Mitt anliggende er hovedsakelig å utfordre den ydmyke, romantiserende linjen som mange inntar overfor islam i dag, hvor kritikk er ensbetydende med mistenkeliggjøring.
I et innlegg i VL hevder professor ved UiA Harald Olsen at når jeg skriver om ydmykhetens begrensninger i møte med totalitære ideologier er det mitt mål å mistenkeliggjøre islam; mens Vårt Lands Erling Rimehaug går i rette med meg og andre for å ville fortelle hvordan Koranen «skal» leses, hvorpå han gjør det samme selv.
Mitt poeng er et annet: å vise hvordan den historisk er blitt lest, og fortsatt leses, for å forstå hva islam representerer i dag. Rimehaug trekker fram at det står i Koranen at det «ikke er noe tvang i religionen». Dette lyder fint som et løsrevet sitat, men i hvilken kontekst står det og hvordan er det tradisjonelt blitt utlagt? Frafall fra islam er i de fleste muslimske land fordømt og straffeforfulgt – mange steder med dødsstraff.
Ingen av Olsens historiske eksempler motbeviser mine påstander om at korstogene var et svar på en mer omfattende islamsk ekspansjon og at islam fremmer en imperialistisk ideologi. Tvert imot: Til dels underbygger de dem.
Johannes av Damaskus, på begynnelsen av 700-tallet, kunne gjøre karriere hos kalifen fordi administrasjonsspråket i Syria var gresk, og derfor var erobrerne helt avhengige av innfødte byråkrater. Som alle vellykkede imperialister baserte de seg på innfødte eliter.
Den islamske ekspansjonen var mer omfattende og langvarig enn korstogene, og ikke minst langt mer vellykket. Det motbevises ikke av det faktum at korsfarere og andre kristne har stått bak massakrer og overgrep, slik Olsen ser ut til å tro.
Hvorfor ønsket ikke erobrerne jøders og kristnes konvertering til islam?, spør Olsen retorisk. Dette er jo nettopp er et argument for at tidlig islam var en imperialistisk ideologi. Araberne ville ikke nødvendigvis spre islam, snarere herske over alle folkeslag. Ikke-muslimer betalte mye høyere skatt, og færre muslimer betød færre å dele byttet med. Tidlig islam skilte mellom de arabiske erobrerne (Yaman) og «klientene» som hadde konvertert til islam (Qays), og det var strid om hvilke rettigheter de sistnevnte skulle ha. Efraim KarshsIslamic Imperialism kan anbefales for videre lesning.
Olsen etterspør nyansering, men bidrar selv til et meget unyansert bilde når han påstår at den muslimske erobringen ble «opplevd som en frigjøring» for de orientalsk-ortodokse kristne i Levanten. Historien er nok mer sammensatt enn det, jfr feks Averil Cameron (Late antiquity on the eve of Islam) som skriver at alle forenklede påstander om at vi fant et splittet kristent rike i øst, fremmedgjort fra Konstantinopel og positivt til muslimsk invasjon, må forkastes.
Et motspørsmål til Olsen må være: Dersom islamsk styre har vært så tolerant overfor kristne, hvorfor er de orientalske kirkesamfunnene nå nesten helt forsvunnet? Philip Jenkins bok The lost history of Christianity kan anbefales for dem som vil vite mer om dette.
Olsen påstår, og nå er vi på 900-tallet, at det fantes en jødisk vesir – det Olsen kaller «statsminister og landets nest mektigste mann» – i muslimske Spania, hvilket skal bevise muslimsk toleranse. Ingen betviler at enkelte kristne og jøder kunne bli rike og noen ganger mektige i islamske stater, men de var likefullt undertrykt som grupper, og til tider forfulgt, særlig fra høymiddelalderen av. Karrieremulighetene hadde også sine grenser. Jøden Hasdai Ibn Shaprut kunne både hebraisk, arabisk og latin, og var høyt aktet innen legevitenskapen. Historikeren Ibn Hayyan beskriver hvordan Hasdai ble kalifens favoritt. Men vesir? Dette er feil. For det første var ikke vesiren statsminister. Vesiren var en høyt rangert politisk rådgiver eller minister. (Enkelte steder ble tittelen storvesir brukt om den øverste minister eller statsminister). For det andre fikk aldri Hasdai tittelen vesir, og jeg kjenner ikke til andre kristne eller jøder som fikk den.
Og hvilke kalifer var det som trakk seg tilbake til klostre for å “nyte kristen poesi og visdom” som Olsen påstår? Dette lyder som en vandrehistorie. Kunne kalifene de språkene dette var skrevet på? I følge Remi Brague, professor ved Sorbonne, finner vi knapt noen eksempler på at lærde muslimer behersket “kristne” språk som gresk, syrisk og hebraisk, og de viste heller ingen interesse for de kristne og jødenes Bibel. Grekernes filosofi og vitenskap leste de i oversettelser, skjønnlitteraturen brydde de seg ikke om. Bragues både lærde og lettleste bok The legend of the middle ages kan anbefales på det sterkeste.
Så tilbake til det mer sentrale. Jeg finner det usedvanlig lite akademisk og rasjonelt at vi i et moderne demokrati skal avstå fra å kritisere en bestemt religiøs ideologi. Det handler ikke om å «mistenkeliggjøre unge, norske muslimer» eller «opprettholde forvrengte fiendebilder av islam» slik Olsen påstår. Det handler om å kritisere antidemokratiske strømninger som brer om seg i Vesten, og det er faktisk en debatt som moderate muslimer i mye større grad skulle båret selv. La meg gjøre det klart, jeg som de fleste andre nordmenn, støtter moderate muslimer og ønsker en fredelig samhandling i et multietnisk samfunn. Da må forsvarerne av totalitære, antidemokratiske ideologier imøtegås, og den mest aktuelle ideologien av denne typen er for tiden islamismen.
Selvsagt er historien nyansert, og selvsagt har kristne svin på skogen. Mitt anliggende er hovedsakelig å utfordre den ydmyke, romantiserende linjen som mange inntar overfor islam i dag, hvor kritikk er ensbetydende med mistenkeliggjøring. Det er fra mitt ståsted det er grunn til å etterspørre nyansering. Olsen vil framstå som den anstendige, gode, tolerante i et oppgjør med islamkritikk; men hvordan tjener en slik holdning de moderate muslimer vi hevder å støtte?
For muslimer er Koranen Guds ord, ulikt den kristne Bibel. Hvordan jeg eller Harald Olsen leser den er mindre viktig enn hvordan den blir lest i den muslimske verden. Slik også med Muhammeds eksempel. Viktigst er hvordan muslimene oppfatter ham, hvilket fremstilles med stor grundighet i Halvor Tjønns bok Muhammed Slik samtiden så ham. Når justiskomiteens leder Hadia Tajik går ut og anbefaler Koranen til unge «før ekstremismen tar dem», burde hun samtidig ta et oppgjør med de betydelige deler av Koranens tekst som ekstremistene påberoper. Ikke late som om budskapet om hat mot de vantro og frafalne – og glorifisering av hellig krig – ikke er der.
Alexandra Irene Larsen er religionssosiolog. Innlegget ble først publisert i Vårt Land 13. september 2014, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.