Artikkelen står på trykk i dagens Klassekampen, og er gjengitt i sin helhet med Kari Kjønaas Kjos’ tillatelse.
Vi kan bare ikke forstå det. At noen kan ta et perfekt skapt lite jentebarn og lemleste henne på det groveste i underlivet. Det er bestialsk. Det er brutalt og det er ødeleggende. Både de fysiske og psykiske skadene er irreversible. Liv blir lagt i grus. Vi kan nesten ikke tro at dette foregår, praktisk talt uforstyrret, i vårt lille land.
Nylig ble det lagt frem en Fafo-rapport, hvor man mente å kunne si at omfanget av kjønnslemlestelse var mindre enn først antatt. Men til tross for denne påstanden, erkjente man også at man ikke hadde noen tall, statistikk eller dokumentasjon på at det faktisk er slik. Uansett omfang, er min påstand at hvert eneste tilfelle er ett for mye.
Jentene som blir utsatt for disse umenneskelige overgrepene føler ofte en altoppslukende skam og frykt. De har ingen stemme de kan bruke for å bli hørt, og vet ikke hvor de kan vende seg. De er ofte små barn som ikke har noen forutsetning til å forstå hva de har blitt utsatt for eller hvor galt og ulovlig det er. De kan bare kjenne på smerten og annerledesheten. Ingen ser dem, ingen forstår dem, ingen vet egentlig at de eksisterer eller hvor mange de er.
Kjønnslemlesting kan straffes med fengsel opp til åtte år, i teorien. Det er ingen tvil om at handlingen er strengt forbudt og at storsamfunnet anser praksisen som avskyelig. Men aldri har noen blitt dømt for dette her i landet! Politiet sier de prioriterer dette høyt, men at det er krevende og finne disse barna, og enda mer krevende å bevise hvem som har gjort det. Ingen av anmeldelsene eller bekymringsmeldingene som har gått ut på kjønnslemlesting har endt med tiltale og dom. Ikke rart at disse jentene føler at de ikke er viktige nok til å få vår oppmerksomhet og våre ressurser.
Hovedproblemet er at vi som samfunn ikke makter å fange opp denne type overgrep og legemsbeskadigelse med dagens regelverk. Tidligere hadde alle barn, både jenter og gutter, en «topp-til-tå-undersøkelse» ved skolestart. Helkroppsundersøkelse på jenter ble fjernet i 1993 på bakgrunn av noen foreldres påstand om «sexkontroll» ved skolestartundersøkelsen i kjølvannet av Bjugn-tragedien. Dette mener vi i FrP var en uklok handling som i dag forhindrer helsepersonell å avdekke kjønnslemlesting tidlig, samt forhindrer å kunne gi adekvat hjelp og behandling. Endringen ble gjort til tross for store protester fra fagmiljøene og enkelte barneleger og helsesøstre mener fortsatt at det er en underlig praksis å behandle gutter og jenter forskjellig.
Man kan så spørre hvor den sterke motstanden til «topp-til-tå-undersøkelsen» på jentebarn kommer fra. Hvorfor er det slik at vi mener at guttebarn trenger helkroppsundersøkelser, mens jentene trenger bare en undersøkelse av øverste og nederste del av kroppen. Det er altså ikke barnas bluferdighet eller privatliv som trengs å beskyttes, for den blir, i følge forskerne, ikke krenket. Man må derfor spekulere i hvem som egentlig opplever mest skam eller bluferdighet knyttet til denne harmløse undersøkelsen? For oss virker det som at noen politikere er langt mer opptatte av å beskytte de voksenes og deres egen irrasjonelle angst for jenters intimsoner, enn det er å ivareta jentenes fysiske og psykiske velstand.
Nei, vi kan ikke og vi vil ikke forstå hvordan noen med viten og vilje kan lemleste et forsvarsløst barn. Og vi forstår ikke hvorfor mange politikere ikke vil gjøre det som faktisk virker for å komme kjønnslemlesting til livs. Å sammenligne en helseundersøkelse på helsestasjonen, med et overgrep, som noen har gjort, er ikke bare et misbruk av ordet, men det sender et signal om generell mistillit til helsepersonell i hele landet. Det er uklokt og lite løsningsorientert. Og ikke minst er det et svik mot utsatte jentebarna.