Jeg er en av flere som skriftlig har kommentert utnevnelsen til styret, ved Ole Jacob Bull. Ettersom Al-Hussaini er et produkt av medie-hyping, spurte jeg i e-post 17.oktober om stiftelsen hadde gjort ”selvstendige undersøkelser” rundt prisvinneren. Svaret var at Bergesenstiftelsen gjorde selvstendige undersøkelser og vet at «Faten har hatt holdninger man må ta avstand fra». Stiftelsen kjenner også til «svært kritikkverdige forhold» i Tauheed-moskeen som Al-Hussaini er medlem av.
Har hatt holdninger, altså. Som man da må lese som at hun har forlatt? Dette er antagelig holdninger som hun for eksempel har lagt igjen på Facebook, og som hun ikke kunne løpe fra da prisen var et faktum. Hun måtte bekjenne sine synder. Det handlet blant annet om lite hyggelige holdninger til jøder. Hvis det er slik at Al-Hussaini har forlatt et islamistisk tankegods, må man jo spørre seg om hvorfor hijaben fremdeles er på hodet, hvorfor hun fremdeles er talsperson for shariaforkjemperne i Stand4Hussain, og hvorfor hun – så vidt jeg vet – ikke har meldt seg ut av Tauheed-moskeen.
Nettopp moskeen: Bergesenstiftelsen sitter på informasjon om ”svært kritikkverdige forhold” i Tauheed-moskeen. I en oppfølgende e-post til Bull 28.oktober spurte jeg om konkretisering av disse kritikkverdige forholdene, men fikk ikke svar.
Bergesenstiftelsen sitter altså på informasjon fra innsiden av en Iran-finansiert sjiamoské, den største og viktigste i Norge – som ser ut til å ha betydelig offentlig og politisk interesse. Bull skrev ikke ”kritikkverdige forhold”, han skrev ”svært kritikkverdige forhold”.
Jeg vil anta at stortingsmedlemmer – eksempelvis – gjerne vil ha innsyn i hva Bergersenstiftelsen kjenner til av svært kritikkverdige forhold.
Det er ikke bare HRS som advarte i kjølvannet av demonstrasjonen i Oslo 25.august mot IS om farene for at sekteriske konflikter kan blusse opp i Norge. Konfliktene ser nå ut til å ha materialisert seg. Klassekampen trykker nemlig et innlegg i dag av en ung sunnimuslimsk mann, som kaller seg Thee Yezen Al Obaide (pseudonym, da han vil beskytte familien sin fra ekstreme sjiaer i Norge). Obaide var også en av initiativtakerne til demonstrasjonen 25.august, uten at han har fått tatt del i noen prisutdeling. Han forteller blant annet at en nasjonal TV-kanal i Irak har fremstilt demonstrasjonen som en ren sjiamarkering mot sunniekstremisme. Han spør: Hvorfor har ikke Faten imøtegått denne fremstillingen?
Obaide har vært i direkte kontakt med Al-Hussaini. Han skriver ganske oppsiktsvekkende følgende, innledningsvis knyttet til at Al-Hussaini gikk ut i media og fortalte at hun hadde blitt truet av Profetens Ummah:
”Men jeg ble også truet, av ekstreme sjiamuslimer, blant annet folk Faten omgås og kjenner godt. Jeg ble fremstilt som en ekstremist som oppfordret til drap på sjiaer, og det kom trusler og ubehagelige meldinger.
Noen tok det også opp med min familie – som om de kunne hindret meg i å ha egne meninger. Dette har jeg tatt opp med Faten, men hun vil ikke ta stilling til det, og har oppfordret meg til ikke å gå videre med det. Hvorfor?”
Obaide etterlyser – betimelig nok – at sjiamuslimer i Norge demonstrerer mot sjiaekstremisme, for slik å bevise at de faktisk mener alvor med at de skal være mot ekstremisme og terror.
Innlegget bevitner at sekteriske konflikter er importert til Norge, nettopp hva Carl I. Hagen advarte mot allerede på 80-tallet. (Jeg har sett innslag med Hagen på NRK-opptak, men kan ikke tidfeste det, kun at det var 80-tallet.)
Ikke bare er sekteriske konflikter importert, men samme verdier og holdninger som mang en perser i Norge flyktet fra på 80-tallet og tidlig 90-tallets Iran, har slått røtter i Norge. (Sistnevnte er ikke en nyhet.) Det ikke minst persiske flyktningkvinner og – menn i Norge særlig reagerer på i disse dager er at etablerte norske organer nå fremmer mørke krefter med verdier de flyktet fra. Jeg har hatt kontakt med flere persiske kvinner som er dypt fortvilet og frykter fremtiden for sine barn og barnebarn. De famler etter hvordan de kan møte Bergesenstiftelsens prisutdeling til en sjiaislamist, men kjenner seg handlingslammet. Det er jo heller ikke særlig drahjelp å få fra mediene, som også har bestemt seg for at hyllingen av Al-Hussaini er en del av deres selvpålagte integreringsarbeid.
Så da vet vi følgende: er du ung og tilkjennegir deg til ekstrem ideologi, still deg opp foran Stortinget og ta avstand fra andres terrorhandlinger, og du kan håpe på å innkassere både den ene og andre fjæren til hatten din.
Sistnevnte var det ingen som trodde på, kan jeg forestille meg.
Her er hele begrunnelsen til Bergesenstiftelsen for å prise Faten Mahdi Al-Hussaini:
”Prisen utdeles til en person eller institusjon som har utført fremragende arbeid innen almennyttig virksomhet”
Styret i Bergesens Almennyttige Stiftelse ønsker å gi Bergesensprisen 2014 til Faten Mahdi Al-Hussaini. På en forbilledlig måte har hun gitt motstanden mot den voldelige utviklingen og rekrutteringen til ekstremistiske, religiøse miljøer et ansikt og en stemme. Hun personifiserer på en modig måte en bred bevegelse der ulike religioner, retninger og livssyn står sammen i en inkluderende front som bruker sin ytringsfrihet til å bekjempe fordommer, ekstremisme, voldsbruk og undertrykking fra enkeltpersoner og miljøer.
Stiftelsen vil samtidig gi prisen til en representant for en ung generasjon muslimer som går foran og viser hvilken betydning det har å ta klar avstand fra denne utviklingen i offentligheten og samtidig peke på religiøst og kulturelt mangfold, toleranse og anti-rasisme som det eneste alternativet. At det er en ung kvinne som målbærer disse oppfatningene, gjør dem ikke mindre tungtveiende når denne ekstremismen skal bekjempes.
Prisen gis som en anerkjennelse for det Faten Mahdi Al-Hussaini allerede har oppnådd, men også som et uttrykk for et håp om at den vil bidra til at hun sammen med venner og likesinnede kan fortsette engasjementet for kulturelt mangfold og toleranse blant norsk ungdom.
Som vi ser er det ikke formålet med prisen som er utfordringen, men stiftelsens forståelse av prismottakeren. Likevel kan vi neppe forvente at Bergersenstiftelsen vil innrømme at de har gjort en tabbe. Det koster som kjent å ha mot, moralisme er derimot gratis.