Antiradikaliseringsarbeid er i vinden som aldri før i Europa. Ikke underlig, all den tid utviklingen vi daglig vitner er mer og mer urovekkende. Jeg må bare legge inn en påminnelse her før jeg går videre på ny aktuell informasjon: På 90-tallet var det slik tvangsekteskap ikke var et problem, ifølge sentrale organisasjoner og talspersoner, særlig de fra Pakistan, som var mest i debattvinden. Men så skjedde det noe: en stortingsrepresentant fra Hordaland gikk på talerstolen i 1998 og foreslo en handlingsplan mot tvangsekteskap, i kjølvannet av den såkalte Nadia-saken. Erna Solberg fikk flertall, og som kjent følges alltid en plan av penger, og derfor ble ”alle” organisasjoner innen innvandringen og dets talerør over natten eksperter på bekjempelse av tvangsekteskap som de påstod de hadde lang erfaring med. Akkurat slik opplever jeg det nå er knyttet til radikalisering: Vi som i et tiår har advart mot fremvekten av ekstremislam, ble avvist av de samme aktørene som nå som ”eksperter” løper etter antiradikaliseringspengene.
Virkeligheten innhenter oss altså, det er alltid bare spørsmål om tid. Tiden ser ikke ut til å være på verken Norge eller Europas side lenger. Det går så fort i den verdimessige nedoverbakken, som om en verdimessig ebola brer om seg. Tallene fra Tyskland vitner om at tyskerne har fått en betydelig indre fiende nå, som jo har kommet til uttrykk ved sekteriske gatekamper nylig, og eksempelvis ved demonstrasjon tidligere som endte med svært voldelige angrep på et halvt tusen politibetjenter.
Det kan se ut som frykten lammer fornuften i Tyskland disse dager. For samtidig med at ekstremislam er på fremmarsj skjer dette: I Tysklands største delstat, Bayeren, har en domstol nå tillatt regjeringen å spionere på borgere som er motstandere av at det reises en megamoské i Munchen. Kjennelsen kommer bare dager etter at en annen domstol i Bayern ila en antimoskéaktivist en betydelig bot for å ha omtalt islam nedsettende og sagt at islam ikke er kompatibel med demokrati.
Parallelt sier en anonym kilde i EU-toppen det de fleste av oss for lengst har forstått: det er antakelig kun et tidsspørsmål før EU vitner et omfattende terrorangrep. Kilden sier Europas politiske ledelser er ”desperate” i forhold til å takle at hundrevis av jihadister vender hjem etter kamper i Midtøsten. Man mangler strategi. Å klare å stoppe terrorangrep kan allerede være for sent, sies det.
The official said Europe was scrambling to deal with the threat of hundreds and possibly thousands of Islamist fighters returning to the European Union from combat in Iraq and Syria with plans to carry out large-scale attacks in the union.
“It is pre-programmed,” the official told the newspaper. “We have clear signals that this is what the foreign fighters are doing. This is the main threat we are facing.”
He added that EU leaders were “very aware and very frightened of this” and currently did not have an effective strategy in place to deal with the threat. “They all fear this could be totally out of control. It may already be too late.”
I tillegg kommer faren fra islamske ekstremister (ikke de som har vært i jihad), slik vi nettopp har sett i eksempelvis Canada, som ikke minst nå kan ville gå til aksjoner fordi vestlige land bomber IS, sier EUs antiterrorsjef Gilles de Kerchove. Et tredje moment er al-Qaida: al-Qaida er kommet i skyggen av den ekstreme brutaliteten som IS utviser.
“The rise of (Islamic State) may prompt al-Qaeda to do something to show that it is still relevant,” he said.
Iraks statsminister sa nylig at hans etterretningstjeneste avdekket at amerikanske og franske IS-krigere planla å gå til angrep på undergrunnen i Paris og byer i USA. Flere av krigerne er arrestert i Irak grunnet slike planer. Franske og amerikanske myndigheter har ikke bekreftet forholdet.
I Bonn skjedde dette for noen dager siden, melder Den korte avis: Antiterrorpolitiet sprengte seg inn i en bolig og arresterte ”skredderen”: Kaseem R drev en fabrikk der han produserte kampuniformer til IS. Altså nær sagt i hjertet av Europa. Man undrer seg: Hva blir det neste?
Utviklingen går raskt, og venner og sosiale medier er viktige rekrutteringsfaktorer:
”Der er en forbindelse mellem den succes, Islamisk Stat indtil videre har haft i Syrien og Irak og aktiviteterne her i Tyskland og propagandaen rettet mod unge hellige krigere (jihadister). Islamisk Stat er så at sige ’in’.” (Citeret fra Reuters)
”Det, der tiltrækker folk, er den intense brutalitet, radikalismen og strengheden (…) Al-Qaeda blegner ved siden af Islamisk Stat, når det gælder brutalitet.” (Reuters)
Venner og sociale medier vigtige for radikalisering.
I Østerrike er det rapportert at to søstre, født i landet av foreldre fra Bosnia, i en alder av 15 og 17 år ble radikalisert i den lokale moskeen, og i april dro de via Tyrkia til Syria og IS for å bli jihad-hustruer. Etter en stund sendte de beskjed til familien og venner at de ønsket seg hjem. Den siste utviklingen i saken er at de nå blitt intervjuet via SMS av Paris Match, der de gir kontrabeskjed: de stortrives i felten. Intervjuet ble gjort med ektemann til stede, og eksperter betviler at jentenes ytringsfrihet er særlig reell. For IS er det selvsagt viktig å få spre det glade budskapet om et lykkelig liv i felten for å sikre økt rekruttering.
Fotoet av den yngste sier vel sitt om frihetsnivået?
Vi trenger ikke å dra ut av Norge for å kjenne på den fortvilelsen familier til jihadister lever med. I forrige måned forlot en haldenser og norsk konvertitt grensebyen og la ut på ferden til Syria. Tilbake sitter maktesløse foreldre og søsken, forteller NRK, som har møtt mannens søstre.
– Uvissheten er det verste. Lever han? Hva gjør han? Man blir desperat etter å se ham, og leter på nettet hele tiden. Etter de nyeste videoene. Kan vi se ham der? Men vi har ikke sett noe, forteller «Jeanette».
Den unge haldenseren ble raskt en del av Profetens Ummah etter konverteringen, og venn av Ubaydullah Hussain, som det ser ut til kan ha en direkte medvirkning til rekrutteringen. Søstrene hans sier de ikke bærer nag til Profetens Ummah (PU). Deres mor har nylig uttalt at hun er redd for PU. Sistnevnte er vel mest sannsynlig.
Ja, det er en ny frykt i Norge og Europa som setter sine spor både på makro- og mikronivå, og jeg vil eksempelvis anta at jeg ikke er alene om å ha vurdert sikkerhetsrisikoen i tiden som ligger foran oss ved eksempelvis å besøke større europeiske byer. Jeg fristes ikke.