September 2009:
En raus og omsorgsfull velferdsstat som ivaretar de eldre, de syke, barn og skolebarn, har naturlig nok vært de viktigste temaene i valgdebatten. Tross mangler og svakheter er Norges befolkning heldig: Vi kan alle i dag være rimelig trygge på at våre behov ivaretas av staten når vi er i en sårbar livssituasjon.
Slik vil det ikke være i nær fremtid hvis dagens innvandringspolitikk videreføres.
Et svært sentralt tema har således vært oversett i debatten: Innvandringens kostnader og hvilke konsekvenser den førte politikken innen innvandringsfeltet vil ha for velferdsstaten.
Som både politikere, media og forskere stadig kommenterer, er innvandrere i Norge en lite homogen gruppe. Slik sett er det innlysende at innvandreres inntekter og kostnader vil ha store variasjoner. Men når vi snakker om innvandring er det blitt ”inhumant” å måle Norges befolkning etter en økonomisk standard. Det til tross for at det gjøres i alle andre sektorer, være seg skole, helse, sosial beskyttelse eller annet. Begrunnelsen for å beregne kostnader/inntekter er åpenbar – det er de styrendes viktigste verktøy.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har valgt å ikke synliggjøre innvandringens inntekter og kostnader. HRS har derfor påtatt seg å utarbeide et notat som gir en indikasjon på kostnader/reduserte nettobidrag som dagens innvandring medfører, og hva de fremtidige utgiftene vil medføre i redusert verdiskapning (BNP), hvis dagens politikk videreføres.
Vår konklusjon er entydig: Videreføres dagens innvandringspolitikk bidrar det til at staten må kutte dramatisk i velferdsordningene, og vi går mot en amerikanisering av eksempelvis helsesektoren.
Dette fordi:
Dagens innvandring koster et sted mellom 16 og 25 milliarder kroner. Dette bidrar også til en reduksjon i verdiskapningen (BNP for fastlandsøkonomien) på i underkant av 23 milliarder. I fremtiden vil kostnadene øke betydelig
Innvandringens kostnader har stor betydning for Norge som fremtidig velferdsstat. Det er en illusjon at oljefondet (pensjonsfondet) vil være tilstrekkelig til de fremtidige utgifter. Resultatet blir at staten må gjennomføre vesentlige kutt i sine utgifter, hvilket vil bety drastiske kutt i velferdsordninger.
Forklaringene på utgiftene er:
· Forholdet mellom befolkningens innbetalte skattepenger og utbetalte trygder og stønader utgjør en viktig del av fundamentet for finansieringen av den norske velferdsstaten. For at velferdsstaten skal være bærekraftig må befolkningen betale inn mer skatt enn de mottar i form av trygder. Innvandrerbefolkningens skatte- og trygdeprofil svekker dette forholdet
· Hele vår norske velferdsstat er basert på at flest mulig av den voksne befolkningen er i arbeid, og at de betaler en stor del av sin inntekt inn til fellesskapet i form av skatter. Den lavere sysselsettingen i innvandrerbefolkningen medfører lavere skatteinntekter ved reduserte trygde- og pensjonspremier fra arbeidstakere og arbeidsgivere, som igjen fører til lavere verdiskapning (BNP).
· I tillegg kommer utgiftspostene som direkte kan knyttes til innvandring og integrering på statsbudsjettet for 2009, som alene utgjorde 9,7 milliarder.
Vi understreker følgende: Notatets indikasjoner over innvandringens kostnader er underestimert. Dette blant annet fordi vi ikke har medregnet eksempelvis ekstra utgifter i helsesektoren, skolesektoren og rettsvesenet, og fordi de konkrete anslagene som er gjort konsekvent er forsiktige. I tillegg har vi ikke tatt høyde for at innvandrerbefolkningen blir stadig eldre, hvilket tilsier at der ligger en fremtidig pensjonsbombe. Målet vårt har ikke vært å få et eksakt tall på bordet, men å synliggjøre at innvandringen til Norge koster, og at type og andel innvandring har betydning for velferdsstaten Norge. Gitt våre forsiktige beregninger, antar vi at innvandringens kostnader er langt høyere. Vi utfordrer således Statistisk sentralbyrå (SSB) eller andre økonomiske fagmiljøer til å gi mer nøyaktige beregninger.
Les notatet: Tell ikke meg (pdf)