I en kronikk i Aftenposten skriver forfatter, skribent og førstelektor ved Markedshøyskolen Elin Ørjasæter at svenskene mangler helt sentrale data for å forstå sin egen innvandring.
– Sverige har den høyeste innvandringen fra den tredje verden og den mest liberale innvandringspolitikken i Norden. En ansvarlig regjering ville selvfølgelig kombinert en slik politikk med å følge utviklingen så godt det er mulig. Men når Sverige kombinerer sin unike innvandringspolitikk med også å ha minst kunnskap om sine innvandrere, bør vi som naboer bli urolige, mener Ørjasæter og foreslår at Norge bør etablere og finanseriere en forskningsstiftelse for Sverige, bemannet av norske og danske fagmiljøer.
For mens det langsomt har gått opp for de fleste andre at masseinnvandring ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt, hevder nær sagt alle politiske partier, medier, kommentariat og øvrig elite i Sverige stadig at den er det.
Demokrati hviler på forutsetningen om en opplyst allmennhet. Dersom opplysning mangler, vil de folkevalgte kunne bygge politikk på ideologi, ikke på realiteter. Alle politiske partier, unntatt Sverigedemokraterna, hevder at innvandringen er «lønnsom».
Svenske forskere leverer da heller ikke relevante data som kan korrigere denne oppfatningen:
Dansker og nordmenn, derimot, har for lenge siden laget et sentralt register som kobler befolkningen til foreldres fødeland. «Vi oppfatter den norske og danske definisjonen som best egnet for sammenligninger av innvandrernes deltagelse i utdanning og arbeid», skriver Lars Østby og Silje Vatne Pettersen i artikkelen «Innvandrere i Norge, Sverige og Danmark» i Samfunnsspeilet.
De to forskerne i Statistisk sentralbyrå følger opp i punkt etter punkt: Sammenligning av innvandring i Norden er ikke mulig fordi svenske forskere enten ikke har eller ikke ønsker å gi ut presise data. «Svenske myndigheter og Statistiska centralbyrån publiserer nødig opplysninger om utenlandsfødtes arbeids- og utdanningsdeltagelse, fordelt på opprinnelsesland», heter det i artikkelen.
Tygg på den. Nettopp arbeids- og utdanningsdeltagelse er de mest sentrale data på hvordan det går med folk. Og like viktig: For å kunne sikre velferdsstaten videre, må vi kunne forutsi omtrent hvor store deler av befolkningen som vil være i arbeid til enhver tid.
Det kan ikke svenskene.
Bildet i Norge og Danmark er praktisk talt identisk. Arbeidsdeltagelsen til de av innvandrerne fra den tredje verden som kommer i jobb, synker dramatisk etter 10-12 års yrkesaktivitet. Den lave eller korte yrkesdeltagelsen og trygdeavhengigheten som følger, er hovedårsaken til at innvandring fra den tredje verden er så nasjonaløkonomisk krevende, fortsetter Ørjasæter:
I Sverige er «utenforskap» er en populær forklaring på det meste som ikke fungerer tilfredsstillende hva innvandring og integrering angår, men Ørjasæter bruker det til å forklare svenske forskere og deres forskningsmetoder i forhold til nabolandene:
FAFO-rapporten Innvandring og arbeidsmarkedsintegrering i Norden inkluderer bidrag fra forskere i Sverige, Danmark og Norge. Den forsterker bildet av svenske forskeres utenforskap.
Svenskene baserer data om yrkesdeltagelse på AKU-tall, som er en surveyundersøkelse, altså at forskere ringer hjem til et utvalg mennesker. Da når de bare frem til dem som snakker svensk og som har tillit og interesse av å gi ut personlige opplysninger. Rapportens norske redaktør, Anne Britt Djuve, konkluderer lakonisk med at norske og danske forskere mener AKU-tall er lite egnet for å kartlegge innvandrernes yrkesaktivitet.
Tabellen svenskene presenterer som den mest relevante for arbeidsmarkedsintegrering ville altså ikke blitt regnet som god nok hverken i Danmark eller Norge.
Den inneholder flere store feilkilder. Videre slår svenskene alle land i tredje verden sammen til en gruppe. Fra norsk og dansk forskning vet vi at dette blir mangelfullt: Det er enorme forskjeller mellom ulike landbakgrunner når det gjelder yrkesaktivitet.
På bakgrunn av innvandrerer yrkesdeltagelse og påfølgende økonomiske konsekvenser, uttrykker både norske og danske forskere bekymring for den videre finansieringen av velferdsstaten, mens svenskene – til tross for mangelfullt grunnlag – fastslår at det ikke finnes noen grunn til slik bekymring:
«Ser vi på dessa resultat, finnes ingen anledning til oro för finansieringen av välfärdsstatens kostnader med nuvarande innvandring och integration.» Svenske forskere er ikke bare ubekymret, de er bombastisk ubekymret på sviktende tallgrunnlag.
– Svenske forskere er ikke bare ubekymret, de er bombastisk ubekymret på sviktende tallgrunnlag, konstaterer Ørjasæter og avslutter:
Svenskene trenger nemlig hjelp. Langt fremskreden ideologisk blokkering gjør dem ute av stand til å hjelpe seg selv.