Sven Hakon Rossel publiserte kronikk om dette i danske Berlingske tidende, som nå Bergens tidende har republisert.
Rossel peker på en vesensforskjell mellom islam på den ene siden og kristendommen og hinduismen på den andre siden: Islam er historisk ikke bare en religion. Islam er også en ”politisk ideologi”, skriver Rossel, med henvisning til den engelskfødte Princeton-professoren Michael Cook i sin siste bok, Ancient Religions, Modern Politics. Nettopp derfor kunne Muhammed grunnlegge en stat.
Da profeten Muhammed grunnla islam på begynnelsen av 600-tallet, skapte han samtidig en stat, som vokste til et imperium i utstrekning fra Spania til Det indiske hav i løpet av få århundrer. Mens de første muslimene var arabere, er denne folkegruppen i dag en minoritet i den muslimske verden. Dermed lykkes islam med å skape en felles identitet som overskrider etnisk tilhørighet: Man er først muslim, dernest statsborger i landet. Det er betegnende at 75 prosent av den pakistanske befolkningen ser seg selv først som muslim, dernest som pakistaner. I India er det annerledes. Her ser kun ti prosent av hinduene seg først og fremst som hinduer, og dernest som indere.
Religionen kommer først Dette viser blant annet en undersøkelse i Europa: majoriteten muslimer setter religiøse lover over landets lover.
Dette gjenspeiler seg i muslimers vurdering av hvilke lover som veier tyngst av koranens, eller lovene i landet de bor i. I rapporten «Religiöser Fundamentalismus» har Ruud Koopmans, professor ved Humboldt Universität i Berlin undersøkt nettopp dette, ved å spørre 9000 muslimer med tyrkisk eller marokkansk bakgrunn, bosatt i Belgia, Nederland, Frankrike, Sverige, Tyskland og Østerrike, og like mange kristne i de samme landene. Ifølge undersøkelsen mener 73 prosent av muslimene at religiøse lover er viktigere enn lovene i landet de bor i. Blant de kristne i undersøkelsen er det kun 13 prosent som mener at kristne verdier står over landets lover.
Muslimers oppfatning om at de er utsatt for forfølgelse av den ikke-muslimske verden må sees i sammenheng med en generell avvisning av vestlige verdier. 45 prosent av muslimene i undersøkelsen er overbevist om at den vestlige verden har til hensikt å tilintetgjøre islam, mens kun 23 prosent av de europeiske kristne ser en tilsvarende fare true fra muslimsk side.
Med tanke på kriminalitetsstatistikken blant muslimer, særlig unge, kunne en forvente at en større andel av muslimene fryktet kristnes tilintetgjørelse av islam.
Størst blant ungdom
Fundamentalisme er mer utbredt blant unge muslimer enn blant foreldre- og besteforeldregenerasjonen, viser en tysk undersøkelse blant 44.000 skoleelever med innvandrerbakgrunn. Sammenlignet med andre språklige og religiøse minoriteter, klarer muslimene seg betydelig dårligere når det gjelder språklig, kulturell og sosial integrering. Undersøkelsen viser et annet interessant funn, som sikkert vil få en del på venstresiden i politikken til å se en annen vei: Jo mer kristen orientering et ungt menneske har, jo mindre er tilbøyeligheten til å utøve vold. Hos muslimske skoleelever er det motsatt: jo mindre integrering, desto kraftigere voldsutøvelse og øvrig kriminalitet.
Voldsmentaliteten, som den verdensomspennende islamistiske terror er et åpenlyst uttrykk for, er beslektet med demoniseringen av andre religioner. Ikke minst er antisemittismen, som også karakteriserer Koranens tekster, et bevis på dette. Jødene betegnes som løgnaktige lånehaier og krigsgale forbrytere, som er ansvarlige for de to verdenskrigene. Men ikke bare det, de kalles ganske enkelt for «aper og svin» (Sura 2:65, 5:60, 7:166). Den fengslede, tidligere egyptiske presidenten og medlem av Det muslimske brorskap, Mohamed Mursi, en av venstrefløyens kjæledegger, har selv brukt denne betegnelsen offentlig.
Beundring for Hitler
Michael Cook peker på at den radikale islamismen går enda et skritt videre og ser den totale tilintetgjørelse av jødene som en historisk oppgave – en «Endlösung der Judenfrage». Denne overensstemmelsen mellom nasjonalsosialistiske og islamistiske fantasier om tilintetgjørelse, er ingen tilfeldighet.
Tilfeldig var det heller ikke at stormuftien av Jerusalem, Amin el-Husseini, etter utbruddet av annen verdenskrig tilbød Hitler en allianse, som gjorde Al-Husseini til førerens forbundsfelle i nazistenes plan om å utrydde alle jøder i Europa. 28. november 1941 møttes de to for første gang. El-Husseini uttrykte sin beundring for Hitler, og understrekte det arabiske folks tilhørighet med nasjonalsosialismen. Tysk radio kunne kringkaste programmene sine i den arabiske verden. Muftien fortsatte sin antijødiske hets frem til sin død i 1974.
Heller ikke overfor kristendommen viser islam noen form for toleranse. Den kristne læren om treenigheten avvises som en forfalskning av den opprinnelige åpenbaring, og de kristne trues – som alle vantro – med alskens dødsstraffer, fra bålbrenning til å skåldes med kokene vann.
Radikale muslimer i Vesten
Den voldsomme intoleransen, med rot i religiøs fundamentalisme, er ikke kun teoretisk og er ikke begrenset til selve Koranen, men kommer frem overalt og i stigende grad til uttrykk blant radikale muslimer i den vestlige verden. Ifølge Ruud Koopermans er denne utviklingen alarmerende. «Fundamentalisme er ingen uskadelig form for streng religiøsitet», erklærer han. «Våre undersøkelser viser tydelig at mennesker med en fundamentalistisk holdning samtidig har mer fiendtlige holdninger overfor grupper som avviker fra deres standard, for eksempel homoseksuelle og jøder», skriver Koopermans. I hans undersøkelse svarte 60 prosent av muslimene at de ikke ville ha en homofil venn, mens 45 prosent mente at «jøder ikke er til å stole på». Blant de kristne respondentene var det 13 prosent som ikke ville ha en homofil venn, og ni prosent som ikke stolte på jøder.
Kristendommen har gjennom historien også vist seg intolerant, men disse holdningene er en saga blott. Kristendommen har nemlig, i motsetning til islam, kunnet fornye seg og åpne seg mot den moderne verden. Den har skapt en rik litteratur, som helt mangler i den islamske verden. Sist, men ikke minst, besitter kristendommen et bud, som verken islam eller hinduismen har, nemlig kjærlighetsbudet. Dette budet, sammen med en aktiv omsorg for de fattige, hever kristendommen som religion over alle andre religioner.
Dette er et perspektiv som vi kristne bør være stolte av. Samtidig bør vi vel ikke vende det andre kinn til når våre demokratiske rettigheter krenkes og tråkkes på? Ja, det lønner seg å lytte til Michael Cook og Ruud Koopermans’ advarende stemmer.