Jeg stoppes ikke i å undre meg over hvor nonchalant både en del forskere og journalister behandler rituell legemsbeskadigelse av jentebarn, altså ren tortur, dertil i kroppens mest sensitive område.
Vi har omtalt den ferske Fafo-rapporten i to runder, her og her. Igjen presenteres Norge for en rapport som ikke er verdt papiret den er skrevet på. Ingen vet noe om omfanget av kjønnslemlestelse, like fullt påstår Fafo frimodig at omfaget er lite.
Dette griper Inger Anne Olsen i Aftenposten fatt i en helsides kommentar i dag. På bakgrunn av rapporten slår Olsen fast at tiltakene mot kjønnslemlestelse (som kun har vært myke), har ”vært styrt av moralsk panikk og ikke av kunnskap. Resultatet er økt mistenkeliggjøring”, sier hun.
I rapporten omtales arbeidet til Tormod Strand i NRK i juni 2007, der han intervjuet ti omskjærere i Somalia som fortalte at de i løpet av et par år hadde omskjært rundt 185 norsksomaliske jenter. Dette utløste hastetiltak samme sommer.
Det skulle bare mangle.
Så satte byråkratiet og en svært kulturrelativistisk antropolog og forsker inn støtet for å undergrave inntrykket av et betydelig omfang kjønnslemlestelse blant norsksomaliere. Aud Talle fikk i oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet å intervjue omskjærere i samme land, altså svært nært i tid etter at Strand hadde gjort det samme. Strands program hadde også vakt oppsikt i Somalia, og myndighetene likte dårlig lyset de fikk på seg. Omskjærerne ble truet og bestukket for å si til Talles intervjuere i Somalia at de ikke omskjærer europeiske jenter, kunne samme Strand avdekke.
Rapporten til Talle på fem sider konkluderte med hva norske myndigheter ønsket å få til svar.
Man trenger dessuten verken være forsker eller ha bestått grunnkurs i samfunnsvitenskapelige metoder for å skjønne at det er særdeles vanskelig å avdekke svært sensitiv problematikk to ganger på rad med noen ukers mellomrom. For å si det slik: Det var vel heller ingen imamer i Norge som ville sagt det samme til Kadra eller en annen ung somalisk jente med de samme spørsmålene, noen uker etter at programmet var sendt. Det syntes derimot professor Talle å tro. Og det synes også Fafo og dermed Aftenpostens Olsen å tro.
Opplysningene i NRK-reportasjen sto i skarp motsetning til tallene den erfarne og nå avdøde forskeren Aud Talle kunne melde om. Men politikerne valgte å lytte til NRK. Hver gang storsamfunnet er blitt grepet av kollektivt raseri på jentenes vegne, utsettes de samme jentene – og mødrene deres – for store overtredelser av sine intimitetsgrenser.
Jeg kan også minne Olsen og Fafo om at professor i metode, Ottar Hellevik, nær sagt slaktet Talles ”forskning”, altså de fem sidene og hennes metoder
Olsen mener altså en observasjon av underlivet ved mistanke om kjønnslemlestelse er et overgrep. Hva skal vi kalle kjønnslemlestelse?
Olsen har heller ikke fått med seg følgende, som er en kattepine for politiet: Når det avdekkes lemlestelse av ei jente som ikke er født i Norge, kan det ikke dokumenteres om dette skjedde før eller etter bosetting i Norge, da sårene etter et par måneder er grodd og medisinsk ekspertise klarer ikke å tidfeste overgrepet. Olsen skriver:
En rekke jenter har fått tvangsundersøkt underlivet de siste årene. For de av jentene som viste seg å være omskåret, er det ikke en eneste gang slått fast at inngrepet har skjedd etter at jentene kom til Norge. (…) Ingen saker har ført til domfellelse.
Hvorfor nevner ikke Olsen heller at det er avdekket lemlestelser av en rekke norskfødte jenter, men at dette får ikke straffemessige konsekvenser for foreldrene? Er ikke det alvorlig? Hvorfor en så lemfeldig omgang med virkeligheten?
Olsen (og Fafo) bruker andelen unge som søker hjelp mot tvangsekteskap opp mot andelen som gjør det samme i forbindelse med kjønnslemlestelse. Førstnevnte er en høy andel sammenliknet med sistnevnte. Altså igjen et bevis på at utbredelsen er lav. Dette er grov uforstand og mangel på kunnskap.
Forskerne Bråten og Elgvin foretar en svært interessant sammenligning av de mange ungdommene som henvender seg til hjelpeapparatet for å få avverget tvangsekteskap, med det store fraværet av bønn om hjelp for å avverge kjønnslemlestelse, hverken på egne vegne eller for venner og familie. Misforholdet er påfallende. Både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er straffbart, og begge deler berører barn og unge i innvandrergrupper. Dette misforholdet er med på å underbygge at kjønnslemlestelse ikke er noe omfattende problem i dagens Norge.
Som kjent lemlestes babyer og småbarn, ofte før skolealder. Skulle de søke om hjelp? Skulle man forvente at venner, familie eller søsken ber om hjelp – med de betydelige farene for represalier og utstøtelse det vil medføre? Eller er det mer naturlig at ungdom i fare for tvangsekteskap selv søker hjelp, som er hovedtendensen?
Olsen peker på forskning som indikerer at fattigdom og lite utdannelse opprettholder kjønnslemlestelse i opprinnelseslandet. Hva har det med norske forhold å gjøre? Jo, vent litt: eksempelvis er 70 prosent av norsksomaliske familier kategorisert som lavinntektsfamilier. Olsen skriver:
UNICEFs statistikker er foretatt i land der omskjæring er utbredt. Men kanskje er det sånn at bedre økonomi og bedre utdannelse automatisk fører til færre lemlestelser? I så fall kan utviklingen i Norge langt på vei ha skjedd av seg selv (altså at omfanget er lite, min merknad). Det er svært sannsynlig at afrikanske innvandrere til Norge raskt får bedre økonomi og bedre utdannelse enn de hadde. Da er det også sannsynlig at langt færre av dem tenker på å omskjære døtrene.
Har Olsen tatt innover seg et annet forhold også, nemlig at i et land som Somalia er utbredelsen av kjønnslemlestelse svært høy tross kampanjer mot praksisen, og at norsksomaliere har tettet bånd til landet gjennom reiser dit, ekteskapsinngåelser, og at de etablerer boliger der?
Her var det lite fakta, og mye følelser. Jeg forstår ikke hvorfor ikke følelsene kanaliseres den motsatte veien: til fordel for de utsatte barna. Det fordrer gjeninnføring av helkroppundersøkelsen for også alle jentebarn, samt nytt lovverk som ansvarliggjør foreldrene ved avdekket lemlestelse, som vi skrev i rapport for en måned siden.
Hva er tiltaket fra Olsens penn for å beskytte jenter i Norge mot dette overgrepet? At innsats mot kjønnslemlestelse blir en del norsk utviklingshjelp. Man tenker da langsiktig, og ikke på Aisha som i dag er to år gammel, og fortsatt ikke lemlestet, men der planen er en reise til Somalia med henne denne sommeren…