I de kommende møtene med mine felles troende, vil jeg løfte frem mine verdier, som likestilling, likeverd, religiøs frihet, den personlige friheten, for ikke å snakke om ytringsfriheten. Ingen skal kunne tro eller påvise at jeg på noen måte står med en fot i Vigrids nazistiske ideologi. Nazisme er dessuten politikk, og mitt medlemskap er kun basert på min indre spiritualitet, min kjærlighet for Nasjonen, og for full økonomisk utjevning. Som min nesegruse beundring av Hitlers enormt vellykkede prosjekt med å gjøre en motor på fire hjul tilgjengelig for helle folket. Ja, jeg snakker om Folkevognen. Hvem kan vel avvise at en bil til Folket var en av forrige århundres største gaver fra en folkets leder?
Jeg vil anta at samtlige representanter på Stortinget vil ha full forståelse for mitt spirituelle begjær, det samme gjelder samfunnsdebattanter, journalister, redaktører og alle mine hittil gode venner i akademia. Ja, jeg tar det faktisk for gitt at ingen av dem vil fremme kritiske spørsmål eller fremme surrete konspirasjonsteorier, eller benytte seg av andre infantile hersketeknikker over mitt betalende medlemskap. Jeg har jo fra dag en avvist enhver støtte til Vigrids ideologiske grunnplattform, ikke sant?
Da skal jeg komme til aktualitetspoenget. Det handler om konvertitter som tror de kan være aktive medlemmer av totalitære, fascistiske bevegelser, uten at de på noen måte å skulle tas til inntekt for bevegelsens ståsted. Begge to tilhører en tenketank kalt Minotenk. Det hele begynte med at Linda Alzaghari og Yousef Assidiq skrev en kronikk om dialog og tiltak mot ekstremisme. Her klarer de å fremme de ”ortodokse” som viktig dialogpartner overfor potensielle jihadister (sic!). Samtidig avleverer de document.no og HRS en lite koselig visitt:
Det skal også sies at dialogtilnærmingen er en veldig utakknemlig og potensielt risikabel oppgave. Man risikerer trusler og sjikane fra de ekstreme, samtidig som man også risikerer å bli koblet opp til dem, slik som flere av oss som jobber med dette har opplevd gjentatte ganger fra Human Rights Service og Document.no.
Når en ung leder for en ortodoks, men fullstendig anti-voldelig muslimsk ungdomsorganisasjon, prøvde å få Irfan Bhatti på bedre tanker, ble han hengt ut som Bhattis mentor. Organisasjoner som Human Rights Service og Document.no gjør seg selv en grov bjørnetjeneste her, da slike grove mistolkinger skremmer andre fra å engasjere seg i disse miljøene. Derfor er det viktig å utvikle et støtteapparat og ressursnettverk rundt alle som brenner for forebygging.
I går svarte jeg slik i Dagbladet
Konvertittene Linda Alzaghari og Yousef Assidiq i Minotenk vil bekjempe ekstremisme blant muslimer (Dagbladet 3.mai). Det er vel og bra. Det mest nærliggende burde være å ta tak i egne omgivelser og samtidig slutte å dikte opp ikke-eksisterende ekstremisme.
Vår tids mest presserende verdikamp foregår mellom det sekulære norske demokratiet og de som kjemper – med eller uten våpen – for at islamske dogmer skal dominer livene våre. De væpna jihadistene er få sammenliknet med kreftene i moskeer og organisasjoner som drømmer om at islamsk lov skal erstatte menneskeskapte lover. Dette er et bredt dokumentert faktum i Europa. Derfor er det grunn til å reagere med forskrekkelse over at Alzaghari og Assidiq taler sistnevntes sak. De to avviser at liberale muslimske stemmer kan utgjøre en forskjell overfor ekstreme element, og de skriver deretter dette: «De som kan gjøre en viss forskjell er de mer konservative, ortodokse moskémiljøene, som preker tradisjonell islamsk teologi, som innebærer lojalitet til den norske stat og lover.»
Jeg forundres dog ikke. Både Alzaghari og Assidiq er aktive medlemmer av nettopp ortodokse moskémiljø, førstnevnte i den fremste moskeen til Det muslimske brorskapet i Norge, Rabita, sistnevnte i den verdensomspennende Minhaj-bevegelsen, begge bevegelser som jobber for en klode underlagt islamsk lov sharia på alle samfunnsnivå. De to skribentene formoder jeg derfor vet meget godt hvilken ideologi som formidles i sine miljø, der sharia er i sentrum, en sharia som nettopp sier at man skal være lojal mot nasjonalstaten. Det er en del av den islamske pakten når man er i mindretall i en stat.
Å mene at moskeer som er ideologiske springbrett for jihadister ikke skal brukes i kampen mot jihadisme, er i Alzaghari og Assidiqs optikk synonymt med å være «ekstrem». Som menneskerettighetsforkjemper lever jeg godt med det. Norge hadde dog fortjent litt skarpere tanker i en mer og mer urolig verdiepoke der unge faller i ideologiske klør vi aldri har sett maken til.
(Det jeg ikke kommenterte er at personen de sikter til omtalte jeg i kronikk. Det handler om han som stilte opp på Skup-konferansen i 2010 i paneldebatt som mentor til Arfan Bhatti, lederen av Al-Hidayah, Qamar Ali. Al-Hidayah er en renskåren islamistisk bevegelse som Bhatti hadde sluttet seg til, og under paneldebatten strøk Ali verbalt Bhatti nedover ryggen, og titulerte han konsekvent han som «Bror Arfan». Jeg kunne kanskje nevnt dette, men folk faller gjerne av når det blir en del av og personer som skal forklares.)
I dag spiller Alzaghari og Assidiq ballen tilbake (ikke på nett i skrivende stund). Jeg må nok konkludere med at ballen føyk høyt over målet. De ser overhodet ikke til å skjønne alvoret med sine medlemskap i moskeer med målet om kalifatet. De avviser helt tilknytning til bevegelsens ideologiske base. Det hele er like absurd som å melde seg inn i SV, mens en påstår at ens ideologiske sympatier ligger i Frps liberalisme. Problemet er kanskje at det ikke finnes sunni-moskeer i Norge som avviser kalifatet og sharia? Kanskje man da burde revurderer om man kan gi seg over til (organisert) islam – hvis menneskerettigheter og sekularitet er idealet? Eventuelt starte en ny bevegelse der nettopp sistnevnte ideal er kjernen?
