Nina Hjerpset-Østlie har som tidligere Document.no-medarbeider flere ganger rettet søkelyset på Oslos «voksesemerter» – og pekt på elefanten i rommet: at veksten skyldes skyhøy innvandring. Med utgangspunkt i en kommentar fra Hilde Haugsgjerd i Aftenposten er Hjerpset-Østlie ikke like optimistisk (gjengitt her med forfatterens tillatelse):
Faksimile fra dagens Aftenposten
Oslo opplever Europas raskeste befolkningsvekst, og vil i følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) øke med 200.000 til 800.000 frem til 2030. Veksten er hovedsakelig innvandringsdrevet, og i 2040 vil nesten halvparten av innbyggerne i Oslo være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre. Syv av ti av innvandrerbefolkningen vil ha bakgrunn fra land uten for EU/EØS-området.
Tidligere sjefredaktør for Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, mener imidlertid at et ikke spesifisert «vi» bør glede oss over det hun kaller voksesmerter:
«Vi må tåle at byen har voksesmerter og glede oss over at Oslo får mange flere innbyggere. Det er et uttrykk for at nye bedrifter etablerer seg, at næringsliv og kunnskapsorganisasjoner lykkes bra, at byen tiltrekker seg kvalifisert arbeidskraft.»
Den enorme befolkningsveksten vil naturligvis kreve store investeringer i infrastruktur og offentlige tjenester som skoler og helsevesen og ikke minst: nye boliger. Og hvem skal betale for det?
I motsetning til Haugsgjerd som gleder seg over egne fremtidsvisjoner, bestilte Oslo kommune en utredning for å ta rede på eventuelle konsekvensene.
Bør vi så glede oss over utviklingen?
Ikke veldig, skal vi tro spesialister på samfunnsanalyse Agenda Kaupangs rapport om befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo.
Hvem flytter til Oslo?
Utredningen er en sammenfatning av de siste årenes rapporter, og konkluderer med at det totale investeringsbehovet ved en vekst i tråd med SSBs middel-alternativ vil beløpe seg til ca. 130 milliarder kroner frem til år 2030. Kommunens lånegjeld vil dermed det øke fra 20.000 kroner til 107.000 kroner pr. innbygger de neste sytten årene. Hva de årlige netto driftsutgiftene angår, har man beregnet at de vil øke med 11 milliarder kroner i tiden frem til 2030 i fravær av tiltak.
Haugsgjerd tror muligens at dette lett vil la seg finansiere av de nye innflytterne, med «bedrifter som etablerer seg», «næringsliv og kunnskapsorganisasjoner som lykkes bra» og «at byen tiltrekker seg kvalifisert arbeidskraft». Men så var det hvem som flytter til Oslo og hvem som flytter fra, da. Og det er ingen grunn til optimisme, ettersom Agenda Kaupangs utredning viser at byens skatteinntekter sannsynligvis vil bli mindre, samtidig som sosialbudsjettet vil øke:
«En stor del av veksten i Oslo skyldes tilflytting fra utlandet. I forbindelse med et prosjekt for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om kommunenes samlede inntekter og utgifter for personer som utløser integreringstilskudd gjorde SSB kjøringer som viste skatteinngangen for disse personene. Skatteinntektene ble beregnet i forhold til år etter bosetting. Resultatet viste svært lav skatteinngang alle de fem årene integreringstilskuddet varer.»
Dyrere boliger
Skatteinntektene går ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser. Dette påpekte da også Brochmann-utvalget allerede i 2011. Legg til Finansavisens utregninger basert på tall fra SSB, og det er lite grunnlag for optimisme ala Haugsgjerd.
I tillegg fører presset på Oslo til at boligene blir dyre, noe som igjen utløser offentlig bostøtte. I 2010 kostet bare denne ene ordningen over 3 milliarder kroner (for 122.811 husstander). Den typiske mottageren er den samme som den typiske innflytteren til Oslo:
«Den typiske mottakeren er gjerne en enslig arbeidsledig, en flyktningfamilie som nettopp har kommet til landet eller en familie med én lav inntekt, sier han.
I Oslo, som er det enkeltfylket hvor det blir tildelt klart høyest bostøtte, har økningen på antallet som får innvilget sin søknad økt fra snaue fire av fem til over nitti prosent. I dragsuget av det økte pengepotten som ble fordelt med 120 millioner kroner i hovedstaden.»
…
Hovedsakelig er kombinasjonen lav inntekt/høye boutgifter noe som tilhører landets byer.
Hvis man fortsatt er optimist og gleder seg på Oslos vegne, så er det nok grunn til å tro at heller ikke kunnskapsorganisasjoner lykkes særlig bra i Oslo. For hvis de det gjorde, ville neppe noen ha skrevet innlegg preget av såpass mangel på samme om de faktiske forhold som Hilde Haugsgjerds.
I 2011 tok HRS opp de samme utfordringene som Hjerpset-Østlie peker på i en rapport der vi så på befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune. Her hevdet vi at den rekordstore befolkningsveksten i Oslo fører til store investeringskostnader og ditto driftskostnader for Oslo kommune – og like hurtig vokser gjelden. Det som kommunen derimot går mer stille med i dørene, er at befolkningsveksten i all hovedsak skyldes innvandring. Vi hevdet at Oslo kommune synes å lene seg på troen om at dagens enorme investeringer, ikke minst i skoler og barnehager, skal komme kommunen til gode via fremtidige skatter. Men kommunen forholder seg ikke til at ulike befolkningsgrupper har ulik skatte- og trygdeprofil. Det burde de gjøre, hevder vi, da om lag tre av fire innvandrere i Oslo har ikke-vestlig bakgrunn. Og vi påpekte at Oslo kommune sine prognoser for fremtidig befolkningsvekst heller synes ikke spesielt realistisk. Du kan lese rapporten «Oslo kommune gjeldstynges» her.