Dagbladet.no 19.september 2014
Rabitamoskeen bør oppklare
Ville det ikke blitt ramaskrik om norske kirkesamfunn huset terrorister og jihadister?
Gjennom årene har det til stadighet dukket opp forhold rundt Rabitamoskeen (RM) og dens ledelse som avdekker mørke ideologiske sider.
Samme moskés forstander, Basim Ghozlan, har i årevis drevet nettstedet islam.no der terroristen fra Larvik, norsksomalieren Hassan Abdi Dhuhulow, i perioden 2006 — 2008, postet over 2500 innlegg, inkludert foredrag med en av verdens verste terrorister gjennom tidende, Anwar al-Awlaki. President Barack Obama sørget faktisk for å drepe ham. Dhuhulow fremmet også andre kjente hatpredikanter som formidler avsky for Vesten og vil innføre barbariske straffelover i tråd med sharia. Heller ikke dette ble påtalt.
Da Aftenposten avdekket dette, og vi blant annet påpekte at også Linda Alzaghari var moderator på islam.no i den nevnte perioden, går hun umiddelbart i offerrollen. Alzaghari skal vite at det er ikke hennes kontaktpunkt med Dhuhulow, som at hun også meldte seg inn i det islamistiske nettstedet 7CenturyGeneration.com sammen med Dhuhulow, som er kjernen i vår kritikk. Vår kritikk går på Rabitamoskeen (RM) og islam.nos ideologi. RMs leder, Ghozlan, er eksempelvis en trofast støttespiller for Det muslimske brorskapet (se hans Facebookprofil, der Brorskapets leder Morsi er avbildet med tekst om at han er Egypts «legitime leder»).
Vi vet hva Brorskapet står for — opprettelse av Kalifatet med eller uten vold.
RM fremstår som den moskeen som har huset flest jihadister til Irak og Syria, også jihadister Alzaghari selv har fortalt hun har hatt kjennskap til som medlem av samme moské. Kan moskeens ledelse forklare hvordan dette kan skje?
Ville det ikke blitt ramaskrik om norske kirkesamfunn huset terrorister og jihadister? Skal islam behandles annerledes enn kristendommen?
PST har endog hatt søkelys på RM grunnet mistanke om pengeinnsamling til terror. Forholdet ble benektet av Ghozlan overfor NRK, men så røpet en av de sentrale skikkelsene blant de unge i moskeen, Hossan Belkilani, seg. Han (og formodentlig andre sentrale i RM) kjente godt til forholdene.
En av de mest famøse uttalelsene til Ghozlan, og som underbygger hvorfor moskeens medlemmer radikaliseres, er da han nektet å uttale seg om at verdens ledende sunniislamist Yusuf al-Qaradawi ønsket å fullføre Hitlers Holocaust. Man skulle tro at nær sagt enhver på autopilot ville ta avstand fra noe så avskyelig. Ghozlan ville ikke uttale seg da dette var «politikk», og ikke «religion». Vi som kjenner koranen, vet bedre. Ghozlan har, kanskje ikke overraskende, omtalt shariaentusiasten Qaradawi som «et nydelig menneske».
I sommer var Ghozlan ute med nye konspirasjonsteorier, denne gang at PSTs terroralarm var et ønske om å få fokus bort fra Gaza (sic!). Igjen: er det rart at det later til at unge radikaliseres i RM?
Det er altså ikke HRS som lager konspirasjoner. Vi avdekker dem. Allerede i 2006 kunne vi publisere rapport om ekstremisme som spres i moskeer, da i Islamic Cultural Centre og Minhaj ul-Quran. Man får mildt sagt ikke særlig drahjelp fra dem som er på innsiden, men Alzaghari ga nylig på Facebook en interessant forklaring på hennes medlemskap i RM: det er den eneste moskeen der kvinner og menn har samme inngangsdør og der kvinner ikke må bruke hijab. Mer av slik informasjon hadde vært nyttig for offentligheten.
Vi trenger å vite hvor radikaliseringen foregår, og hvem som er lærermesterne, som at Alzaghari i yngre år mente dødsstraff for frafall fra islam er legitimt: frafall ses som landsforræderi (altså svik mot den islamske staten/ummahen). Hvem fremmet slike tanker overfor en ung konvertitt? Spørsmålet har vi stilt en rekke ganger. Vi får aldri svar.
HRS «publiserer og hyller» ikke en mengde «ekstreme muslimfiendtlige» stemmer. Dette er stråmannsargumentasjon. Selv er jeg kritisk til lovreligionen islam, som er noe helt annet enn å være fiendtlig til muslimer.
Human Rights Service (HRS) forsøkes fremstilt som hovedsakelig en blogg. Vel, nå er det ingen organisasjon innen dette feltet som har produsert flere rapporter, dokumentasjon og tiltaksforslag enn nettopp HRS gjennom 13 år. Det kan lett dokumenteres. Hittil i år ligger det fire rapporter på bordet om segregeringen som pågår i Oslo, om hvordan beskytte jentebarn mot kjønnslemlestelse, vold mot kvinner i Oslo, samt ekteskapsmønster i sentrale innvandrergrupper, materiale som gir politisk ledelse innspill til å stable på beina et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn. Slikt materiale har satt sine spor i blant annet den nåværende og den forrige regjeringens plattform.
Likevel mener Alzaghari at «den faglige substansen i deres arbeid (HRS, min merknad) er så og si totalt fraværende».
Det hadde vært nyttig med litt større presisjon i omtalen av oss.