Publisert i Aftenposten 2.juli 2014
Rita Karlsen, HRS
Kronprinsparet har valgt privatskole for sine barn, et valg som har møtt kritikk. Men «vi har bare gjort det som er best for våre barn,» forklarer paret og står oppreist mot kritikken. Foreldre som foretar skolebytte fra innvandrertette skoler, kan neppe forvente å slippe unna med argumentet at det «er best for barna».
HRS har i rapporten Segregering, mangfold og integrering fokusert på befolkningsutviklingen i Oslo og sett spesielt på skolen. Her fremkommer det at Oslo fortsetter å vokse i rekordfart, en vekst som er innvandrerrelatert og der stadig flere områder og skoler i Oslo får flertall av en befolkning med innvandrerbakgrunn, spesielt ikke-vestlige.
Sistnevnte henger også sammen med flyttemønsteret. Hovedsakelig er det nordmenn som flytter ut av Oslo, mens spesielt de ikke-vestlige blir boende eller kommer til Oslo. Det ser ut til å være en ubehagelig, men like fullt reell, tendens til at jo høyere andel av befolkningen som har ikke-vestlig bakgrunn i en bydel, jo høyere er utflyttingen av personer med norsk bakgrunn. Og samtidig som befolkningen med norsk bakgrunn reduseres svært raskt øker befolkningen med ikke-vestlig bakgrunn omtrent like raskt.
Segregasjon tiltar i Oslo
Det er en kjent sak at innvandrerbefolkningen i Oslo fordeler seg skjevt på bydelene, men vi avdekker også den samme skjevfordelingen innen bydelene, altså i delbydelene. Vi hevder således at segregasjonen ytterligere tiltar i Oslo, i motsetning til Statistisk sentralbyrå som har hevdet at den har gått ned på 2000-tallet.
Oslo fikk i 2013 sin første bydel (Søndre Nordstrand) der nordmenn er i minoritet. På delbydelsnivå ser vi at bare de siste fem årene har antallet delbydeler i Oslo med innvandrerflertall blitt tilnærmet fordoblet, fra syv delbydeler i 2008 til 13 delbydeler i 2013. Disse 13 delbydelene, som alle ligger på Oslo øst, hadde til sammen om lag 87 000 innbyggere. I to av disse, Rommen og Haugenstua (begge i bydel Stovner), utgjorde befolkningen med norsk bakgrunn mindre enn en tredjedel.
En ghetto med utfordringer
Vi har også gitt et anslag for hvor stor innvandrerbefolkningen kan være i bydeler og delbydeler i Oslo i 2030 dersom innvandrerbefolkningen får den samme prosentvise årlige veksten som i årene 2008 til 2013. I syv av Oslos 15 bydeler kan befolkningen med norsk bakgrunn være i mindretall, og om mindre enn 17 år kan hele åtte delbydeler i Oslo ha en like høy innvandrerandel, eller enda høyere, enn den sosialt belastede bydelen Rosengård i Malmø. Rosengård hadde en innvandrerbefolkning på om lag 86 prosent i 2008, og det synes å være legitimt å betegne området som en getto med massive utfordringer.
Nylig ble det kjent at Oslo skal satse stort på sosialboliger. Først og fremst skal det kjøpes boliger i Oslo øst. Dermed forsterkes konsentrasjonen av den kommunale boligmassen på østkanten av byen, som igjen kan få som konsekvens at innvandrertette skoler får enda større innvandrertetthet. En oversikt fra Utdanningsetaten i Oslo viser at 57 av 129 barne- og ungdomsskoler i Oslo der elever med språklige minoriteter er i flertall, ligger på Oslo øst. 20 av disse har under en tredjedel elever med norsk som morsmål, seks har mellom 91 og 98 prosent minoritetsspråklige elever.
Vi lovpriser mangfold
Men selv om vi kanskje kan enes om at Oslo er segregert, og at segregeringen etter all sannsynlighet vil fortsette fremover, er vi slett ikke enige om det har noen betydning. Vi lovpriser heller mangfoldet. Lovprisingen øker gjerne i takt med avstanden til det samme mangfoldet – samtidig som vi kjemper mot konsekvensene av mangfoldet ved å gi integrering forrang.
Nettopp høy innvandrerandel, fraflytting og skolebytte er et omstridt diskusjonstema. Da handler det sjelden om «barns beste», men heller om fremmedfrykt, såkalt hvit flukt og at foreldre baserer sine valg på fordommer og synsing. En slik mistenkeliggjøring er problematisk, men åpner også opp for spørsmålet: hvem lyttes til?
Erfaringer tas ikke i bruk
En av utfordringene er at de som erfarer mangfoldet negativt, og som for eksempel har foretatt skolebytte, i liten grad lyttes til og erfaringer tas dermed ikke i bruk. Elever og undersøkelser har rapportert om hvordan «norske elever» ofres i skolens ressursprioritering, om hvordan elever prøver å være mindre norske, for eksempel ved å farge håret mørkt, i tillegg til at disse elevene (og lærerne) bærer en stor del av integreringen på sine skuldre. For utvilsomt har skolen fått en ny oppgave, skolen er den viktigste integreringsarenaen for de unge. Men skolene kan ikke nødvendigvis gjøre det de mener er best for elevene, politikken kan få forrang.
Integreringsperspektivet i front
Det så vi i 2011 da det vakte oppsikt at Bjerke videregående skole i Groruddalen bestemte seg for å holde de norske elevene mer samlet for å beholde mest mulig av mangfoldet. Bakgrunnen var at stadig flere norske elever sluttet og dermed ble klassene fylt opp av flere med innvandrerbakgrunn. Da utdanningsbyråden i Oslo ble gjort kjent med saken, satte han umiddelbart en stopper for praksisen, som han dertil kalte «uakseptabel». Beslutningen er rent politisk, det finnes ikke noe faglig belegg for å avvise praksisen. Interessant er det også at akkurat det samme skjedde på Fjell barneskole i Drammen året før, men da med motsatt fortegn: barn med norsk morsmål ble fordelt utover klassene. Dette ble forsvart av de fleste, mens de (norske) foreldrene som reagerte måtte stå skolerett for sin holdning. Felles for sakene er at de faglige argumentene for klassedelingen, uansett vei, er fraværende. Det er utelukkende integreringsperspektivet som er i front – på bekostning av alles beste?
Midlertidig innvandringsstopp
Innvandrings- og integreringsfeltet er kanskje ett av de feltene som i størst grad bygger på politikk-basert dokumentasjon. Bygges ikke politikken på fakta kan det føre til at den ikke lengre har noen folkelig forankring. Innvandringen til Oslo er ikke bærekraftig, og hvis det «beste for Oslo» er et argument, bør byen legitimt få en midlertidig innvandringsstopp.