Politikk

Nå må de selv velge

De veletablerte politiske partienes taktikk har mislyktes. De har nektet å ta inn over seg det svenske folkets uro over den rådende innvandringspolitikken. De har hevdet at en slik uro ikke er berettiget, for slik å marginalisere mennesker. Den jobben begynner å bli uoverkommelig, nå når i underkant av 800 000 personer i Sverige skal marginaliseres.

Det eneste forutsigbare ved det svenske riksdagsvalget 14.september, var at «svenskene» ville få sjokk. Sjokk over egen blindhet, overlegen tro på egen analyse, selvgodheten ved valgt strategi, men likevel manglende evner til å forstå hva som rører seg i det som en gang var folkhemmet.

At Sverigedemokraterna (SD) fikk 13 prosent av stemmene, i underkant av 800 000 stemmer, overrasker knapt noen utenfor Sverige. Selv anslo jeg rundt 15 prosent, da meningsmålingene sa rundt 10 prosent.

SD er valgets eneste vinner og de vinner på ensidigheten, først og fremst på kritikken av den rådende innvandrings- og integreringspolitikken. Ingen av de veletablerte politiske partiene, eller medier for saks skyld, er villig til å ta en faktabasert debatt om innvandringen og integreringen, langt mindre vurdere innstramninger. Tvert om finnes det ingen problemer, sies det, det er bare kloke, langsiktige investeringer. Antakelig er disse «investeringene» så langsiktige at når det er åpenbart at de er fullstendig feilslått, så står ikke dagens politikere lengre til ansvar.

Sjokkvalget må være særdeles pinlig for svenske medier. Avisa Expressen gikk endog i svart dagen etter valget, da de i forkant hadde gitt det svenske folket streng beskjed: «Rösta nej till rasism». Budskapet ble også gitt via lyskastere på riksdaghusets vegg.

Nå får Sverige svar fra både Norge og Danmark. De fleste norske medier har også i dag mye valganalysestoff fra Sverige. Gjennomgangstonen er at SD holder man seg for nesen for, men, det er jo et aldri så lite men, og der er det godt at den påtroppende statsminister Løfven (S) har så god forhandlingserfaring. Men Socialdemokraterna har jo sagt de ikke vil forhandle med SD, på samme måte som avtroppende statsminister Reinfeldt (M) ikke ville. Det er bare to haker med det: SD var i underkant av 6 prosent under Reinfeldts tid og SD var nok mer villig til å støtte Moderaterna enn de er med Socialdemokraterna – og nå er SD 13 prosent.

Mer spenst er det derimot i de danske vurderingene. Berlingske svarer Sverige i dag med svart forside, der budskapet er klinkende klart:

Faksimile av dagens forside i Berlingske

Faksimile av dagens forside i Berlingske

Lederen i Jyllands-Posten levner heller ikke det svenske etablissementet mye ære. Den altoverskyggende påstanden om rasistiske SD defineres som å ha «mer end et barnlig drag over seg». Det er heller de andre partiene som har mistet gangsynet over hva som er deres rolle:

At det først og fremmest er den svenske regerings interesse at varetage det svenske folks konkrete interesser og blivende værdier, er mildest talt uden for skiven i Sverige, hvor en sådan ambition takseres som fremmedfjendtlig. Kun meget få svenske politikere tør indrømme offentligt, at der findes noget, man kan kalde det svenske folk og det svenske folks interesser. Derimod gør utallige af dem gældende, at alverdens folk har ret til at søge asyl i Sverige – og gerne får det – dels fordi asyl i Sverige opfattes som noget nær en menneskeret, dels fordi Sverige skønnes at have brug for indvandrere til at holde gang i hjulene. Målet er et fremtidssamfund uden fordomme og traditioner med en voksende flerhed af kulturer til erstatning af den udlevede gammelsvenske version.

Denne fornyelsesproces har nu efterhånden stået på i 40 år, oppefra-og-ned og ikke uden problemer. Det er disse problemer, som en voksende del af vælgerne oplever i deres hverdag. Men de fejes igen og igen ind under Ikea-tæppet og fylder ikke stort i forhold til arven fra den navnkundige statsminister Olof Palme. Det var ham mere end nogen anden, der begyndte at tale henført om det internationale samfund og Sverige som en humanistisk stormagt. Svenske socialister og liberale er fælles om denne arv, og en egentlig højrefløj findes ikke længere. En højrefløj, som værner om nationale hensyn, kristendom og en vis historisk kontinuite.

Det er her SD kommer inn, påpeker JP-lederen, hvor det påpekes at SDs nylige popularitet har sitt utspring i masseinnvandringen og mislykket integrering, men at forutsetningene ble skapt for lenge siden.

De andre partiene har ikke lengre noe valg å håpe på, nå må de selv velge.