”Vår respekterte sheikh.” Slik presenterer Muslimsk studentsamfunn (MSS) ved UiO shariaforkjemperen som holder foredrag i dag. Mer om han senere. La meg først gi litt historikk rundt MSS. Her har Norges Tariq Ramadan-tilhengeren Mohammad Usman Rana vært leder. Her har Fritt Ord-vinneren Bushra Ishaq også vært leder. Her har halshoggerpredikantene (med mye mer) som f.eks. Zakir Naik blitt promotert. Det samme gjelder han som på norsk forklarer hvorfor drømmesamfunnet er en tro kopi av den saudiske ørkenen på Muhammeds tid, Zulqarnain Sakandar Madni, invitert som foredragsholder med tittelen ”bror”. Det var i 2006. Året etter hadde jeg en laaang debatt med Bushra Ishaq og co, som utviste et så aktverdig intellektuelt nivå at jeg opplevde meg hensatt til en annen planet. Om jenter og gutter kunne delta sammen i fritidsaktiviteter, kunne de ikke svare på – eksempelvis – for spørsmålet var:
Hege Storhaugs spørsmål er diskriminerende, i den forstand at de forlanger ikke-religiøse svar. Ettersom vi er troende muslimer er det umulig for oss å svare, uten å bekrefte Storhaugs fordommer.
(Jeg ler hver eneste gang jeg leser de to setningene.)
Året før hadde samme Ishaq gått inn for blasfemi i straffeloven. I 2010 premierte Fritt Ord henne med sin ytringsfrihetspris.
Da skynder jeg meg tilbake til dagens MSS. I dag entrer Sheikh Waleed Abdulhakeem scenen deres. Han er også i kategorien ”ørkendrømmer”. Han hører til ved instituttet Al Maghrib, som huser en rekke prominente hatpredikanter, og ikke nok med det: her fikk ”undertøysbomberen” Umar Farouk Abdulmutallab undervisning. Den selvutnevnt veldedige organisasjonen Interpal, som ifølge USA driver med terrorfinansering, arrangerte konferanse med Abdulhakeem på universitet i London, hvilket fikk organisasjonen Stand for Peace til å reagere kraftig. Abdulhakeem ses som en av de mest sentrale medlemmene av kanadiske Brorskapet.
Ved Al Magrib finner vi også en herre ved navnet Abdullah Hakim Quick. La oss se litt på hva han forfekter:
Homoseksualitet: «Put my name in the paper. The punishment is death. And I’m not going to change this religion.”
Så har vi Yasir Qadhi. Han sammenlikner blasfemi med landsforræderi. Da vet vi hva straffen er.
For moro skyld sjekker vi en tredje sheikh og kollega av vår respekterte Sheikh Waleed Abdulhakeem. Han heter Said Rageah. Jeg registrerer at han er veldig opptatt av dialog med oss ikke-muslimer:
«You will see a lot of them going to the kuffar, taking them as supporters and helpers and friends and allies…(Arabic) If they were true believers in Allah and the messenger (Arabic) they would never take them as allies.”
Vi tar en til fra ham: fra publikum spørres det om dødsstraff for frafall ikke er i strid med ytringsfriheten? Svaret er:
“…Islam tells you, before you become a Muslim, these are the rules, these are a system. If you’re in, you’re in for life. You can not take back…Islam tells you, you wanna stay non-Muslim? You stay non-Muslim. The day that you become Muslim, then be careful, you can not go back, it is your choice…”
Det var det, og da vet vi hvor MSS står.
Med tanke på at PST nå innser og sier høyt at unge radikaliseres over hele Norge, og at regjeringen nok har skjønt at det ikke nytter med pusetiltak lenger, er det ikke litt underlig at det er helt, helt stille i alle medier om at denne Sheikh Waleed Abdulhakeem i dag taler til de som i fremtiden skal bekle respekterte stillinger i samfunnet vårt? Er det ikke underlig at det er så stille nå som det endog er opplest og vedtatt at Norge ikke bare har en terrorist i helnorsk drakt, men tre til i muslimsk og norsksomalisk drakt, alle tilhørende moskeer her?
De tre massedrapsmennene ble alle radikalisert på norsk jord. Ingen bjeller som ringer?
Nei, det ser ikke slik ut. Og når Lars Gule har fått klippekort i toneangivende medier for å uttrykke sin sympati med at Ubaydullah Hussein selvsagt må få kunne hylle massedrap, så har jo mediene lagt lista der de vil ha den. Mer overraskende er det at den som regel alltid kloke og fornuftige Anine Kierulf også mer enn antyder at fenomenet Ubaydullah kan gå inn under ytringsfriheten.
Når det gjelder Gule, har det lenge sett ut som om han har vasset seg bort i fascistspøkelser. Dette er blant hva han sa på Dagsnytt Atten for to dager siden: Vi vet at ”det forekommer en masse enda grovere uttalelser fra høyreekstremt, innvandrerfiendtlig, rasistisk, islamofobt hold på internett”. Nå vet vi jo at Gules kategorier er eksepsjonelt vide, så særdeles mange havner i en av kategoriene hans. Men jeg undres: kunne vi fått konkrete eksempler på personer kjent i norsk offentlighet – som Ubaydullah jo er – som har kommet med enda grovere uttalelser?
Det interessante er at Gule i sin avsky for islamkritikk og kritikk av innvandringens konsekvenser, velger side med en islamofascist av verste slag.
Hvordan kan grensene flyttes så dramatisk i et samfunn som blir mer og mer sårbart for ekstreme handlinger, nær sagt for hver dag som går? Halshugging av Lee Rigby på åpen gate, In Amenas massakren. Boston-terroren. Hyllet av Ubaydullah, og sanksjonert fra akademisk hold.
Jeg vet knapt hva mer man skal si om den norske tilstanden. Jeg føler meg rett og slett hensatt til 30-tallsklimaet og alle de nedrullede persiennene i intellektuelle og politikeres hoder.