Harald Olsen kommer med nye villedende påstander om islams historie.
Harald Olsen begrunner heller ikke denne gang sine tidligere villedende påstander, men fremsetter stadig nye. Jeg kan godt fortsette å tilbakevise diverse historiske myter som Olsen ekspederer, som jeg også skal gjøre kortfattet under, men jeg tar det ikke særlig tungt at Olsen anklager meg for «tendensiøs historieskrivning» når han selv ikke er i stand til å kildebelegge ett eneste av sine argumenter.
Jeg er ikke ute etter å sette islam i et negativt lys i mine innlegg, slik Olsen gjentatte ganger påstår, men jeg har funnet det nødvendig å rette opp den historieforvridning Olsen bedriver. Å være etterrettelig har ingenting med negativitet å gjøre.
Debatten startet med hvorvidt islam var en imperialistisk religion eller ikke – og om krig og vold har vært rettferdiggjort i islams navn, på grunnlag av Koranen og Muhammeds eksempel. Det er mangt som taler for det.
Nå bedyrer Olsen at han ikke har benektet at islam «representerte en ekspansiv erobringskultur», hva enn det skal bety når han samtidig benekter at det finnes islamsk imperialisme. Han forteller dessuten at muslimske erobringer var «humane» (sic).
Halvor Tjønns artikkel i sist ukes Dag og Tid er verdt å lese i denne sammenheng. Her spør han om det er tilfeldig at de fleste væpnede konfliktene i dag er i eller omkring islamske land. Muhammed, i motsetning til feks Jesus og Buddha, var en krigerprofet som erobret og la under seg et stort område.
Som Tjønn påpeker holder det ikke vann å påstå at den moderne islamismen ikke har noe med islam å gjøre. Koranens sverdvers legitimerer hellig krig og vold. Det muslimske brorskap, som av mange norske forskere anses som «moderate», har aldri lagt skjul på at deres mål er et nytt stort kalifat. Den dansk-iranske forskeren Mehdi Mozaffari definerer islamismen nettopp som en bevegelse som, ved hjelp av alle midler, sikter mot muslimsk verdensherredømme. Den er totalitær i sin natur, men skiller seg fra andre totalitære retninger ved å være en religiøst basert ideologi, sier Mozaffari.
Man trenger heller ikke være islamist for å støtte dødsstraff for frafall fra islam: hele 64 % av muslimer i Egypt og Pakistan gjør så. viste en undersøkelse fra det tverrpolitisk respekterte amerikanske meningsmålingsinstituttet Pew, og et flertall muslimer i mange land ønsker shariastyrte samfunn.
Olsen svarer for øvrig endelig på hvorfor han mener orientalske kirkesamfunn er mer eller mindre borte fra den muslimske verden, og svaret viser en såpass manglende forståelse av de faktiske forhold at det er vanskelig å tro at det kan være skrevet av en professor: Historisk peker han på splittelse mellom ulike kirkesamfunn som årsak, uten å forklare hvorfor noen skulle konvertere til islam (som jo heller ikke er uten splittelser) av den grunn.
Sosialt press, diskriminering og trakassering er mer plausible forklaringer, i tillegg til de tidvise forfølgelsene som nå også Olsen godtar at har funnet sted. For de senere års utvandring av kristne fra Midtøsten peker Olsen på «sosioøkonomske grunner» og «drømmen om et mer lukrativt liv i Vesten» som hovedårsak.
Dette er så vidt oppsiktsvekkende at man må spørre om han overhodet har fulgt med på nyhetene de siste ti år. I Irak er hundretusener av kristne flyktet fra forfølgelse av radikale muslimer siden 2003, og den kristne befolkningen er på få år mer enn halvert.
Siden revolusjonen i Egypt har langt over 100.000 kristne koptere flyktet, ikke av reisetrang, men fordi kristne har blitt torturert, voldtatt og drept; klostre og kirker er angrepet og brent ned i Egypt som i mange andre muslimske land i det som den danske journalisten Klaus Wivel i boken Den siste nadver beskriver som intet annet enn masseutdrivelser av kristne fra den muslimske verden. Og nå skjer det samme i Syria.
For dokumentasjon på den dramatisk økende kristenforfølgelsen i muslimske land, se rapporter fra Pew (som viser at kristne er verdens mest forfulgte gruppe, i hele 110 land, og fra Aid to the Church in Need, Amnesty International og Human Rights Watch.
La meg komme tilbake til noen av Olsens nye innspill. Jeg har ikke benektet «muligheten for dialog mellom kristne og muslimske lærde”, som Olsen påstår. Her forsøker han å vri temaet. Tidligere har han påstått at dialogen mellom kristne og muslimer dreide seg rundt «inngående kjennskap til hverandres hellige skrifter», og at kalifer dro til klostre for å «nyte kristen poesi og visdom».
Det er dette jeg har etterlyst kildegrunnlaget for. Han har ikke kunnet vise til noe. Oversettelser til arabisk ga i middelalderen grunnlag for en dialog på en rekke områder, som astronomi, alkymi, filosofi og matematikk. Men det er viktig å merke seg at oversettelsesarbeidet ble utført av kristne og jøder. Det begynte på midten av 700-tallet og gav arabisktalende muslimer del i den vitenskapelige kulturen som allerede fantes på gresk, syrisk og persisk (“arabiske tall” er beskrevet av den syriske biskopen Severus Sebokht hundre år før dette).
Arabisk ble det nye vitenskapelige fellesspråket for lærde av alle trosretninger. Derimot finner vi knapt spor av at muslimske lærde fylte sine biblioteker med oversettelser av “kristen og jødisk tenkning”, slik Olsen formoder, eller at de studerte slike oversettelser som grunnlag for en tilsvarende dialog på det religiøse området.
Oversettelser av slike tekster til arabisk kom først da de kristne og jødene selv fikk behov for dem, etter at arabisk hadde vunnet frem som dagligspråk.
Olsen har selvfølgelig rett i at kalifene (og andre) skaffet seg oversettelser fordi de var interessert i innholdet. Derfor er det viktig å se på hva som faktisk ble oversatt.
Det var ikke “vestlig litteratur” i sin alminnelighet som ble oversatt til arabisk: Den latinske litteraturen ble ignorert, og av den greske oversatte man bare den vitenskapelige og filosofiske litteraturen som interesserte tidens muslimske lærde. De hadde derimot, til forskjell fra de samtidige kristne bysantinerne, ingen interesse for gresk kultur i videre forstand: Den greske skjønnlitteraturen ble ikke oversatt, heller ikke de greske historikerne. Hvis Olsen vil hevde noe annet, må han komme med konkrete eksempler.
Olsens oversikt over spansk historie er forvirret: Almoravidene og almohadene hersket ikke bare i noen av småkongedømmene; de gjorde slutt på småkongedømmenes epoke og tok makten i hele det muslimske Spania, og de innførte sin egen intoleranse for ikke-muslimer i hele området.
Som Philip Jenkins påpeker var slike holdninger likevel ikke nye i det muslimske Spania, samme hvor mye man forsøker å romantisere samfunnet som et ideal for interreligiøs toleranse; et spesielt beryktet eksempel er pogromen på jødene i Granada i 1066. Her ble byens tallrike jødiske befolkning myrdet.
På 1100-tallet fikk Jødene i det muslimske Spania valget mellom omvendelse, døden eller eksil, og titusener flyktet til det kristne nord-Spania. Se f.eks. Jane S. Gerber: The Jews of Spain, eller Norman A. Stillman: The Jews of Arab Lands. De omtaler dette som slutten for jødisk kultur i det muslimske Spania.
Olsens påstand om at jødene hadde et “fristed” i kongedømmet Granada“under det siste muslimske dynastiet i perioden 1230-1492” er derfor uinformert og uten kildebelegg. Kan han f.eks nevne noen jødiske lærdesom var aktive her i denne perioden, arkeologiske funn av synagoger eller reisebeskrivelser som bekrefter eksistensen av jødiske samfunn?
Den samme påstanden om et jødisk fristed i Granada finnes i Aukrust og Skulstads særdeles uetterrettelige bok Spansk gullalder (se utførlig og opplysende anmeldelse av Gjert Vestrheim på prosa.no), og jeg antar at Olsen har hentet den herfra. Jeg har lett forgjeves etter bekreftelse av den hos seriøse historikere.
Også Olsens påstand om at biblioteket i Cordoba hadde 400 000 bind kan gjenfinnes hos Aukrust/Skulstad, som godtar dette tallet som et faktum. Biblioteket forsvant under berbernes plyndring i 1013, og det er først en senere, upålitelig kilde som oppgir dette tallet.
Det er fantastisk høyt, slik middelalderske tallangivelser ofte er. Det samme tallet verserer for antikkens bibliotek i Aleksandria (som, for å legge den ballen død, ikke ble brent av hverken kristne eller muslimer). Også der er det fantastisk høyt, blant annet fordi det ikke fantes en stor nok tekstmengde til å fylle alle disse bøkene. Vi har ingen pålitelige tall for hvor store disse bibliotekene egentlig var.
Jeg oppfordrer Olsen til omsider å komme med kilder for sin historieforståelse, og ta tak i påstandene fra tidligere innlegg.
For å oppsummere: Hvorfor er han forarget over at jeg kaller islam en imperialistisk religion, når han selv snakker om en «ekspansiv erobringskultur»?
Hvordan var muslimenes erobringer «humane»?; og hva er kildene til at de ble opplevd som en frigjøring?; hva er kildene til at jødene hadde et fristed i Granada?; til at kristnes flukt fra muslimske land i de senere år i hovedsak dreier seg om «sosioøkonomiske årsaker» og ikke forfølgelse?; til at kalifene trakk seg tilbake til klostre for å «nyte kristen poesi og visdom»?; til at lærde muslimer kunne kristne språk og leste Bibelen? ; til at kalifen Harun al-Rashid skal ha skrevet «sine vakreste dikt» i kosteret iar-Raqqah, dikt som skal vise kjennskap til Bibelen?; og sist men ikke minst: hva er kildene til at kristne og jøder ikke var undertrykket og periodevis forfulgt under muslimske herskere? Alle disse påstandene lar Olsen bare bli liggende uten ytterligere oppfølging, etter at jeg har tilbakevist mange av dem.
Et nytt innlegg fra Olsen med nye, ubegrunnede, kvasivitenskapelige historier har lite for seg.
Alexandra Irene Larsen er religionssosiolog. Innlegget ble først publisert på Verdidebatt 13. september 2014, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.