Norges handlingsplan mot radikalisering og ekstremisme må ses, som jeg tidligere har sagt, som en startpakke. Dialog og kompetanse i det offentlige systemet. Ikke et ord om islam, moskeer eller hatpredikanter som flys inn til norske scener med fullstappede saler bestående av ungdom.
Vår regjering våget ikke, eller forstår ikke alvoret, noe som egentlig bevitner at de ikke forholder seg til islam som en del av Norge – hvilket de påstår i festtaler. For, hadde de inderlig ment at islam er en del av norsk kultur, så hadde de vel heller ikke vært redde for å ta et åpent kritisk blikk på sentrale læresetninger?
Man vender islam ryggen. Fordi man er redd for reaksjoner fra de troende – som slik heller ikke behandles som en naturlig del av norsk kultur? Og: Hvilke reaksjoner?
Danmark har som kjent en regjering ledet av Socialdemokratiet, sammen med Det radikale venstre. Sistnevnte er ikke kjent for å være særlig radikal, men heller ganske naiv på innvandringsfeltet (som søsterpartiet i Norge, Venstre). Danske TV2 har tatt seg en runde til moskeer på Øst-Jylland for å sjekke ut holdningene til IS. Kanalen startet ut i Aarhus, med den beryktede Grimhøjmoskeen som antakelig har huset flest danske jihadister til Irak og Syria. Og, nei da, talsmann for moskeen tier om hva han synes om IS.
Er ikke det godt nok svar i seg selv? Like godt svar som gitt av styremedlemmene i moskeen i Skien der terroristen Bastian Vasques var kjent inventar?
Danske TV2 fortsatte å lete etter IS-motstand. 13 moskeer og såkalte kulturforeninger ville ikke uttale seg. To moskeer tok avstand. Begge tyrkiske, heter det. Jeg vil anta ut fra min kunnskap om hvor innvandringen fra Tyrkia til Skandinavia har sitt episenter, i indre deler av Tyrkia der kurderne dominerer, at nettopp kurdere driver de to moskeene. Som kjent slakter IS kurdiske menn og røver deres hustruer og døtre i disse IS-tider. TV2 burde selvsagt spurt om nettopp disse forholdene: er dere tyrkere eller kurdere?
Som i Norge har ikke regjeringen i Danmark heller noe som helst fokus på islam og islamdominerte miljø. Ekstremisme er ifølge den danske handlingsplanen ”Forenklede verdensopfattelser og fjendebilleder, hvor bestemte grupper eller samfund ses som truende.” Mens ”radikalisering” omtales slik, skriver Den korte avis:
”Radikalisering er ikke et entydigt defineret begreb. Der er tale om en proces, som kan foregå på forskellig måde, og som kan ske både over en relativ kort tidsperiode, men også over længere tid,” hvorefter de to ministre fortsætter:
”Der er ingen simple årsagssammenhænge, men radikalisering kan igangsættes på baggrund af mange forskellige faktorer og have forskellige endemål. Radikaliseringen kommer til udtryk ved en støtte til radikale synspunkter eller ekstremisme og kan også medføre brugen af vold eller andre ulovlige midler for at opnå et politisk/religiøst mål.”
Det står altså ikke et eneste ord om hvordan lære ungdom opp til å identifisere ekstremisme i moskeer og islamdominerte miljø. Politikerne vil heller ikke vite hva ideologiene i de ulike moskeene faktisk forteller vår ungdom. Politikerne vil ikke vite hvem som underviser barna i hva på koranskoler. Politikerne vil ikke vite noe om båndene mellom grupper her og ekstremistiske bevegelser i opprinnelsesland til sentrale innvandrergrupper.
Politikerne vil kort og godt ikke vite noe om hvilke ideologiske strømninger som kan undergrave demokratiet vårt. Man tror at så lenge man holder munnen lukket, og slik ikke ”provoserer” iltre krefter, så vil de ideologiske mørke skyggene en vakker dag – bokstavelig talt – forsvinne i horisonten?
Holdningen er fullstendig ansvarsløs, vil jeg påstå, enten vi tar en titt på hjemlige eller danske forhold.
I den nevnte moskeen i Grimhøjveien er det uttalt at kunne Allah være så snill å drepe alle sionistiske jøder (min formulering, men tett opp mot hva som sies, og helt innenfor anstendig sitatskikk). Senere sa talsmann for moskeen at dette var noe som ble sagt i alle moskeer under fredagsbønnen.
Likevel reagerer ikke politikerne med handling.
Islam er fredens religion, sa Storbritannias statsminister David Cameron nylig, da en britisk nødhjelpsarbeider fikk hodet skåret over av IS-terrorist av britisk herkomst. Antakelig er Storbritannia det landet i Europa med mest islamsk ekstremisme. Derfor er det nok ikke siste gang vi hører slike ord fra Cameron. Er det frykten som råder?
I Danmark er den såkalte Aarhus-modellen i sentrum for forebygging og oppfølging av hjemvendte jihadister, en modell norske stortingspolitikere har studert nærmere og referert positivt til (Hadia Tajik, eksempelvis, leder av justiskomiteen).
Aarhus-modellen sier:
”Individuel vejledning og rådgivning til personer, der påtænker at rejse til Syrien og deltage i konflikten eller kommer tilbage efter at have deltaget i konflikten. For de tilbagevendte er der et efterværn, som blandt andet kan indeholde debriefing, psykologsamtale, lægehjælp, mentorkontakt og deltagelse i exitprogram.”
Med unntak av siste punkt, høres dette ut som oppskriften på hvordan ta imot norske soldater fra Afghanistan.
Skattebetalerne skal altså betale psykologhjelp for de som med våpen i hånd kjemper mot danske verdier og menneskeheten, mens vanlige borgere henvises til lange køer og egen lommebok?
Regjeringen i Danmark overveier dog å innføre visse sanksjoner, som å inndra pass og oppholdstillatelse. Dansk Folkeparti går lengst. Partiet vil inndra pass og landsforvise dem som likevel reiser. Har vedkommende statsborgerskap skal dette trekkes tilbake. (Hva de vil gjøre med danskfødte konvertitter og andregenerasjon med dansk statsborgerskap, kommer ikke frem.)
Jeg venter på den oppfølgende handlingsplanen med kontante, målrettede tiltak, både i Norge og resten av Europa. Inntil videre: Sov søtt, Europa, Anundsen og Solberg.