Noen husker kanskje mitt tidligere innlegg der jeg beskrev min omvendelse fra en veldig innvandringsvennlig til en innvandringskritisk sosialist?
Det er nå snart to år siden jeg våknet opp og innså at mange europeiske land hadde store problemer som skyldtes en for høy innvandring. Jeg ble veldig skremt. Spørsmålet jeg stilte meg, var om jeg var blitt altfor kritisk? Ville det ikke kunne «gå seg til», slik mange her i landet håpet?
For å få bedre innsikt og evt. revidere en del av mine nye holdninger, har jeg nå tatt eksamen i 10 fag i «Interkulturell kommunikasjon og globalt samarbeid» ved Misjonshøgskolen i Stavanger. Og holdningene mine er endret – jeg er faktisk blitt enda mer skeptisk til innvandring fra fjerne kulturer. Nå når jeg virkelig forstår hvor forskjellige kulturer kan være, innser jeg at dette ikke kan gå bra! Egentlig beundrer jeg innvandrere som fungerer godt i Norge, for jeg har innsett hvor krevende det er å tilpasse seg en veldig fremmed kultur.
I stedet for å undres over hvorfor dette ikke går så bra, må vi innse at det ikke er noe å undre seg over. Kulturforskjellene er iblant så store at det lager uoverstigelige hindre for en god integrering. Jeg vil likevel tilføye en selvfølgelighet , og det er at kulturer ikke er statiske. De endrer seg hele tiden. Vi i Norge er påvirket av mange utenlandske kulturer, og mye av dette er blitt en integrert del av den norske kulturen.
Problemet oppstår når kulturforskjellene er veldig store. Da beskytter man gjerne sin egen kultur, og ikke bare det, man prøver å forsterke den. Det blir ikke den utvekslingen av kulturer som mange hadde sett for seg finne sted.
Mange innvandrere kan tilsynelatende være godt integrerte, men likevel ligger den kulturelle bagasjen der som en ryggmargsrefleks. Derfor skal vi ikke undres når en velintegrert person plutselig endrer atferd. Jeg trenger vel ikke å tilføye at vi ikke skal skjære alle over en kam? Vi er alle forskjellige og vi er ikke slaver av en kultur.
Skal vi da ikke hjelpe de som er i nød? Skal de ikke få komme til vesten? Er det ikke her i vesten vi kan gi dem den beste hjelpen? Vil ikke det å gi dem tilgang til vestlige samfunn, være med på å gi dem et mye bedre liv?
Denne tankegangen – å gjøre «de fattige i u-land» mer vestlige – har gjennomsyret utviklingshjelpen i alle år. Men hva skjer når vi lager industri i land der arbeiderne går fra jobben når de har tjent nok til å overleve? Kan en mann bli gründer når han ikke kan legge seg opp penger fordi slekta forlanger sitt? Kan vi få til «en vestlig» utvikling i land der mennene sitter på baken og «diskuterer» hele dagen? Må vi ikke heller gi bistand som kan utvikle landet videre innfor deres egen kultursfære?
I Afrika finnes mange såkalte «Hvite elefanter» – store bygninger som står tomme og som vitner om feilslåtte bistandsprosjekter som «de hvite» har igangsatt.
Hvorfor har det gått så galt? Det er nok fordi vi ikke er villige til å innse hvor forskjellige vi er, for forskjellighet er visstnok «farlig». Men vi er forskjellige, og vi kan ikke forvente at innvandrere som i sin egen kultur legger vekt på «det gode liv» plutselig skal bli arbeidsomme i Norge. Vi kan ikke forvente at en kvinne som er oppdratt til å holde seg i bakgrunnen og føde barn, skal kunne bli en produktiv samfunnsborger i vesten. Vi kan ikke forvente at en mann som betrakter kvinner som fritt vilt, «plutselig» skal oppføre seg som en gentlemann fordi om han kommer til Norge.
Den dagen vi virkelig innser hvor forskjellige vi er, slutter vi med å undres over at det går så dårlig med integreringen. Da forstår vi at det kreves en formidabel innsats for å få integrere dem som allerede bor i Norge, og at det er grenser for hvor mange fremmedkulturelle vi kan ta i mot.
De som har forsket på innvandringsfeltet må mer på banen, og fortelle det norske folk hvor krevende det er å få forskjellige kulturer til å fungere godt sammen. Og vi andre må slutte å tro at de som påpeker forskjellighet nedvurderer andre. Da kan vi virkelig sette inn tiltak som virker og føre en realistisk innvandringspolitikk.