Man kan gjerne komme trekkende med den drepte tidligere statsministeren Benazir Bhutto som motkandidat til min påstand om at Asma Jahangir er størst gjennom tidende – størst som menneske i Pakistan, ikke som kvinne. Eller Bhuttos far, Zulfikar Ali Bhutto. Men begge de to politiske lederne var korrupte, de fikk ikke løftet folket inn i mer verdige forhold, verken menneskelig eller økonomisk. Sistnevnte var dessuten arkitekten bak starten på forfølgelsen av ahmadiyyaene.
Hvorfor skriver jeg om dette i dag? Det kommer jeg til. Men først noen flere ord om Jahangir:
Jeg møtte henne første gang i mai 1993, på kontoret hennes i Lahore. En venninne og jeg hadde lagt ut på den farefulle ferden fra Islamabad i hennes røde Toyota Corolla. GT Road (Grand Trunk), som veien heter, anses som verdens farligste, faktisk. Vi dro under dekke av å skulle besøke en syk bekjent, altså en begrunnelse det var vanskelig for ektemannen å avvise. Målet var et helt annet: Asma Jahangir og hjelp til skilsmisse fra en pent sagt, lite snill mann.
Jeg husker det som det var i går. Da budskapet var formildet av en gråtkvalt kvinne, kom det første spørsmålet kontant fra den lille damen bak den overfylte kontorpulten: ”Har du skilsmisserett i din nika namah (ekteskapskontrakt)?”
Selvsagt hadde ikke venninnen min det. Eller sagt med norsk ambassadepersonells ord for ca 10 år siden: Vi har til gode å se en eneste ekteskapskontrakt som ligger til grunn for søknad om familieinnvandring der kvinnen har nedfelt rett til skilsmisse.
Og da er løpet kjørt. Hvis ikke du er meget godt bemidlet og klarer å bestikke dommere…
(Min venninne fikk skilsmisse 10 år etter dette møtet. Da var ektemannen lei han også, og hun fikk skilsmissen mot at hun ikke tok med seg annet enn klærne ut av døren.)
Jahangir har vært spesialutsending for FN på feltet utenomrettslige henrettelser Ingen har kjempet mer for kvinner og minoriteters rettigheter i Pakistan enn henne. Nylig vant hun også menneskerettighetspris i Norge for dette arbeidet.
Senest for to år siden kom det frem at militæret og etterretningstjenesten skulle planlegge å drepe henne. Så mye makt tilkjennegis en enkelt sjel som jobber for humanisme.
Hvis man vil vite noe om henne, er det jo svært enkelt: ta et søk i google
Det var nettopp det en religiøs autoritet i Norge skulle ha gjort, men som han ikke gjorde. Først la han ut dette på Facebook, der han fikk mer enn nok informasjon i de over 50 kommentarene fra FB-venner, der blant andre Shakeel Rehman er i berettiget harnisk over mistenkeliggjøringen av Jahangir, ”Helt eller heks”.
Senere samme dag går dette forbildet for så mange unge ut igjen:
Da fikk han kun disse tre kommentarer. Legg merke til han som vil drikke kaffe over temaet heller enn å si hva han mener åpent om en kvinne som mange mener burde hatt Nobels fredspris for lengst.
Men, som i Pakistan – konspirasjonenes land – blir ditt arbeid for sekulære rettsverdier, humanisme og universelle menneskerettigheter, på autopilot omgjort til baktaling av islam.
Takk for meg.