Kjønnslemlestelse er et lite problem i Norge, har Fafo slått fast i en ny rapport. NRK (blant annet Dagsnytt 18 28.mai) var ett av de mediene som fulgte velvillig opp, hvor Fafos konklusjon ukritisk ble videreformidlet som (gjengitt etter hukommelsen): «Nå når vi vet at kjønnslemlestelse er et mye mindre problem enn tidligere antatt (…) »
Sannheten
Sannheten er at ingen vet hva som er utbredelsen av kjønnslemlestelse i Norge, ergo er det bare trist at Fafo hevder at politikerne har overdimensjonert tiltakene i rapporten de kaller «Forskningsbasert politikk?».
I går på NRK Ytring tok forskere ved NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress), R. Elise B. Johansen, Ingvild Lunde, Ziyada Mai og Inger-Lise Lien, til motmæle mot Fafos rapport.
Her heter det blant annet:
I samarbeid med det nordiske analyseselskapet Damwad lanserte NKVTS nylig en rapport med en grundig beregning av omfanget av kjønnslemlestelse i Norge. Rapporten anslår at over 30.000 jenter og kvinner kan være berørt. Tallet inkluderer over 17.000 jenter og kvinner som sannsynligvis ble kjønnslemlestet før de kom til Norge.
Likevel konkluderer en ny rapport fra Forskningsstiftelsen Fafo at kjønnslemlestelse er et lite problem i Norge, og at innsatsen er overdimensjonert. Hva er bakgrunnen for så ulike tall og konklusjoner?
NKVTS påpeker at det er for snevert kun å fokusere på omfang av kjønnslemlestelse etter ankomst til Norge. Som kjent er inngrep gjort før en kom til Norge ikke kriminelt ifølge norsk lov, men det følger streng lovgivning hvis barn lemlestes etter bosetting. NKVTS understreker at de som kommer og er lemlestet likevel representerer en viktig målgruppe, blant annet for helsehjelp.
Samtidig er det svært vanskelig (medisinsk) å bestemme når en kjønnslemleste har funnet sted, hvis vi snakker noe tid tilbake (når sårene er grodd). Vet en ikke om en jente er lemlestet når hun kom til Norge, så vil en i ettertid heller ikke kunne si noe om det skjedde før eller etter ankomst. En enkel måte å ordne dette på, er å foreta en helkroppsundersøkelse også av jenter ved ankomst – en undersøkelse som gutter i dag gjennomgår. Men nei, jenters kropp har i helseøyemed ingenting «midt på».
Antall hjelpesaker som indikasjon
NKVTS stiller spørsmål ved at Fafo mener at antall saker meldt til hjelpeapparatet, da sammenlignet med tvangsekteskap, er en indikasjon på omfanget.
Ved tvangsekteskap er jenter (og gutter) ofte eldre, og de kan få hjelp til å avverge eller oppløse ekteskapet. Ved kjønnslemlestelse er jentene ofte svært unge, og det er mindre sannsynlig at de vet om det på forhånd. Ikke minst i tilfeller der det skjer mot foreldrenes vilje. Etter en kjønnslemlestelse er det heller ikke særlig hensiktsmessig for jenter å melde fra. Kjønnslemlestelse kan, i motsetning til tvangsekteskap, ikke omgjøres.
Samtidig viser NKVTS til at hjelpeapparatets håndtering er ulik. Gjennom sin forskning har NKVTS møtt flere som ikke ønsker å anmelde saker. Dette for eksempel fordi de kan være bekymret for det kan bli en dobbel belastning for barnet at foreldrene blir straffet.
Mer tallmagi enn tallmetodologi
I rapporten baserer Fafo seg på tall som ikke nødvendigvis gjenspeiler konklusjonene. Til dette spør NKVTS (vår utheving):
Fafo referer til undersøkelser gjort ved Ullevål sykehus som uttrykk for lavt omfang. Her fant man at 15 av 72 jenter var kjønnslemlestet. Betyr det at bare 15 jenter er kjønnslemlestet på Østlandet, eller at 25 prosent av jenter i berørte grupper er utsatt?
Jentene var sendt til undersøkelse på grunn av bekymring, men man har ingen analyse av disse meldingene. I intervjuer har flere helsearbeidere fortalt om erfaring med grunnløse bekymringer, også for jenter fra land uten kjønnslemlestelse. Vi har selv intervjuet jenter som forteller at hjelpeapparatet ikke mistenker kjønnslemlestelse, til tross for plager i underlivet og oppvekst i land med stor hyppighet av slike inngrep. Det er eksempler på at noen saker og grupper ikke fanges opp. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at de 72 undersøkte jentene er en høyrisikogruppe. Man kan heller ikke klinisk bevise om inngrepet er skjedd nylig eller før innvandring dersom sårene er grodd.
Holdningsendring
NKVTS viser til at Fafo antyder at positive endringer ikke er et resultat av ulike tiltak, men noe som ville skjedd uansett da de er kommet til et land med en helt annen holdning til kjønnslemlestelse. De viser også til en kommentar fra Inger-Anne Olsen i Aftenposten, der hun peker på at utdanning og bedret økonomi kan drive endring.
Imidlertid viser forskningen at betydningen er begrenset. Noen eksempler: Egypt er et land med høyt utdanningsnivå, 91 prosent utbredelse, og det er leger som utfører de fleste inngrepene – altså høyt utdannede og velstående personer. En annen studie fra Egypt fant ingen holdningsendring da kvinner fikk høy utdanning, men først da det ble debatt om praksisen.
Erfaringer Fafo rapporterer fra Norge og Sverige før man fikk tiltak peker i samme retning: Den gang opplevde man at kvinner oppsøkte helsevesenet for å få døtrene omskåret. I Sverige var det også en lege som faktisk utførte dette. En viktig begrunnelse for innføringen av loven om forbud mot kjønnslemlestelse i Norge i 1995 var nettopp å hindre norske leger i å utføre inngrepet.
Samtidig påpeker NKVTS at det er begrenset kunnskap om hvordan praksis påvirkes av endrede holdninger. Men, ifølge dem, avdekker internasjonal forskning at praksisen vanligvis er mer utbredt enn det den uttalte støtten skulle tilsi. Her spiller sosiale normer en sentral rolle, hvilket igjen skulle tilsi at i den grad befolkningsgrupper i Norge ikke liten grad samhandler med andre grupper enn sine egne, vil også sosiale normer bestå. Dermed kan også personer som egentlig er imot kjønnslemlestelse oppleve seg presset av sine egne. Et slikt press kan selvsagt øke hvis de samme personene er ofte eller på lange opphold i opprinnelseslandet.
Kunnskapsbasert innsats
Avslutningsvis i sin kronikk viser NKVTS til at de i dag forsker på flere områder av betydning for politikkutforming, for eksempel: «Betydningen av helsehjelp som brekkstang for endring, unges erfaringer i å leve med kjønnslemlestelse, menns rolle og med å inkludere alle de største berørte gruppene i Norge.»
NKVTS viser til at de – til tross for usikkerhetene ved dataene – tror på at «det lave antallet identifiserte saker der jenter har blitt kjønnslemlestet etter at de kom til Norge, og den økte etterspørselen etter helsehjelp indikerer en positiv endring. En endring vi tolker vi som et uttrykk for at tiltakene faktisk har båret frukter. For å få klarhet i de ulike tolkningene trengs en grundig effektevaluering av tiltak, og en dypere innsikt i prosesser for endring av holdning og handling.»
Selvsagt er det lov å håpe at tiltakene har båret frukter og at (stadig) færre jenter kjønnslemlestes. Men jeg innrømmer å ha mine tvil. Ikke minst fordi gruppene som har røtter i land der kjønnslemlestelse praktiserer, stadig blir større i Norge.
Stadig flere
Ved inngangen til 2013 hadde Norge totalt 13.605jenter i innvandrerbefolkningen (første- og andregenerasjon), som har røtter i land der kjønnslemlestelse praktiseres. Tallet er imidlertid høyere, da eksempelvis grupper som kurdere også praktiserer kjønnslemlestelse. Antallet kurdiske jenter i Norge er derimot ukjent, da det ikke føres statistikk på personer på bakgrunn av etnisitet eller religion.
Av disse 13.605 jentene er det flest i den mest vergeløse alderen for overgrepet (0-9 år), med til sammen 7.784 jenter (57 prosent). Flest jenter i denne gruppen har opprinnelse fra Somalia (3.401 jenter), som utgjør 59 prosent av gruppen 0-9 år. Somaliere er også en av gruppene som er i sterkt vekst i Norge. Per 1.januar 2014 utgjorde denne gruppen tilnærmet 36.000 personer i Norge, en vekst på 130 prosent på ti år. Somaliere er nå den tredje største gruppen med innvandringsbakgrunn i Norge.
Til sammenlikning viste tall fra SSB som HRS bestilte i 2003, at det per 1.januar 2002 bodde 5.846 jenter i Norge fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, og at 3.631 av disse var i alderen 0-9 år. Den totale gruppen har i løpet av 11 år altså økt med om lag 133 prosent. (Dette kan du lese mer om i vår rapport publisert i mai i år).
Hvis NKVTS påpekning av sosiale normer faktisk har betydning, er det svært optimistisk å tro på nedgang i kjønnslemlestelse i Norge. Samtidig vet vi ingenting om verken nedgang eller eventuell oppgang, da vi ikke har noen tidligere bestemmelse av antall.
Løsningen
Løsninger er selvsagt å gjeninnføre helkroppsundersøkelse av alle barn i Norge på helsestasjonene, ikke bare guttene slik som praksisen er i dag. Men av en eller annen grunn vil ikke politikere gripe fatt i det tiltaket som faktisk vil virke. Hvorfor får faktisk politikerne svare for selv, men hvilket media vil spørre dem?
Vi lever da så godt med vår konstruerte virkelighet at vi ikke vil la den forstyrres av fakta.