Rights.no fulgte ”dramaet” i Trøndelag med interesse siden det startet opp i månedsskiftet januar-februar i år. Jan Guldahl er en kjent fotballfantast i Trondheim, og har eksempelvis sponset Rosenborg med en del kroner. Da hans favorittrener Nils Arne Eggen ble vraket av Rosenborg, trakk Guldahl seg som sponsor og gikk i dialog med en annen klubb, Ranheim. Men så kom oppslaget om at Guldahl mener at hijab ikke har noe å gjøre på hans ansatte, og da trakk Ranheim verdikortet: Slike ”gufne” holdninger ville ikke de liberale, humane i klubbens ledelse ha noe med å gjøre, må vite. (En annen klubb, Orkla, gjorde det samme etter dette.)
Da var verdisirkuset i gang, det vil si at media står der som mikrofonstativ for de mest infantile, fordummende og villedende utspill helt inn i Stortinget. Man evner eller vil ikke sette seg inn i hijabens verdisymbol. Tvert om, så hopper journalistene i den trygge, humane graven med begge beina: hijab, nei, det er jo bare et tøystykke, ikke sant? Som en del kvinner bruker fordi de vil komme nærmere sin guddom, var det ikke noe slikt? Det er dette man kan kalle intellektuell fattigdom, formoder jeg?
Adresseavisen tok åpenbart parti for hijaben, prinsipielt og kjærlig opptatt av «likestilling» som avisa er. De kjørte blant annet et lengre innlegg av en jurist mot Guldahl. Vel, da Guldahl svarte på tiltale, fikk ”menigheten” kanskje noe å tenke på, for støtten var overveldende til Guldahl. Folket og de som liker å føle seg hevet over allerede nevnte gruppe, er så til de grader i utakt, vitner det hele om – igjen.
Adresseavisen har en fast ukentlig spalte som heter Navn i nyhetene. Her ville avisa ha et intervju med Guldahl, som stilte seg positiv under visse forutsetninger. Som Guldahl skriver i klagen til PFU, hadde han avtalt hva som skulle være med i hans svar på spørsmålene, og at han skulle varsles om eventuelle endringer.
Begge avtalene ble brutt, kan PFU konstatere.
Så hva var det som skjedde? En ”glipp” på desken, som skal ha vakt humring i PFU under behandlingen av klagen i går. Når desken kutter, går man gjerne bakerst og starter der. Her gjorde desken motsatt øvelse: man gikk til det viktigste budskapet Guldahl kom med i første spørsmål og fjernet alt. En meget ”behendig glipp” altså, som lød slik:
-To klubber har sagt nei til pengene dine. Hva tenker du om det?
-At feighet og redsel for å bli hengt ut i media overstyrer fornuft og fakta. Klubbene har frivillig tredd på seg en mental burka, og svikter de kommende generasjonenes muligheter til å leve i et like fritt samfunn som de selv har vokst opp i. Hijaben er kjønnsdiskriminerende, det er et faktum. Men så lenge meningstyrannene mediekommentatorer og journalister har snudd ryggen til samfunnsoppdraget sitt, nemlig å være en kritisk vaktbikkje, så er det ikke så mange som våger å være sannhetssøkende. Men egentlig burde spørsmålet vært besvart av Adressa: Hva tror Adressa ligger til grunn for at to klubber takker nei til sponsing av Trondheim Øyelegesenter? Har Adressa en rolle i dette?
Det lønner seg å spille rent – også i verdikampen. Til rights.no kommenterer Guldahl skriftlig kjennelsen slik:
«Standarden på journalistikken i Adressa er så dårlig at jeg er usikker på om de er i stand til å skjønne alvorligheten i dette. Adressa er jo en tredjeklasses lokalavis som mangler tung kompetanse på viktige saker som for eksempel asyl og innvandring. Å skrive om et leirras på Røros og en traktorulykke på Steinkjer klarer de – men vi er altså der.
Dette er for øvrig andre gangen jeg får felt Adressa enstemmig i PFU.»
Her er klagen Guldahl sendte sekretariatet i mars (PDF): Sak 067/14 – Jan Guldahl mot Adresseavisen