Det meldes i dag om økning i andelen tvangsekteskap. Det fikk meg til å huske en kronikk fra debatt i Dagbladet høsten 1996. En kronikk fra forskerhold som egentlig summerer opp ganske godt hvorfor det har gått så galt. Den trenger ingen kommentar fra min side. Les og lær:
I løpet av det siste året har det utkrystallisert seg to fronter i den offentlige debatten om minoriteter og deres integrasjon i Norge. Hvor uenige er de?
Den ene fronten, som jeg vil kalle A, argumenterer for at den største hindringen for innvandreres integrasjon er visse aspekter ved deres kultur, deres holdninger og deres sosiale organisasjon. Ifølge disse debattantene er nordmenns største problem at de alt for lett blir «omvendte rasister», altså overdrevent tolerante. Integrasjon betyr her gjerne kulturell fornorskning. Typiske eksempler på denne typen analyse er Walid al-Kubaisis Din tro — min myte, Hege Storhaugs Mashallah og Unni Wikans Mot en ny norsk underklasse.
Den andre fronten (heretter B) hevder at den viktigste hindringen er etnisk diskriminering i utdanning, arbeidsliv og andre fellesarenaer, og mener gjerne at motparten karikerer «innvandrerkulturen» og avsporer debatten ved å ty til ubegrunnede generaliseringer, lettvint moralsk fordømmelse og bedrevitende umyndiggjøring av innvandrere. For dem betyr integrasjon innvandrernes rett til selv å velge på hvilken måte de vil bli norske, innen rammene som settes av norsk lov. Denne typen perspektiv finnes blant annet i Øyvind Johnsens Gode nordmenn, Khalid Salimis Mangfold og likeverd og min egen Det nye fiendebildet.
Front A retter søkelyset mot «innvandrernes» overdrevne religiøsitet og manglende vilje til å la seg integrere. Front B vektlegger at det strengt tatt ikke finnes «innvandrere» andre steder enn i norskingenes hoder. De drøyt 200 000 norske innbyggerne som er født utenfor Norge kommer fra nesten to hundre land — halvparten av dem er for eksempel vesteuropeere — og har på svært forskjellige måter tilpasset seg det norske samfunnet. Å generalisere om dem ville være misvisende.
Samtlige debattanter ser ut til å ha omtrent samme personlige livssyn. Ingen av dem er for eksempel konservative religiøse, maoister eller fascister: de (vi) ser alle ut til å være tilhengere av de sentrale dogmene vår type samfunn bygger på. Selv om det forekommer at front B anklager front A for å være fanatiske norskhetssjåvinister, og front A ofte antyder at front B godtar alt som gjøres «i kulturens navn», kan ingen av partene kalles kulturrelativistiske, selv om de er uenige både i sine samfunnsanalyser og om hvilke virkemidler som vil kunne gi alle mennesker noenlunde de samme mulighetene.
Delvis skyldes dette uenighet om hva «de samme mulighetene» betyr. Betyr det for eksempel retten til å bli kulturelt norsk, eller betyr det retten til å få lik behandling i skole og arbeidsliv til tross for at man ikke er kulturelt norsk?
Her er det en klar meningsforskjell mellom A og B, som har å gjøre med ulike syn på pluralisme. A går inn for en nokså entydig fornorskningspolitikk med hensyn til blant annet språk og ekteskapspraksis. B krever at samfunnet skal gi innvandrere muligheten til selv å velge på hvilken måte de ønsker å bli norske, og at forskjellige personer vil gjøre forskjellige valg. A tenderer for tiden mot tvang: Innvandrerne skal f.eks. tvinges til å lære norsk. B svarer vanligvis ved å påpeke at innvandrere ønsker å lære norsk, men at det norske samfunnets tilbud er for dårlig, både kvalitativt og kvantitativt.
A tilkjennegir sjelden kritiske holdninger til det etnisk norske samfunnet, mens B både ironiserer over den oppblåste norske selvgodheten og kritiserer innstramninger i asylpolitikken, hjerteløse utvisninger og den karakteristiske blindheten overfor fremmed kultur — den manglende evnen til å oppdage kulturelle ressurser som er forskjellige fra ens egne. Hadde B vært mindre på defensiven, ville de nok også ha trukket frem positive sider ved innvandreres kultur, men slik debattklimaet er, anses all unorsk kultur som synonym med undertrykkelse og elendighet; følgelig unngår B for tiden kulturdebatten etter beste evne.
A antyder gjerne at norskinger er dumsnille som ikke stiller tilstrekkelig strenge krav overfor innvandrere. B argumenterer for at diskrimineringen mot innvandrere er et mye alvorligere problem; det er dem som rutinemessig blir avkrevet legitimasjon på gaten, blir stoppet på Fornebu, blir nektet adgang til utesteder, blir nektet jobb og så videre.
A er bekymret over pendlingen til og fra Pakistan fordi den bremser integrasjonen. B svarer at pendlingen har sine fordeler forsåvidt som den utgjør en svært effektiv utviklingsbistand, bidrar til modernisering av deler av landsbygda i pakistansk Punjab, og gir pendlerne muligheten til å tilegne seg et rikere kulturelt repertoar enn de ville ha fått dersom de hadde blitt på ett sted.
Begge parter vil gjerne påberope seg ytringsfriheten, og har ingen ting imot å se seg selv som ydmyke talerør for denne verdien. A kritiserer innvandrermiljøene for ikke å respektere ytringsfriheten. B kritiserer det norske samfunnet for lav takhøyde, og hevder at det finnes taleføre mennesker som vanligvis ikke slipper til i det offentlige ordskiftet. Noen av dem får spalteplass i Antirasistisk Senters tidsskrift SAMORA. Et nylig debattert eksempel er Mah-Rukh Alis kritiske anmeldelse av Nasim Karims Izzat. Både Unni Wikan og Hege Storhaug har kritisert SAMORA for å ha trykt anmeldelsen, mens redaktøren forsvarer seg med at ytringsfriheten faktisk innebærer pluralisme, altså at man respekterer ytringer man ikke selv er enige i. Personlig likte redaktøren Karims roman!
Kort sagt: A går inn for spredningen av «norske verdier», mens B svarer med «mangfold». B vil også poengtere at det må være mulig å være politisk norsk uten dermed å måtte bli kulturelt norsk. A skiller sjelden eller aldri mellom disse dimensjonene ved norskheten, som for øvrig blandes sammen i det norske språket, hvor ordet likhet betyr både like rettigheter (equality) og kulturell likhet (similarity).
Ikke slik å forstå at As verdigrunnlag er nasjonalistisk: i så fall ville de ha vært motstandere av all migrasjon som ikke bidro til at etniske norskinger fikk det enda bedre. Så galt er det ikke. Og B har avgjort noe å lære av A når A, som i Hege Storhaugs siste kronikk (Dagbladet 1/10), innimellom personangrepene også presenterer ubehagelige, men viktige fakta om levekår blant mennesker av pakistansk opprinnelse. Men når «norsk livsstil» og «norske verdier» blir alle tings målestokk, blir det nødvendig for B å reagere. For hvis verdigrunnlaget er en global humanisme, må migrasjonen alt i alt anses som vellykket dersom migrantene får det bedre i Norge enn de ville ha fått det i sitt opprinnelige hjemland. Denne globale dimensjonen har lite med «norske verdier» å gjøre.
Nok en viktig forskjell har å gjøre med synet på Norges plass i verden. B er villig til å se Norge som en del av en verden preget av dype forskjeller mellom rike og fattige land, noe som overalt fører til migrasjon og flyktningstrømmer, og som gjør Norge til en møteplass hvor alle parter må tilpasse seg hverandre. Søkkrike Norges forbannede plikt er å hjelpe skadeskutte fugler som har nødlandet her. A er mer tilbøyelig til å betrakte Norge som et mønsterland som minoritetene har å tilpasse seg. A appellerer i denne sammenhengen til politikerne for å få hjelp til å integrere minoritetene.
Endelig er A og B grunnleggende uenige når det gjelder Norges moralske vandel. A kommenterer sjelden moralske forhold i Norge, og trekker sjelden eller aldri paralleller mellom umoral hos innvandrere og umoral hos norskinger. B kritiserer sjelden innvandrere uten å minne om at lignende forhold (f.eks. arrangerte ekteskap, vold i hjemmet og skurkestreker) slett ikke er ukjente foreteelser blant etniske norskinger. (Som det heter på Antirasistisk Senter: En drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge.)
A kritiserer arrangerte ekteskap i sin alminnelighet og spesielt tvangsekteskap. B har ikke svart skikkelig på denne kritikken, men tilbyr seg gjerne å minne om at noe er råttent også i kongeriket Norge. Med hensyn til ekteskap og familieliv, vil B anføre, er norskingene neppe de rette til å formane andre, i en tid da meldingene om postordrebruder som sendes i retur, økte skilsmissetall og stadig nye incestsaker regelmessig tikker inn.
Jeg innledet denne kronikken med å påpeke en ytterligere forskjell mellom A og B: Der A kritiserer visse sider ved «innvandrernes kultur», kritiserer B det norske samfunnet for ikke å la innvandrerne integrere seg på sine egne premisser. Faktisk er det en indre sammenheng mellom disse to perspektivene: Jo mindre det norske samfunnet er villig til å behandle innvandrere som forskjellige, men likeverdige, desto vanskeligere vil det bli for enkeltindivider å integrere seg. Å innføre et obligatorisk kristent skolefag, som myndighetene gjorde i fjor, måtte naturligvis inspirere rettroende muslimer til å prøve å starte sin egen skole. Jo mindre åpent det norske samfunnet er for mangfold, desto mer fristende blir det for minoriteter å trekke seg tilbake i små, tette fellesskap hvor de fritt kan praktisere sin kulturelle selvråderett. Med andre ord: Jo mer B får rett i sin kritikk, desto mer får A rett i sin. Hvis det er riktig at målet både for A og B er å unngå klientifisering, burde denne innsikten kunne brukes konstruktivt av begge parter.