til 1,3 milliarder kroner.
I tillegg til å regulere selve innvandringen gjennom UDI og UNE, overfører staten store summer til kommunene som driver ulike integreringstiltak. Dette skjer via tilskuddsordninger som forvaltes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). I fjor forvaltet IMDi tilskudd for 7,2 milliarder kroner, der nesten alt ble kanalisert til kommunene i deres arbeid med integrering av asylanter og flyktninger. I 2006 var beløpet 3 milliarder kroner. Dermed eser også IMDi ut. Fra 2006 til 2012 er staben økt med 70 prosent. Lønnskostnadene (inkludert kjøp av varer og tjenester) lå på 135 millioner kroner i 2006, i 2012 var dette oppe i 300 millioner kroner.
SSB vurderer at statens utgifter (bare) til integrering av innvandrere vil havne rundt 11,4 milliarder kroner i 2013.
Hva er så 1 milliard til virkelig trengende mål opp mot dette? Nesten ingenting, men det fordrer en kraftig omlegging av innvandringspolitikken.
FrP vil legge om innvandringspolitikken
FrP har i alle år tatt til ordet for kraftige innstramninger i innvandringspolitikken. De er bare så sørgelig alene om et slikt budskap i det politiske landskapet, da enhver innstramning er blitt gjort synonymt med å være innvandringsfiendtlig. Vi bør være kommet lengre enn dette nå.
I FrPs bærekraftsutvalgsrapport (for ordens skyld: som HRS har vært med å utarbeide) er det gjort rede for både kostnader med dagens innvandringspolitikk og hvilke enorme besparelser en innstramning vil medføre. Men enda bedre: det er også gjort rede for hvordan pengene kan benyttes bedre.
La oss ta noen (enorme) tall:
Bærekraftutvalget tar utgangspunkt i Finansavisens anslag på kostnader (fra SSB-tall) som følger av R3-innvandring (den ikke-vestlige innvandringen), som for årene 2008-2012 var på gjennomsnittlig 16.490 personer per år. Dette ga staten en fremtidig kostnadsforpliktelse på 68 milliarder kroner.
Så er spørsmålet: hvor mye vil statens fremtidige nettokostnadsforpliktelser øke ved ulike nivåer på R3-innvandringen og hvilke besparelser en innstramning i innvandringen utgjør?
Dersom R3-innvandringen fortsetter på samme nivå fremover vil dette gi staten en netto fremtidig kostnadsforpliktelse på 270 milliarder kroner per stortingsperiode (4 år) og 540 milliarder for to stortingsperioder.
I tabellen under fremkommer fem scenarioer: en R3-innvandring på 19 480 personer per år (som var veksten i R3-innvandring fra 2012-2013), 16 490 per år (som var gjennomsnittet 2008-2012), og en kraftig reduksjon per år til henholdsvis 5 000, 3 000 og 1 500 personer.
Faksimile fra FrPs Bærekraftutvalgsrapport
Som vi ser vil en reduksjon i R3-innvandringen gi langt lavere utgifter. Utgiftene knyttet til en R3-innvandring på for eksempel 3 000 per år faller fra dagens nivå på 68 milliarder til 12 milliarder per år, og fra 270 milliarder til 49 milliarder per stortingsperiode. For to stortingsperioder faller kostnadene fra 541 milliarder til 98 milliarder.
Men hva skal så besparelsene brukes til?
FrP svarer på det også (vår utheving):
«Per i dag er det stipulert at om lag 45,2 millioner mennesker er på flukt, herav ca. 16,4 millioner mennesker utenfor eget land. En omlegging av dagens system vil frigjøre både økonomiske og administrative ressurser som, sammen med besparelsene ved begrenset innvandring til et høykostnadsland som Norge, vil føre til at Norge kan hjelpe langt flere mennesker i faktisk nød i deres nærområder. Dette er langt mer forsvarlig enn et system der noen «trekker vinnerloddet» og får opphold i Norge. Når systemet som bidrar til folkevandring legges om, vil heller ikke menneskesmugling og kriminalitet som følger i dens kjølvann lenger være attraktivt.
Samtidig som systemet legges om, der Norges bidrag til dette arbeidet skal være betydelig, skal heller ikke Norge unndra seg sine moralske forpliktelser til å hjelpe reelle flyktninger. Bærekraftutvalget foreslår derfor at antallet FN-flyktninger (overføringsflyktninger) dobles fra dagens nivå, med inntil 3.000 personer per år.»
Med andre ord vil FrP bruke pengene på en mer målrettet måte som også vil hjelpe langt flere, for eksempel ved å overføre 1 milliard nye kroner til Syria-hjelp.
V og KrF binder FrP til masta?
Som kjent har regjeringspartiene FrP og Høyre inngått en samarbeidsavtale med Venstre og KrF også på innvandringsfeltet – og som kjent er Venstre og KrF enda fanget i fellen om at enhver innvandringsinnstramning er synonymt med ikke å være hjertevarm nok. Men personlig tror jeg det bare er et tidsspørsmål før Venstre og KrF våkner, eller enda bedre: før velgerne sier fra. Da enten ved å velge et annet parti eller rette krav til eget parti. Det er liten hjertevarme fra Norges side å gi en seksbarns mor fra Somalia en flott, møblert enebolig med oppredde senger eller bruke 50 000 kroner per døgn på en åttebarnsfamilie, samtidig med at tusenvis av barn i Syria sulter.
FrPs nestleder, Per Sandberg, også støttet av partileder Siv Jensen (FrP), var således nylig ute og hevdet at samarbeidsavtalen med Venstre og KrF har et betydelig handlingsom. Kanskje det, og uansett bør Venstre og KrF kjenne sin besøkelsestid. For hvis V og KrF stemmer for Aps forslag om 1 milliard nye kroner til Syria, må de først avkreves hvor pengene skal hentes fra.
Samtidig med at Sandberg hevdet at avtalen har betydelig handlingsrom, annonserte han også at hvis Venstre og KrF ikke vil støtte FrPs innstramningsforslag, så er det et alternativ å gå til Ap.
Og hva svarte Ap? Akkurat: Nei.
– Vi har andre planer
Støre la ingenting imellom:
– Da kan jeg avklare en sak for Per Sandberg: Kom ikke til Arbeiderpartiet om du vil gjennomføre Fremskrittspartiets innvandringspolitikk. Det er feil adresse. Posten returneres. Vi har andre verdier. Andre planer for Norge, sa Støre.
Én av planene er altså å kreve at Regjeringen gir 1 milliard nye kroner til Syria-hjelp og samtidig fortsette en ikke-bærekraftig innvandringspolitikk? Du snakker om verdier. Eller som min nærmere 90-årige nabo sa her om dagen: Kroppen passer ikke lengre med kladden. Sånn synes det også å gå med Aps politikk. For er det noe parti som har overtatt mange av FrPs innvandringssaker, så er det nettopp Ap. I posisjon, vel og merke. Dog var det jo ikke Støre som sa at Ap skulle være et konstruktivt opposisjonsparti, det var det Jens Stoltenberg som sa. Men også han hadde andre verdier og planer: han overtar som kjent som Nato-sjef.
Vel, så langt vet vi ikke hva FrP får til, men vi vet i alle fall at Ap ikke vil.