I Danmark er den såkalte Århus-modellen mot radikalisering blitt populær, og representanter for apparatet rundt statsminister Erna Solberg som har vært og sett på programmet, er begeistret. Det er også leder for Stortingets justiskomitè, Hadia Tajik (Ap), som mener at Århus-modellen bør importeres og brukes i norske kommuner.
– I regjeringens handlingsplan mot radikalisering og ekstremisme er dette et av de tiltakene vi kommer til å gjennomføre.
Århus-modellens grunnleggende perspektiv er imidlertid at unge, radikaliserte muslimer reiser til Syria og slutter seg til Den islamske staten (IS) fordi de er ofre for diskriminering:
Hellige krigere – unge, der er blevet radikaliseret og rejser til Syrien eller Irak for at kæmpe for islamister – er ofre for diskrimination, og det er det, der gør dem yderligtgående.
Det er grundlæggende det perspektiv, som Aarhus Kommune og Østjyllands politi anlægger på indsatsen mod radikalisering. Det fremgår af de papirer, som beskriver indsatsen, og som Radio24syv har fået aktindsigt i.
Århus kommune og Østjyllands politi hevder at diskriminering er den største medvirkende enkeltfaktor som skaper vekstgrunnlag for radikalisering. Århus-modellen arbeider derfor ut fra begrepet «institusjonell diskriminering»:
Det drejer sig om organisationer og myndigheders svigtende evne til at yde en service på grund af hudfarve, kultur eller etnisk tilhørsforhold – herunder medarbejdernes »ubevidste fordomme, uvidenhed med mere,«
Politiets etterretningstjeneste (PET) anslår at rundt hundre radikaliserte unge har reist fra Danmark til Syria. De som har reist er overveiende sunni-islamske unge menn av det som beskrives som «mange forskellige etniske oprindelser». Antallet inkluderer også danske konvertitter til islam.
Skal tro hvilken diskriminering på grunn av hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold, samt offentlige ansattes fordommer og uvitenhet med mer ift samme, de siste har opplevd – i Danmark?
Og hvis diskriminering på grunn hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold – samt offentlige ansattes fordommer og uvitenhet med mer ift samme – er den største medvirkende enkeltfaktor for radikalisering og påfølgende tilslutning til IS eller andre islamistiske terrorgrupper, hva kommer det så av at vi ikke ser noe lignende fenomen blant alle dem som også har hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold? Du vet; alle de fra Thailand, Vietnam, Spania, Argentina og India?
Eller en jevn strøm av europeisk-bosatte kristne kongolesere eller ugandere som reiser for å slutte seg til den avskyelige opprørsgruppen Lords Resistance Army, hvis mål skal være å opprette et kristeninspirert teokrati i Uganda?
Både Socialdemokraterne og Dansk Folkeparti advarer om at Århus kommune og politis foretrukne perspektiv kan brukes som unnskyldning.
Ah, men kritikken er misforstått, mener den daglige lederen for SSP (kriminalpræventivt samarbejde mellem Socialforvaltning, Skole og Politi) i Aarhus, Toke Agerschou, som har en nøkkelrolle i arbeidet med unge muslimer. De reisende kan nemlig ha hatt en barndom uten venner og den respekten det later til at Agerschou mener de har krav på:
Han påpeger, at arbejdet imod radikalisering gælder både højreekstremister såvel som unge radikaliserede muslimer.
»Det at blive skudt ud kan være grundlaget for at gå ind i en radikalisering. Hvis du kigger på dem, der er blevet højreradikale, er det typiske, at de i hele deres barndom har været uden venner, og at de er gået uden at blive respekteret, så er det sådan set vækstgrundlaget for at søge ind i den slags grupper. Det er et kendetegn, der går igen. Der går en snært igennem det her i alle de henvendelser, vi har haft, at det er mennesker, der ikke kan finde deres plads her i samfundet,« siger Toke Agerschou.
Men stemmer det?
Om vår egen Burhan Ahmed Abdule, får vi dette å vite:
– Han var ikke redd for det norske samfunnet slik man kan tenke ekstreme folk er. Han ville bli integrert, sier Mohammed Abdi Dahir, som er leder i Den somaliske foreningen i Halden. Abdule var med på å starte foreningen.
– Den personen vi kjente var veldig godt likt. Folk så opp til ham – måten han oppførte seg på, hans væremåte og måten han prøvde å integrere seg i den lille byen vår. Sommeren 2012 forsvant han plutselig herfra. Neste gang vi hørte noe var han død, sier Dahir.
Om Hassan Abdi Dhuhulow heter det:
Men Hassan tilpasser seg, og utbruddene blir færre. Ifølge ham selv etter å ha pratet om saken med en lærer på ungdomsskolen. Han kan fremdeles feiltolke andre, og bli illsint hvis noen slenger med leppa på fotballbanen, men det er ikke det som definerer ham. Kontaktlæreren hans beskriver ham som en som reagerer på urettferdighet.
– Han tok parti med de svake og kunne gå inn og beskytte andre, sier læreren, som vil være anonym.
– Hassan var lett å like. Han var åpen og grei. Og da han gikk ut i 10. klasse, hadde han ikke en eneste anmerkning.
– Egzon var en hyggelig, reflektert mann og ingen fanatiker, sier [frilansjournalist Pål] Refsdal på en skurrete telefonlinje fra Syria.
…
[forfatter og journalist Lars] Akerhaug sier han synes det er trist Avdyli har blitt drept, og beskriver norsk-albaneren som ressurssterk og engasjert.
Om dansk-tyrkiske Fatih Jahangir skriver danske aviser om skolegang, andreplass i en koran-resiteringskonkurranse og
…et trygt liv i et af Fredericias pænere villakvarterer. Han spillede endda violin. Hans familie var derfor målløse, da han en dag besluttede sig for at rejse til Syrien for at støtte oprøret mod præsident Assads regime.
Om «Amina» forteller avisene om en student med gode fremtidsutsikter, venner av begge kjønn og en velintegrert familie:
Amina var tilsyneladende en solstrålehistorie. Med tre højniveaufag i gymnasiet og en studentereksamen fra 2010, fritidsjob og en uddannelse til bioanalytiker som sin nuværende beskæftigelse. Gift og med alle muligheder for at klare godt sig i fremtiden. Nu er spørgsmålet, om hun overhovedet har en fremtid.
…
Pludselig blev Amina meget religiøs, hun ville ikke længere trykke hånd med sine mandlige venner. Hun ville dårligt stå tæt på dem.
Om Samuel Yemane fortelles det også om venner, et godt nærmiljø og et suksessfullt firma:
Familien har en kristen baggrund, og folk, der oplevede ham som ung, forstår ikke, at han kunne ende som radikal islamist:
– Jeg husker ham som en glad og frisk fyr, der kom til træning og gik til den. Han gjorde, hvad han fik besked på. Han var ikke en, der gik på tværs, siger Jesper Lundin, som var basketballtræner for Samuel Yemane fra han var 11 til cirka 14 år gammel.
Dette er bare et ørlite utvalg av enkeltpersoner. I tillegg kommer alle de artiklene vi regelmessig får lese etter at en islamist har stått frem i offentligheten med noen ufjelge uttalelser, menger seg med ditto grupper eller slutter seg til terrororganisasjoner som IS og al-Shabab: familie, venner, bekjente eller arbeidskollegaer uttrykker sjokk og vantro. Reaksjonene til side, disse artiklene viser at det fantes et nettverk rundt dem. De var ikke frende- eller venneløse.
Til gjengjeld kan de se ut som om enkelte konvertitter passer inn i Agerschous skjema. I Victor Kristiansens tilfelle var det ensom barndom, til tross for gode familieforhold, fordi det var få jevnaldrende barn der han bodde. Kristiansen hadde en bestevenn, men han hadde også en diagnose og isolerte seg mer og mer. Han taklet ikke foreldrenes skilsmisse, og han begynte å fungere dårligere sosialt. Og så dukket islamistene opp. De tok ham med til Grimhøj-moskeen – som 22 av de antatt 27 århusianerne som har reist til Syria i perioder har hatt som sin faste moskè – og lovet ham en «ny familie». Disse islamistene skal også ha vært personer som tidligere hadde slitt med det sosiale.
Men derfra gikk det fra vondt til verre for Kristiansen, som angivelig døde i et selvmordsangrep i Irak i mars 2014.
Det samme gjelder Kenneth Sørensen, som ifølge Politiken skal ha konvertert til islam etter en rotløs og vanskelig barndom.
Dette kan naturligvis også være tilfelle for flere av de ovennevnte eller andre – det er lite sannsynlig at de etterlatte ville ty til alskens medier for å bekjenne en eventuell svikt hvis noe slikt hadde forekommet – men burde ikke et vesentlig tiltak i så fall være å begrense kjente islamister, ditto organisjoner/moskèer og rekrutteringsagenters muligheter til å nærme seg, konvertere og utnytte sårbare unge av alle slag? Som f.eks. umiddelbar utvisning i de tilfellene det er mulig og tettere oppfølging – forfølging om så – av personer vi vet at aktivt rekrutterer ungdom, men ikke kan utvise?
Men stemmer i det hele tatt Århus-modellens påstander om at det er diskriminering og utenforskap som er hovedårsaken til islamsk ekstremisme?
Ikke ifølge den svenske sosialantropologen Aje Carlbom.
Forskere som har sett på radikaliseringsprosessen hos muslimske ekstremister har funnet at de aktuelle personene har vært velintegrerte hva gjelder arbeid, utdanning og språkkunnskaper. Viktigere faktorer synes å være vanskeligheter med å håndtere forskjellene mellom vestlig og tradisjonell muslimsk kultur, skrev han i artikkelen Radikalisering av muslimska ungdomar beror inte på utanförskap på den nå nedlagte nettsiden Newsmill i 2010.
Og det er ikke sånn at det er noen mangel på forskning på dette området, for årsaken til at unge muslimer som er født og/eller oppvokst i Vesten blir radikale islamister har vært gjenstand for forskning og debatt siden terrorangrepet på USA i 2001, mener Carlbom. En vanlig forklaring er såkalt utenforskap – et hendig ord som i dagens Sverige fungerer som forklaring på nær sagt alt – vanligvis definert som at vedkommende har falt utenfor storsamfunnets arbeidmarked eller andre institusjoner. Forskningsfunnene viser imidlertid at de aktuelle personene har vært velintegrerte iht gjeldende kriterier for integrasjon. Det vil si at uavhengig av etnisk eller nasjonal bakgrunn har flere av dem gjort det bra på skolen, de har hatt et etablert sosialt nettverk, tatt ansvar for seg selv og andre og mange har vært i arbeid. De har med andre ord fremstått som om de har lykkes i å tilegne seg en moderne livsstil med alt det innebærer.
I en amerikansk doktoravhandling fra 2009 viser Scott E. Mulligan til de fem unge, somaliske mennene som tilsluttet seg den voldelige islamistbevegelsen al-Shabaab i årene 2006-2008. Det var ingen ytre tegn på at noen av dem skulle være mottagelige for en radikalisering; de holdt seg med en liberal islampraksis og passet arbeidet sitt, ingen var eller hadde vært gjengmedlemmer og alle hadde rent rulleblad. Men til tross for at de oppviste alle ytre tegn på integrasjon i det amerikanske samfunnet gjennomgikk de altså en radikaliseringsprosess, fortsetter Carlbom:
Intellektuellt och känslomässigt verkar förändringen ha ägt rum gradvis där männen var socialt positionerade mellan amerikansk och somalisk kultur. Kanske kan man säga att de somaliska ungdomarna levde i ett “mentalt” utanförskap på så vis att de kände sig utanför både i det somaliska och i det amerikanska samhället.
Här handlar det om unga somaliska män, men den här typen av processer verkar vara vanlig hos andra generationen muslimska ungdomar oavsett vilken bakgrund deras föräldrar har. Många av de här ungdomarna har kommit till västvärlden som små barn och har alltså präglats av västerländsk kultur och livsstil i tidiga år på ett sätt som deras föräldrar inte har gjort och troligen aldrig kommer att göra. Men även om de socialiseras in i ett västerländskt normsystem är muslimska barn tvungna att förhålla sig till familjernas och den större muslimska gruppens sociala förväntningar och ofta strängare normer.
Særlig påtagelig for unge mennesker er spørsmål som dreier seg om seksualitet og synet på relasjoner mellom kvinner og menn, skriver Carlbom. Sammenlignet med ungdommer som er oppdratt i en vestlige, liberale normer, er muslimske ungdommer bundet av betraktelig mer konservative ideal rundt relasjoner med det motsatte kjønn. Muligheten for å prøve seg frem i kjærlighetslivet er meget begrenset for unge muslimer, og det er følelsesmessig slitsomt å forholde seg til to normsett i hverdagen, hvilket kommer frem i studier basert på intervjuer med muslimske unge.
I forsøket på å navigere mellom to “verdener” er det ikke helt uvanlig at muslimske ungdommer gjennomgår en islamisering for å kunne håndtere situasjonen, skriver Carlbom. Å søke seg til islam gjør det mulig for dem å oppnå større grad av selvstendighet i forhold til foreldre og andre muslimer i eldre generasjoner. Ungdommene vet at det er vanskelig for foreldrene å sette seg opp mot overbevisende religiøse argumenter.
Carlbom fortsetter: I anstrengelsene for å øke sitt sosiale handlingsrom forvandles imidlertid en hel del unge muslimer til politiske aktivister/islamister. Mens flertallet av disse jobber på en positiv måte for islam og muslimer, blir et lite antall av aktivistene dratt inn i voldsforherligende kretser der de læres til å se Vesten som islams fiende.
Förklaringen till varför vissa av de här unga människorna gör som Taimour Abdulwahab och i rent konkret mening blir terrorister bör nog sökas i individuellt specifika omständigheter.
Det större politiska och sociala sammanhanget har sannolikt också sin del i den här processen. Flertalet av de som radikaliseras är i den ålder (20-25 år) där ett politiskt engagemang och medvetenhet brukar växa fram. För några decennier sedan hade de unga muslimerna sannolikt dragits med i vänsterrörelsens organisationer. Men detta är inte längre någon vital rörelse som kan kanalisera ett starkt samhällsengagemang.
Muslimska ungdomar hittar istället engagemanget och kraften i den islamiska rörelse som är globalt verksam. Precis som vänsteraktivister har gjort tidigare i historien väljer de unga muslimerna att söka sig till de konflikthärdar i världen där de upplever att de kan göra politisk nytta i kampen mellan “gott” och “ont”. Vänstern klädde sin kamp i en ekonomisk språkdräkt medan islamisterna använder ett religiöst språk. I grunden finns dock strukturella likheter mellan de två rörelserna.
En viktig del av det förebyggande arbetet mot våldsbejakande radikalisering är att hjälpa ungdomar att tolka islam på ett sätt som är anpassat till västerländska förhållanden. Det är alltså betydelsefullt att anlita islamiskt kunniga personer som förstår både islamisk och västerländsk kultur och tradition. Sannolikt finns det imamer och andra vuxna muslimer som kan vara behjälpliga i det här arbetet, men också unga muslimer som lyckats förena de två traditionerna i sitt tänkande. Även om man accepterar ett stöd för att kunna lämna radikala islamistiska miljöer är det inte säkert att man vill lämna islam eller politisk aktivism i namn av islam.
Det kan være noe i dette – man vet jo aldri – for det skal ikke store empatien til for å forstå at en kulturkollisjon av denne dimensjonen må være fryktelig vanskelig å takle for de ungdommene som kjenner den på pelsen, attpåtil i sin mest sårbare alder.
Så kanskje burde regjeringen Solberg forsøke å se litt lenger enn til en Århus-modell hvis grunnleggende perspektiv ser ut til å være å plassere skylden for radikalisering på alt og alle andre enn medbrakte islamske/kulturelle normer og tradisjoner – og islamistene som kynisk utnytter vanskelighetene ungdommene som står midt oppe i det opplever?