Ottar Brox er for meg det fremste symbolet i vår tid på en fritenkende akademiker som har våget å være innvandringsrealist, samtidig som han har begge beina plantet på venstresiden. Som HRS har gjentatt på inn- og utpust: det går fint an å være innvandringskritisk sosialist. Problemet er de fastlåste sosialistenes utopiske verdenssyn.
Det samme kan sies om utopistglobalistliberalistene (dagens nyord fra min hånd).
Det er avisen som selv har vært dypt preget av samme naivisme og utopisme, Vårt Land, som bringer til torgs det kritiske intervjuet med Ottar Brox, Elin Ørjasæter, og Frøy Gudbrandsen, nå kommentator i Bergens tidende, som har tatt doktorgrad på innvandringsfeltet.
Ottar Brox først ut:
Å delta i norsk innvandringsdebatt er risikabelt. Å ta opp spørsmål, som for eksempel om arbeidsinnvandring skaper større ulikhet i samfunnet, kan føre til at du i media blir sett på innvandringsmotstander – altså «et dårlig menneske», sier sosiolog og debattant Ottar Brox.
Den tidligere SV-profilen er imponert over den svenske forskerkollegaen Karl-Olov Arnstberg, som nok en gang begir seg inn i det som ofte blir beskrevet som en «betent» svensk innvandringsdebatt. I fjor høstet han massiv fordømmelse i svensk offentlighet for boka Invandring och mörkläggning. Nå kommer bokas oppfølger.
I boka, som denne uka gis ut i Norge, kritiserer Arnstberg sine forskerkollegaer for å være ideologisk orienterte og unnfalne i debatten. Forskernes og journalistenes unnfallenhet har ført til at Sverige er blitt et land som tar inn stadig flere innvandrere, uten å diskutere hvorvidt det er økonomisk bærekraftig, mener Arnstberg og medforfatter Gunnar Sandelin. De hevder forskere og journalister har ført det svenske folk bak lyset.
Ifølge Brox er forskeres unnfallenhet i offentligheten også et problem i Norge.
– Å ha de standpunktene som jeg har hatt, har vært slitsomt. Jeg kjenner forskere som for eksempel avstår fra å kritisere faglige feil hos en kollega – dersom denne kollegaen serverer sitt budskap i en anti-rasistisk retorikksaus. For hva risikerer du å bli oppfattet som om du kritiserer en antirasist? spør Brox.
Neste ut er Elin Ørjasæter. Jeg skulle ønske hun navnga de feige akademikerne hun refererer til, men har selvsagt forståelse for at det er en smule vanskelig – hvis man ønsker tillitsforhold på maktens innside.
Han står ikke alene om å savne forskerytringer i offentligheten. Elin Ørjasæter, tidvis innvandringskritisk samfunnsdebattant, synes norske forskere er feige når de unngår å blande seg i debatten. Stadig kommer hun i snakk med forskere som vegrer seg for å delta i debatten.
– Jeg treffer mange akademikere i høytstående posisjoner – både økonomiprofessorer, sosiologer og antropologer – som er sterkt bekymret for innvandringstakten. Likevel sier de «Nei, dette kan vi jo ikke skrive om. Det vil være akademisk selvmord», sier Ørjasæter.
Frøy Gudbrandsen er ikke overrasket. Hun har samme erfaring som Ørjasæter fra sin tid som forsker.
– Jeg tror nok en del forskere har følt at de har blitt stemplet som «antiinnvandrere» etter å ha uttalt seg offentlig. Det kan jeg forstå ut fra hvordan jeg opplevde innvandringsmiljøet da jeg var forsker, sier Gudbrandsen.
Gudbrandsen, som selv har skrevet doktorgrad om innvandring, opplevde forventninger om at hun skulle innta mer liberale holdninger til innvandring enn hun faktisk hadde mens hun jobbet som forsker.
– Jeg oppfattet forskningsmiljøet på innvandring som veldig politisert. Å benytte forskernettverk til å distribuere støtteerklæringer rundt asylsaker var ikke uvanlig. Det framsto implisitt at man bør være sjenerøs dersom man forsker på innvandring, sier Gudbrandsen.
Som HRS, er Ørjasæter skuffet over elitens feighet.
– Forskere er flinke mennesker med mye kunnskap, som attpåtil er betalt av den norske stat. At de ikke skal delta i norsk innvandringsdebatt, syns jeg er dårlig gjort mot de som faktisk våger å delta. Det gjør at folk som Hege Storhaug og Hans Rustad blir stående urettferdig alene i debatten, mener Ørjasæter.
Hun tror debatten hadde blitt rikere dersom flere forskere hadde kommet på banen.
– I dag er stemmene som dominerer innvandringsdebatten i Norge til dels litt krakilske, og til dels litt monomane – det vil si de er kun opptatt av innvandring. Vi mangler «de balanserte midtspillerne» – stemmene som kan synse om alt fra samferdsel til oljepris til innvandringsdebatten, tror hun.
(Om Ørjasæter med ”krakilsk” og ”monoman” peker på meg, tåler jeg godt, bare så det er sagt. Monoman er helt riktig, oljepris kan jeg ikke noe om, så derfor tier jeg. Førstenevnte, krakilsk, er jeg litt mer tvilende til.)
Ottar Brox avrunder med at han ser en lysning gjennom yngre forskere ved Fafo (der er jeg hylende uenig), SSB (ja, eksempelvis Erling Holmøy som i fjor våget å støtte Finansavisens avsløringer av innvandringens enorme kostander)), og Frichsenteret (ja, de har ledet an i mange år på temaet økonomi og innvandring).
– Jeg savner at yngre forskerkollegaer tar tak i de faglige utfordringene, framfor å gå i buer rundt problemstillingen, sier han. Likevel har han registrert en viss bedring det siste året – der blant annet forskere fra blant annet Fafo, SSB og Frisch-senteret har bidratt.