En undersøkelse av Ria Financial Service avdekker at pengene i hovedsak går til landene innvandrerne kommer fra. I snitt handler det om 3 200 SEK per overføring, typisk en gang i måneden, forteller Ria Nordens sjef, Torbjörn Sandahl, til dn.se.
De land som tok imot mest pengeoverføringer fra innvandrere i Sverige var Irak (1,5 milliarder), Polen (900 millioner), Iran (784 millioner), Tyrkia (727 millioner) og Bosnia (676 millioner).
Bare av det gode?
Om dette er penger som bare er av det gode for mottaker er derimot et åpent spørsmål, selv om både avisen og Rias leder synes å være sikker i sin sak:
«Att migranters penningförsändelser till släktingar i hemländer, ofta betyder mer än internationellt bistånd är väl känt. Uppskattningarna varierar, men när det gäller länder som Filippinerna och Jemen motsvarar de hemskickade pengarna flera procent av dessa länders bruttonationalprodukt (BNP).
Så var också läget i Sverige runt förra sekelskiftet då svenskar i utlandet, främst USA, skickade hem pengar till ett värde som uppskattas av forskare ligga på mer än en procent av BNP. Penningströmmarna bidrog till en första modernisering och effektivisering av det svenska jordbruket.
Och Torbjörn Sandahl menar att dessa direkta betalningar är en effektiv form av bistånd.
– Det går ju direkt till dem som behöver det, inte via organisationer som har sina kostnader, säger han.»
Det kan være at penger fra utlandet til Sverige i sin tid ble benyttet til blant annet modernisering av jordbruket, men jeg har med selvsyn sett hva penger fra Vesten har gjort med områder i Pakistan (det såkalte Little Norway, hvor de fleste pakistanere i Norge har sin opprinnelse).
Beriker seg «hjemme»
I disse områdene har mange pakistanere bygget seg selv kjempepalasser hvor de omgir seg med en luksus som er i sterk kontrast til hva dem uten kontakter i Vesten må ta til takke med. Så er det noen som hevder at slike palasser uansett vil bidra til arbeidsplasser, både i selve byggeprosessen samt tjenerskapet og vaktholdet som de samme trenger i ettertid, men det er en sannhet med modifikasjoner. For de samme presser lønningene så ned at arbeiderne knapt klarer å leve av den lønna de får. Det kan «rikingene» fra Vesten fint gjøre, da det ikke er mangel på arbeidskapasitet i disse områdene.
Men vel så ille: at Vestens penger når langt i et land som Pakistan medfører også at det blir et enormt press på prisene. Landeiendommer blir dyrere og dyrere, og ofte kjøpes de opp med vestlige penger. Dermed får de gjenværende pakistanerne problemer med å kjøpe seg hus og litt land til matauk, og presses til leiemarkedet – som eies av de samme «rikingene» med opphold i Vesten. Land er da også det som det krangles mest om i disse områdene i Pakistan, og som topper saker i retten. Advokater koster dyrt, og også der kommer man lengst med tilgang til vestlige penger.
Det samme skjer med skolene. I Pakistan er det skolepenger for de fleste skoler. For de skoler som ikke koster, kan det knapt kalles skole. Jo bedre skole, jo mer kostbart – og dermed har ikke de gjenværende pakistanerne i disse områdene lengre råd til å sende sine barn på skole.
Resultat: Forskjellene øker mellom folk.
«Taper» i innvandringslandet
Mens disse innvandrerne er de suverene vinnerne i «hjemlandet», er det motsatt i innvandringslandet. Her topper de statistikker over de «fattigste».
På toppen av det hele teller ikke slik formue i utlandet når disse statistikken utarbeides.
Så fortsetter innvandringslandet, som Norge, å tilrettelegge for at spesielt barn skal få ta større del i det kostnadskrevende samfunnet. Foreldrenes eventuelle prioriteringer snakkes det derimot ikke om.
Hvor ligger for eksempel irakerne i Sverige på sysselsettings- og trygdestatistikken? Kjenner jeg Sverige rett finnes ingen slik detaljert statistikk.
Verden vil bedras.
Ett av palassene i «Little Norway» i Pakistan. Eieren bor i Oslo og jobber i Posten. Foto: RK
Ett annet «prakteksemplar» av en kjempebolig. Eieren bor i Drammen og jobber som blomsterselger. Foto: RK