Toget med den islamistiske fanen har forlatt perrongen, og tempoet bare øker. Det må kunne sies å være en ganske grei beskrivelse av utviklingen siste månedene i Norge, Europa og Midtøsten.
Det gledelige er at flere begynner å se faren. Nå også Minotenks Linda Alzaghari, som i sin kronikk hos Aftenposten i går fortjenstfullt vedgikk at hennes tro på reform og dialog med krefter som ikke respekterer menneskerettighetene, var en feil vurdering. Denne åpne erkjennelsen er verdifull for debatten videre, og Alzaghari bør ha ros for at hun evner å endre standpunkt i takt med at kartet endrer seg. Mange klarer nemlig ikke det, og tviholder på gamle tankebaner. Nå vil Alzaghari også – som HRS har etterlyst i mange år – ha en verdimessig kartlegging av moskeer, og de som ikke støtter oppunder demokratiet vårt og menneskerettighetene, skal fratas statlig støtte. Dette er takter det virkelig svinger av. Og det fortsetter: hun vil ikke lenger bruke energi på å forsvare bruken av niqab.
Alzagharis beskrivelser av ideologien (støtte til IS) som en del niqabkledde i Norge uttrykker, vil kanskje sammen med sikkerhetsmoment og støtten til menneskerettigheter, få Alzaghari til å ønske et forbud generelt mot ansiktstildekning? Da får hun selvsagt igjen HRS sin støtte.
Kronikken ”En stigende uro” fra 2011 mener jeg ble svært aktualisert av siste tids hendelser og utspill. Derfor republiseres den:
En stigende uro
2010 ble et verdimessig merkeår for Norge. Uskylden brast. Islamistene sto åpent frem med sitt formørkende budskap, fra nord til sør i landet.
Man skal nå være virkelighetsfornekter av høyeste rang for å insistere på at frihetsverdiene våre ikke er under press.
Likeledes skal man være svært så troskyldig hvis man ikke forstår at en verdimessig stormbyge er under oppseiling.
Forakt for samfunnet
Det startet på samme sted som der quislingene på 30-tallet samlet massene: Rundt 3000 menn mønstret Universitetsplassen i Oslo 12. februar, mange ikledd samme kodeks som islamstifteren Muhammed: Lang kjortel, posebukser til ankelhøyde, hodeplagg, pluss fullskjegg. Med tyngde viste de forakt for det samfunnet som har gitt dem alt av goder.
Trusselen om et nytt 11. september på norsk jord fra shariastudenten i Medina, Mohyeldeen Mohammad, markerte et historisk tidsskille.
Det fortsatte med Islam Net ved Høgskolen i Oslo. På to år skal gruppen ha klart å verve over 1200 betalende medlemmer og er nå den største muslimske studentorganisasjonen i landet. Det eneste positive som kan sies om Islam Net er at den ikke skjuler sin agenda: Et samfunn underlagt koranen og sharia. En helt sentral ideolog for disse studentene er Zakir Naik, som anses som så ekstrem at han nektes innreise både til Storbritannia og Canada. Naik ildner til hat og terror.
Gigantmoské
I 2010 åpenbarte islamismen seg også i Nordens Paris: Trossamfunnet Alnor planla en gigantmoské i Tromsø med saudisk sponsing (20 millioner kroner). Nordlys rettet et skarpt søkelys mot prosjektet og avdekket blant annet at en frontfigur i Alnor, ektemannen til Alnors leder Sandra Maryam Moe, har deltatt på terrortrening med Jemaah Islamiah. Denne gruppen er utpekt som ansvarlige for Bali-bombene i 2002.
Alnor arrangerte også en «vekkelsesturné» sammen med Islam Net helt til Nordkapp denne sommeren.
Terror på norsk jord
Som om ikke dette var nok: NRK avslørte at despotene i Teheran sender imamer hit for å forberede muslimer her på å begå terror på norsk jord.
Men det er ikke terror som er vårt samfunns største trussel. Terroristene er få. Islamistene er ikke få.
Islamistene er en stor og voksende gruppe som søker en verdimessig omveltning av samfunnet vårt. De organiserte islamistene vinner terreng særlig blant de yngre.
Tre undersøkelser er verdt å nevne her: Blant tyske muslimer i 15-årsalderen mener 40 prosent at islam er viktigere enn demokrati, mens 37 prosent vil at sharialover skal gjelde for Europas muslimer. I Storbritannia mener 28 prosent av samtlige muslimer at de britiske øyene skal underlegges sharia. Dette er dog mer alvorlig: «Bare» 17 prosent av de over 55 år har sharia som mål, mens hele 37 prosent av britiske muslimer i alderen 16–24 år omfavner sharia, Så til det aller mest skremmende, og som leder tankene tilbake til Islam Net ved Høgskolen i Oslo: Blant muslimske britiske universitetsstudenter ønsker 40 prosent «sterkt eller ganske mye» at sharia innføres. En av tre mener det er legitimt å drepe i islams navn.
Låst fast
Fremdeles er det politiske lederskapet i Norge låst fast i antagelsen om at utdanning og arbeid skaper integrering.
Bildet er heller tvert om: Det er blant de velutdannede man særlig finner radikale holdninger.
Ja, utdanning er bra, men ingen integreringsgaranti. De velutdannede er ofte meget bevisste sin muslimske identitet, og de jobber aktivt for å utsondre muslimer ytterligere fra det nasjonale verdifellesskapet.
Dette tiåret tror jeg blir avgjørende for Norge og Europas fremtid. Spørsmålet er: Klarer vi å stå imot den åpenbare islamiseringen og tvinge den på retrett, eller vil islamiseringen av Europa vinne ytterligere frem?
Politisk lederskap
Skal vi klare å bekjempe islamismen, fordrer det ikke minst et politisk lederskap som både skjønner hvilke krefter som har slått dype røtter i samfunnet vårt, åpent erkjenner forholdet, og handler deretter.
Vi må få en assimileringspolitikk i front, en politikk som ikke levner noen tvil om hvilke verdier det aldri skal forhandles om: Likestilling mellom kjønnene, likeverd uansett etnisk, religiøs, sosial, stamme-, klan- eller kastebakgrunn, religiøs frihet (ikke minst retten til å velge bort religion) og fundamentet for frihetsverdiene våre, ytringsfrihet. Alle, inkludert sære kristne sekter, skal søkes assimilert inn i disse verdiene.
Svært mange persere, som flyktet fra despotiet under Khomeini, er forbilder i så måte. De flyktet fra ufrihet, de var assimilert verdimessig da de ankom, de er blitt en del av norsk kjernekultur og har tatt full del i fellesskapet, samtidig som de er svært så bevisst sin persiske identitet.
Flerkultur spilt fallitt
Regjeringen har flerkultur som merkevare, en ideologi som nå avvises av sentrale europeiske politikere, som Angela Merkel. Ideologien har spilt fallitt og har lagt forholdene godt til rette for islamiseringen. Regjeringen synes å ha glemt hva som holder en nasjon samlet, og hvorfor vi fikk grunnloven på Eidsvoll i 1814: Det var ett folk med en felles kultur med røtter i kristendommen som kunne enes om en felles plattform for å bygge nasjonen Norge. Et tillitsbasert folkelig fellesskap. Samhørighet. Dette er vi i ferd med å miste. Jo flere muslimer som snur ryggen til Norge, dess mer splid og mistillit grupper imellom.
Aftenpostens Ingunn Økland stilte nylig et betimelig spørsmål: Hvor mange ansiktsløse kvinner skal til i det offentlige rom før politikerne setter kvinnene fri?
Hvorfor er ikke føre var-prinsippet til stede i verdipolitikken, men i miljøpolitikken?
Vi trenger politikere som utviser genuin kjærlighet og ærbødighet for Norges kjerneverdier, og som handler deretter:
- Kartlegg den ideologiske basen til muslimske trossamfunn. De som også er politiske, skal behandles politisk og dermed ikke motta statlig støtte. Dere finansierer i dag krefter som jobber intenst for å avvikle demokratiet til fordel for sharia. Makabert, men udiskutabelt sant. Avvis særkrav – de går alltid på bekostning av friheten, særlig til de sårbare.
- La alle jenters hår flagre fritt i barneskolen. Islamistene vil gremmes.
- Fjern de mobile fengslene, uniformene burka og niqab.
- Stopp all integreringsstøtte til religiøse/etniske grupper og kanaliser pengene inn i samfunnets fellesarenaer. Særlig der barna bør være.
- Slutt å renne ned moskeene i sikkert velment ”dialog”. Muslimer er først og fremst mennesker, ikke religiøse objekt.
En nasjon dør ikke fordi den blir drept, men fordi den begår selvmord, sa Arnold J Toynbee. Det er med andre ord nok å gripe fatt i, hvis Regjeringen bryr seg om fremtiden og friheten.