Fekjærs kronikk kan anses som et forsvarsskrift, av typen «Jeg og familien min flytter, men tro ikke det handler om noe som ligner innvandringsfrykt». For innledningsvis forsikrer hun oss indirekte om at hun ikke tilhører de som mener det er uproblematisk å bo i slike områder, ei heller dem som mener det er forferdelig. Men her brister argumentasjonen i min tolkning.
I de siste årene har HRS fulgt hva som skjer i innvandrertette bydeler i Oslo, som vi også har skrevet flere rapporter om. Personlig har jeg til gode å finne noen som tilhører disse ytterkategoriene som Fekjær presenterer, og skulle de eksisterere er det min påstand at det er langt mellom dem. Langt de fleste som bor, og som gjerne har bodd hele sitt liv, i for eksempel Groruddalen, er svært glad i dalen og uttrykker sorg over at deres bydel endres i raskt tempo på grunn av utskriftning av befolkningen. For mange gjør som Fekjær: norske flytter ut, samtidig med at innvandrere, typisk ikke-vestlige (som det er flertall av blant innvandrerne i Groruddalen) flytter inn. Beregninger som HRS har utført avdekket at i 2015 kan nordmenn være i minoritet i Groruddalen og Søndre Nordstrand med dagens (2010) befolkningsvekst.
Konklusjon: vi mennesker trekkes til «våre egne», de vi kjenner oss selv best igjen i.
Skoler med minoritetsspråklige
Fekjærs forsikring om at barns skoleprestasjoner er uavhengig av innvandrerandelen på skolen, til forskjell fra forskning fra eksempelvis USA og Sverige, kan være riktig, men det åpner også opp for andre analyser. Selv finner Fekjær forklaringen i at Oslo fremdeles ikke har områder med så ghettoaktig preg som du finner i andre land. Akkurat sistnevnte ser ikke ut til å være skolehverdagen for mange i Oslo.
Ser vi på andelen minoritetsspråklige i osloskolene (2013/2014), det vil si hvilket språk foreldrene oppgir at barnet har ved innskrivning til grunnskolen (disse tallene korresponderer ikke nødvendigvis med andelen barn i grunnskolealder som har innvandringsbakgrunn), ser vi at på 59 av 129 barne- og ungdomsskoler i Oslo (ekskludert spesialskoler) er elever med norsk (eller samisk) som morsmål i mindretall. Det utgjør 46 prosent.
Høyest andel minoritetsspråklige er på Oslo øst. Av til sammen 47 skoler med under 26 prosent minoritetsspråklige elever, ligger fem skoler på Oslo øst, resten tilhører vestsiden av Akerselva. For de 23 skolene som har fra 26 til 50 prosent minoritetsspråklige elever er fordelingen mer jevn: 10 skoler ligger på Oslo vest og 13 på øst.
Når vi beveger oss over 50 prosent minoritetsspråklige elever finner vi stort sett alle skolene på Oslo øst. Av 59 skoler er det kun to som ligger på vestsiden. Dette forteller oss at samtlige skoler med over 51 prosent minoritetsspråklige elever, ligger på Oslo øst. 39 skoler ligger på mellom 50-75 prosent, herav flest (22 skoler) fra 60-70 prosent. 20 skoler har over 75 prosent, seks av disse har over 90 prosent andel minoritetsspråklige elever: Furuset, Vahl, Rommen, Tøyen, Mortensrud og Gran. De tre sistnevnte har mellom 96 og 97 prosent minoritetsspråklige elever.
Skoleresultater i et integreringsprosjekt
Når Fekjær slår fast at elever på skoler med høy innvandrerandel ikke gjør det dårligere på skolen, er hun sikker også klar over at det finnes forskning som hevder det stikk motsatte.
I 2010 presenterte den nederlandske sosiologiprofessoren Jaap Dronkers en studie hvor han hadde undersøkt fordeler og ulemper med etnisk mangfold i skolene. Han sammenlignet prestasjonene til elever (15 år) i språk, matematikk og fysikk i 15 vestlige land. Dronkers ble selv overrasket over at elevenes karakterer var omvendt proporsjonal med etnisk mangfold.
Jeg tolker lavere elevprestasjoner på blandede skoler til å bety at en stor del av energien er brukt på å bygge bro mellom de ulike kulturelle gapene mellom elevene. Resultatet blir at lærerne ikke er i stand til å fokusere godt nok på undervisningen. Det handler mer om å forholde seg til den ene eller andre kulturen. Det bruker opp den tid og energi som kunne vært benyttet til undervisning.
Dronkers la også til at elever med innvandrerbakgrunn fra land som Kina, Sør-Korea og India er positive unntak fra regelen.
Nettopp sistnevnte er interessant, da det viser at sekkekategoriene innvandere, vestlige eller ikke-vestlige, ikke er dekkende for problemstillingen. Det kan skyldes frykt for at en mer presis kategorisering vil bidra til stigmatisering av grupper.
Den norske enhetsskolens grunnleggende idé er at alle elever skal få et skoletilbud tilpasset egne evner og ferdigheter. Måleenheten har vært konsentrert om gjennomsnittet (etter den såkalte normalfordelingen eller Gausskurven), med resultat at elever langt under gjennomsnittet har fått (eller skulle få) en eller annen form for ekstraordinær undervisning eller støtte, mens de langt over gjennomsnittet i praksis stort sett har blitt overlatt til seg selv («de klarer seg jo så godt uansett»). Utfordringen er selvsagt at «gjennomsnittet» knapt eksisterer og dermed er enhetsskolemodellens suksess (om en kan kalle den det) stort sett at den har passet like dårlig for alle elevene. Eller som dr.scient i matematikk, Simen Gaure, uttalte i en kronikk i 2013: «Alle skal med, ingen skal langt».
At enhetsskolen som et politisk instrument for utjevning har kunnet overleve så lenge, handler kanskje om at elevmassen har vært relativt homogen. Med de siste tiårs høye innvandring til Norge har elevmassen ved en rekke skoler endret seg betydelig. Endret elevmasse betyr endret skolehverdag, både for skolens ansatte og de øvrige elevene. Skolen har fått en ny oppgave: den er blitt den viktigste integreringsarenaen for barn og unge.
Men foreldre sender ikke barna sine til grunnskolen med den ensidige målsettingen at de skal bli integrert eller være ledd i et integreringsprosjekt. De har forventinger til skolen som kunnskapsformidler, og at skolen besitter metoder som tilsier at elevene vil erverve seg kunnskap og utvikle egne evner. At sosial utjevning eller integrering er en del av dette prosjektet er sikkert greit nok, men går det på bekostning av opplæringen eller barnets sosiale liv vil færre akseptere det.
Høy innvandrerandel, fraflytting og skolebytte
Nettopp høy innvandrerandel, fraflytting og skolebytte har over tid vært et hett diskusjonstema, og da ikke bare i Oslo. I Bergens Tidendes magasin 10.mai 2014 ble for eksempel Ny-Krohnborg skole presentert, hvor andelen minoritetsspråklige elever har oversteget 50 prosent. Resultatet er at flere foreldre flytter barna til andre skoler. I sakens anledning uttalte skolebyråd i Bergen, Harald Victor Hove, at han får «dårlig smak i munnen» av at foreldre flytter barna på grunn av høy andel innvandrere.
Det fikk førsteamanuensis Ivar Morken ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo til å rykke ut med følgende melding til skolebyrådens holdning: «ufruktbart og respektløst.» Han mener det er for enkelt å snakke om fremmedfrykt, hvit flukt, og at foreldre baserer sine valg på fordommer og synsing.
Morken har spurt foreldre hva de prioriterer høyest ved den skolen de vil sende egne barn til. Og, kanskje i motsetning til for noen tiår siden, så fremheves også barnas egne meninger, i tillegg til trivsel og sosial tilpasning, som merk: gjelder både i og utenfor skolen. Interessant er det at andelen minoritetsspråklige elever rangeres betydelig lavere, det samme gjelder skolens resultater på nasjonale prøver. Eventuell skoleomtale i media tillegges minst vekt.
Valg av skole kan dessuten også handle om valg av fritidsmiljø, at barna har venner i nærmiljøet som de har felles interesser med. Samtidig er det viktig for foreldrene å samarbeide med andre foreldre, og da vil sannsynligvis også interessefellesskap spille inn.
Morken viser til at mange flerkulturelle skoler har særskilt fokus på norskopplæring og kulturmangfold. Det kan igjen medføre ressursknapphet til andre ting. Han spør: «En del foreldre er imidlertid misfornøyd med den øvrige tilpassede opplæringen. Hva med foreldresamarbeid når utfordringen ikke bare består i økte forventninger til skolen, men også i at foreldrene har motstridende – delvis kulturbetinget – forventninger til skolen?»
Morken bruker ikke begrepet «verdier», men vi tolker ham dit hen at vi nettopp kan snakke om forskjellige verdier. Noen foreldre, uavhengig av opprinnelse, følger sine barns skolegang tett opp, andre i forsvinnende liten grad. Foreldre kan «bestemme» hva som er akseptable yrkesvalg for sine barn i fremtiden eller de kan lære barna opp til å ta selvstendige valg, uavhengig av hva foreldre eller andre i familien måtte mene om valget. Hvilke verdier som er sentrale i familien, vil virke inn på barnas holdninger og engasjement. Men det vil også påvirke miljøet. Elever vil naturlig påvirke sine medelever med sine holdninger og meninger. Hvis det er en verdikollisjon i disse holdningene, vil det raskt kunne medføre splittelse, mobbing, sosial kontroll og i verste fall vold. Dermed holder de som opplever å ha mest til felles også sammen.
Her passer Fekjærs erfaring rett inn:
Min erfaring etter å ha bodd ni år på Grorud, er at utfordringene knyttet til å bo i områder med høy innvandrerandel ikke handler om skoleprestasjoner og utdanningsvalg, som vi målte.
Når jeg valgte å flytte, har det med å føle seg hjemme å gjøre. Det har å gjøre med hvor man finner folk man opplever at man har mye til felles med.
Jeg flyttet til Grorud med en idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn, og at det ville være en interessant og nyttig erfaring. Da jeg flyttet derfra ni år senere, hadde fremdeles hverken jeg eller mine barn venner med innvandrerbakgrunn.
Det kan være min egen feil. Men det kan også fortelle oss noe om at de etniske og sosiale skillelinjene er til stede også i områder med en variert befolkning.
Min erfaring var at familier med innvandrerbakgrunn i mindre grad deltok på organiserte aktiviteter. Jeg ønsket å bo et sted der de andre familiene også slutter opp om foreldremøter, vennegrupper og barnebursdager.
Når man inviterer til bursdag, vil man gjerne at ungene i klassen skal komme – eller i hvert fall si ifra om de kommer. Når jeg skal steke vafler med andre foreldre i 15 år fremover, vil jeg gjerne at de andre dukker opp, og at vi kan kommunisere og har noe å snakke om. Det handler om etnisitet, men også om sosial sammensetning.
Fekjær forteller videre at hun nå har flyttet til et annet sted på Oslo østkant, der hun «sogner til en skole der 20 prosent av barna har minoritetsbakgrunn» (jeg antar hun mener minoritetsspråklige), hvilket også er typisk for foreldre som velger skolebytte for sine barn fra skoler med høy andel minoritetsspråklige. De flytter altså typisk til en skole med færre minoritetsspråklige, ikke til skoler med bare norske elever.
Mistenkeliggjøring
Dette betyr selvsagt ikke at det ikke eksisterer både fremmedfrykt og negative holdninger til innvandrere og vica versa. Utfordringen er at høy innvandrertetthet, skolevalg og –bytte, og fra- og tilflytting må kunne diskuteres i det offentlige rom uten moralske undertoner som mistenkeliggjør motivet. Som Morken sier det: «En slik mistenkeliggjøring, er i mange tilfeller problematisk og uberettiget. Foreldre opplever skolen gjennom sine egne barn, er opptatt av barnas beste og fokuserer på inkludering, fritidsinteresser og sosialt miljø, ikke etnisitet og hudfarge.»
Men jeg antar, sannsynligvis med rette, slik vi gang på gang kjører debatter med moralske pekefingre, at det er dette Fekjær frykter. Men det vil kun oppfattes som et «forsvarsskrift» for dem som knapt nok kjenner til det Nye Norge – og som regel er det de som har den moralske pekefingeren høyest.
Aftenposten kronikk: «En innvandrerforskers hvite flukt»
Les også HRS-rapport Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen (N-3-2014)