For andre gang stiller Aftenpostens reporter Wenche Fuglehaug spørsmål ved hvorvidt det er blitt begått æresdrap i Norge. Man kunne jo først ta seg bryet med et søk i google, dernest i egne avisarkiv. Fuglehaug skriver:
Men så langt er det ikke ført bevis for at noen har begått æresdrap i Norge, ei heller kamuflert som selvmord
Da får vi ta på oss oppgaven med litt folke- (journalist-)opplysning. Det første kjente æresdrapet skjedde allerede i 1982 i Drammen, det såkalte ”Berber-drapet”, som vakte nasjonal oppsikt. Tyrkiske Ramanzan Berber ble knivdrept av tre tyrkere, en far og to sønner, fordi han skulle ha voldtatt familiens datter. Hovedtiltalte, faren, skrev endog brev til den tyrkiske statsministeren med bønn om hjelp til å forklare norske myndigheter at det var hans plikt å sørge for at datteren ble drept, hvilket også kom frem i rettsforhandlingene.
Det ble altså ført bevis for at dette var et æresdrap – et overlagt drap. Hovedtiltalte argumenterte for strafferabatt (endog full frifinnlese), fordi han kun hadde gjort sin plikt.
Det neste kjente æresdrapet stod pakistanske Khalid Javed for i 1988, det vil si et trippeldrap. Med AG3 skjøt han sin søster, gravid i niende måned, og hennes ektemann på Holmlia. Hun hadde giftet seg mot familiens vilje. (Jeg har lest dommen.). Javed giftet seg i fengsle og fikk barn. Før ferdigsonet straff, appellerte han til norske justismyndigheter om ikke å bli utvist til Pakistan, da han fryktet blodhevn. Svaret han fikk var dette, formidlet muntlig til meg av vedkommende byråkrat i Justisdepartementet den gang: Du er det beste eksemplet på at æreskulturen har slått rot i Norge. Du kan vel så gjerne bli drept her som i Pakistan. (Javed lever i beste velgående i Karachi, ifølge mine norskpakistanske kilder.)
Jeg kunne ramset opp langt flere drap, inkludert på norske kvinner begått av tidligere partnere fra æreskultur. Jeg nøyer meg med ett som rystet nasjonen i 2002: Afghanske Anooshe, barnehustru og skilt etter ankomst Norge, ble henrettet foran Kristiansund tinghus 26.april 2002. av eksmannen. I dommen for overlagt drap – omtalt sist i Aftenposten 19.oktober 2011 – kommer det entydig frem at det var et æresdrap. Hun varslet endog æresdrapet til blant andre meg i et personlig brev året før.
Den verkende byllen er at vi ikke vet hvor mange som har blitt æresdrept, menn som kvinner, på opphold i familiens opprinnelsesland. Det tallet får vi aldri på bordet. Men en av dem heter Shazia Saleh, bosatt i Grimstad, drept 21 år gammel i familiens bolig i Punjab i 1995. Daværende politimester i Arendal, Finn Steinkopf, sa rett ut i media at han mente Shazia ble drept av familien (TV2-dokumentar 7.oktober 1999). Hun nektet nemlig å gifte seg med fetteren i landsbyen, og søkte hjelp på krisesenter i blant annet Arendal flere ganger før hun lot seg overtale til å bli med til Pakistan for å gravlegge sin egen far. I korrupte Pakistan er hennes grav navnløs, hvilket jeg selv vitnet i 1999 under arbeidet med TV2-dokumentaren. Også denne saken er omtalt i Aftenposten, sist 19.januar 2013 (ikke på nettet).
Det lønner seg altså for journalister å sjekke egne vel dokumenterte arkiv. Når jeg for øvrig registrerer hvor lite kunnskap en del journalister har innen innvandringsfeltet, og hvor lite de anstrenger seg for å etterprøve faktiske forhold, forstår jeg hvor lurt jeg blir daglig innen tema jeg selv har magre kunnskaper om.
PS: I fjor publiserte Aftenposten en tre siders reportasje av Eirin Hurum om æresdrap, der HRS ble brukt som kilde i forhold til begåtte æresdrap i Norge. Aftenpostens artikkel finner jeg ikke på nettet, men vi laget en artikkel på bakgrunn av oppslaget i Aftenposten, referert over her, 19.januar 2013