Dette er ikke noen krisemaksimering. Jeg vil tro de fleste av oss vanlige borgere for lengst har erkjent at hverken EU eller nasjonal ledelse ser ut til å ville gi oss borgere optimal beskyttelse mot IS-barbari på egen jord.
Vi forventer angrep fra IS-medlemmer (eventuelt IS-sympatisører).
Sagt på en annen måte: Hvorfor skulle det ikke skje? Hva tilsier at ingen av de hundretalls som vender fritt tilbake til Europa, ikke skulle ha jihad-ambisjoner på europeisk jord? Å skjære hodet av barn i Irak, gir liten oppmerksomhet. Kanskje ingen. Journalister er der ikke for å dokumentere hendelser som dette. De eneste som kan gi verdenssamfunnet informasjon er overlevende pårørende, vitner, og IS selv i propaganda- og skremselshensikter. Et terrorangrep i en europeisk storby derimot, det går inn i verdenshistorien.
Ifølge Politiets etterretningstjeneste (PST) har rundt to titalls jihadister returnert fra Syria og Irak til Norge. Publikum, du og jeg, får ingen informasjon: ingen profilbeskrivelser (kjønn, alder, etnisk bakgrunn), vi vet ikke hvor de har vært, hva de kan ha gjort, hvor de er nå, hva eventuelt myndighetene frykter de kan begå av handlinger her, hvordan de eventuelt holdes under oppsyn, om de er avhørt, om vi får siktelser eller straffesaker. Ingenting vet vi, annet enn at 15 er siktet for terrorrelaterte forhold, det vil si enten å ha oppfordret til terror eller for å ha deltatt i terrorhandlinger.
Fra politisk hold i hovedstaden er det like stille. Holder de pusten og håper at dette går bra, bare vi hverken kritiserer IS eller andre liknende krefter? Bare vi eksempelvis fortsetter å logre for moskeer og islamske talspersoner? Utarbeider pene rapporter om reintegrering og exitprogram?
Fra sentralt EU-hold knyttet til sikkerhetsspørsmål heter det at det ”nesten er uunngåelig” at Europa ikke utsettes for et betydelig terrorangrep fra hjemvendte IS-krigere. Ettersom så mange har vendt tilbake fra terrorkrigen, sies det også at å forebygge et slikt angrep (eller angrep i flertall), ”kanskje allerede er for sent”. Man har ikke oversikt på personnivå, man har ikke systemer som fungerer, man har heller ikke politikere som vil bruke lovens lange arm for å sperre IS-krigeren inne bak lås og slå idet de setter foten på europeisk jord – for å beskytte egne borgere mot å bli drept eller lemlestet av dem.
Et godt eksempel er terroristen som skjøt ned jøder i Brussel. Han heter Mehdi Nemmouche, er 29 år og fransk statsborger. (Frankrike estimerer for øvrig nå at antallet jihadister til Syria og Irak har økt fra rundt 500 til nesten 1000 personer bare det siste året. Da er altså ikke konflikter i Nord-Afrika, Somalia, Jemen, eller Pakistan/Afghanistan medregnet.) Nemmouche oppholdt seg ett år i Syria. Han vendte tilbake til Europa fra Tyrkia med fly til Frankfurt. Tollere identifiserte ham gjennom politiets Schengen Information System og varslet franske myndigheter, før de lot ham reise fritt videre. Nemmouche valgte altså det jødiske museet i EU-hovedstaden som neste reisemål, før han returnerte til hjembyen Marseille.
EU-landene fremstår som ukoordinerte, og de gjør for lite for sent, som det kommer frem i The Guardian: Major terrorist attack is ‘inevitable’ as Isis fighters return, say EU officials.
Vi trenger ei EU-bjelleku, ett land som tar et solid grep for å beskytte egne borgere, slik at handlingsvegrende toppolitikere i andre land tør å følge fornuften. Norge klarte ikke å beskytte nordmenn mot ABB. Jeg skal ikke peke på alle tabbene som førte til at 77 menneskeliv gikk tapt for tre år siden. Poenget er at nå har PST konkrete navn på blokka si, og det estimeres at en av ni vil prøve å begå terror, mens vi borgere overhodet ikke kan føle oss trygge på at disse groteske kreftene temmes. Dét er i min optikk en politisk utålelig situasjon.