Demonstrasjonen mot såkalt ekstremisme 25.august var et veiskille. Når jeg sier såkalt ekstremisme, er det fordi inntrykket som har befestet seg er at (de muslimske) demonstrantene først og fremst demonstrerte mot sunniekstremistene i IS, ikke mot ekstremismen som utfolder seg i verden i islams navn som sådan. De fleste av demonstrantene var kurdere og sjia som IS slakter for fote. Altså først og fremst ser det ut til at vi så en etnisk og sekterisk demonstrasjon.
Vi merket oss ikke minst at Tarek Fatah, født i Pakistan, kanadisk statsborger, journalist og forfatter, var til stede under demonstrasjonen og snakket løst med blant annet hijabkledde arabiske og somaliske kvinner. Samtlige sa de var mot IS. Ingen var imot jihad. De var faktisk for væpnet jihad.
Men norsk media har uten unntak hyllet demonstrasjonen som en historisk hendelse: her sto muslimer på tvers av bakgrunn samlet mot ekstremisme, var budskapet fra redaksjonene.
Så kom disse hersens festbremsene på banen med en særdeles lite hyggelig avsløring: hør her, er det ikke litt ekstremistisk å gå for amputeringer, hoderullinger, og hjertelig omfavnelse av Ayatollah Khomeini? Må dere skape en helt av en ung islamist som aktivt misjonerer for Khomeini-regimet?
Det er her veiskillet er: media, samt endog en sekulær organisasjon som LIM, omfavnet medias ”yndlingsislamist”, 19 år gamle Faten Mahdi al-Hussaini – og gikk til frontalangrep på festbremsene i HRS. Teateroppsetningen gir meg ideologiske frysninger. Al-Hussaini ble utnyttet kynisk og til fulle: plassert i hovedrollen på den konstruerte islamvennlige scenen.
Altså: en ung kvinne i hijab, som vil leve i en islamsk stat, som lever og ånder fra hun våkner til hun sovner for islam. Som var og fortsatt er talsperson for de som drømmer om å leve under et Khomeiniregime – hvilket verken al-Hussaini eller andre i gruppen hennes Stand4Hussain, har prøvd å trekke i tvil etter at vi gjorde dette kjent. Like fullt: kunnskapen til tross, media og andre aktører nekter å forholde seg til disse tragiske og særdeles alvorlige forholdene.
Har vi virkelig kommet dit i norsk offentlighet, at så lenge man ikke bevæpner seg i Allahs navn, så er alt annet spiselig, ja, faktisk heroisk?
Islam har blitt tildelt mye makt i Norge – fordi journalister er kunnskapssløse og antakelig også feige. For hvem gidder å sette seg i en posisjon der man åpenbart risikerer å bli plassert utenfor det gode selskapet? I tillegg ser vi den manglende likebehandlingen som konsekvent kommer inn fra sidelinjen. Ett eksempel: Vårt Land portretterte nylig al-Hussaini. Portrettets brødtekst åpner med å parallellføre IS med den «andre ytterligheten».
– Hege Storhaug er ekstrem. Det er ikke bare islam som har ekstremisme.
Her falt disse ordene til George Orwell inn i hodet mitt: «I en tid med universelt bedrageri, er det å snakke sant en revolusjonær handling.
Det ser ikke ut til å være noen som helst grenser i en del journalisters hoder hva gjelder knefall for islam, og bruk av metoder for å stemple kritikere av samme doktrine på de mest hinsides måtene. Kan det være at journalister begynner å ane hva de selv har vært med å stelle i stand av ekstremisme ved å nekte å belyse islams problem med frihet, at de nå peker ut «syndebukker» som år ut og år inn har jobbet nettopp med å legge kritikkverdige forhold på bordet?
Det burde være unødvendig, men jeg må minne eventuelle nye lesere om følgende: Jeg har jobbet i 22 år for først og fremst muslimske jenter og kvinners selvfølgelige rett til å leve i den samme friheten som alle andre. Jeg trenger ikke å repetere hva som foregår i regi av IS.
Vår elite innen media og akademia, tør fremdeles ikke nærme seg elefanten i rommet. Jo større elefanten vokser seg, dess mer ytterliggående metoder tas i bruk av media. Tilstanden er slik: Koranen og sunna gir IS ”hellig” carte blanche, samtidig som fakkeltogjournalistene siterer enhver talspersons formuleringer om at islam er fred, kjærlighet og frihet.
Der står vi fast i det offentlige ordskiftet.
At islam sårt hadde trengt en ny profet, og også en Martin Luther, er vel for de som søker sannhet det mest åpenbare på denne jord nå. Like åpenbart som at vi i den kristne sivilisasjonen kan prise oss lykkelige for at en apolitisk Jesus kom med sitt budskap om tilgivelse og barmhjertighet og gravla Moselovene, og at kirka selv gjorde det samme: parkerte det til dels voldelige Gamle Testamentet som et historisk dokument.
Flere og flere aktører ser seg tjent med å dysse ned islams altoverskyggende problem med humanisme og modernitet. Det jobbes så kaldsvetten siler. Hvilken annen religion eller ideologi som har ført med seg så mye lidelse og mørke ville sluppet unna kritisk fornuft og ransaking?
Jeg finner ingen.
Hvorfor er det så viktig for medier som Aftenposten, VG, NRK, TV2 – og så videre – å iføre elefanten burka i stedet for å fronte et voksende problem som kan ta livet av ånden vår sivilisasjon er bygget på?
Det synes jeg de selv skal svare på.
I dag er dagen å minnes avdøde Oriana Fallaci. Hun sa det akkurat som det er:
‘The moment you give up your principles, and your values, you are dead, your culture is dead, your civilization is dead. Period.’