Publisert i Aftenposten 21. oktober 2014.
«Vi skal være varsomme med å forklare fravær av vaffelsteking med etnisk bakgrunn», skrev forskere ved Institutt for samfunnsforskning Guro Ødegård og Arnfinn H. Midtbøen som svar på innvandrerforsker og førsteamanuensis Silje Bringsrud Fekjærs kronikk om hennes «hvite flukt» fra Groruddalen – og forklarte selv fraværet med etnisk bakgrunn.
Antagelser om meninger
Først til de to forskernes nye antagelse om hva folk egentlig mener:
Dugnadskulturen er levende også i minoritetsbefolkningen. Mange legger ned en stor innsats i tradisjonelle foreninger, som idrettslagene, men mange engasjerer seg også i såkalte «innvandrerforeninger». Dersom Hjerpset-Østlie mener at dette foreningslivet er problematisk i seg selv, er vi uenige.
Nei, det mener jeg ikke og har heller ikke gitt uttrykk for. I motsetning til Ødegård og Midtbøen adresserte jeg imidlertid det som faktisk sto å lese i Fekjærs kronikk: hun flyttet på grunn av en manglende opplevelse av fellesskap på helt kronkrete områder: foreldremøter, vennegrupper og barnebursdager, som hun mener innvandrerforeldre i for liten grad møter opp på.
Når Ødegård og Midtbøen så velger å forklare innvandereres fravær på de nevnte arenaene med at «mange etnisk norske barn (og foreldre) driver idrett, korps og speiding, følger mange minoritetsforeldre opp sine barn på kulturaktiviteter hvor dans, musikk og/eller morsmålsopplæring utgjør en viktig aktivitet. I tillegg utgjør trossamfunn en viktig arena for fellesskap og aktiviteter for store innvandrergrupper», gjør de tre ting på en gang:
De unnlater å forholde seg til og svare på den konkrete problemstillingen, samtidig som de indirekte bekrefter den og selv bruker etnisk bakgrunn som forklaring.
Det meningsmotstanderne egentlig sier
Innvandrermiljøenes foreningsliv er ellers ikke problematisk i seg selv, men noen fellesarena for innvandrere og storsamfunnet (inkludert andre innvandrergrupper) kan det ikke beskrives som. I dette tilfellet er det vel helst Ødegård og Midtbøens åpenbare manglende evne og vilje til å lese og etterpå korrekt gjengi hva deres meningsmotstandere skriver som er problematisk.
«Vi ønsket å nyansere inntrykket man satt igjen med etter lesingen av Silje B. Fekjærs kronikk, nemlig at foreldre med innvandrerbakgrunn i liten grad deltar i lokalsamfunnet», hevder de to og legger til:
Skolene i Groruddalen og andre lokalsamfunn med høye andeler minoritetsspråklige barn har med årene fått lang erfaring i å få foreldre til å delta på arrangementer i skolens regi, og de lykkes i imponerende grad.
Ja, gjør de nå egentlig det?
De som ikke har flyktet
To groruddøler som ikke har flyktet forteller en annen historie, og den ligger nærmere Fekjærs enn Ødegård/Midtbøens. Den norsk-tyrkiske læreren Nurten Aydin ved Grorud skole har dette å si til Aftenposten:
Aydin forteller at det er lite oppmøte på foreldremøtene generelt.
– Vi hadde et foreldremøte nå der 20 elever av nesten 60 var representert. Det er skuffende. Men jeg synes det er veldig bra miljø på Grorud skole. Jeg kan egentlig ikke se for meg at det sosialt er grunn til å flykte, sier Aydin.
Mens leder for Grorud idrettslag, Richard Pedersen, bidrar med denne opplysningen:
– Det er et gammelt groruddalsproblem. Det er ikke kultur for ikke-etnisk norske å drive dugnadsarbeid. Noen ser på fotball som et kommunalt tilbud, og de skjønner ikke at det koster penger. Det blir rovdrift på ildsjelene som er med, og altfor mange stiller ikke opp, sier Pedersen.
Og da har vi ikke engang vært innom det faktum at nye, personlige vennskap mellom voksne ofte oppstår på de felles møteplassene som skole og fritidstilbud for barna deres er. Det fungerer dårlig når folk ikke er der, og da kan den manglende fellesskapsfølelsen på foreldremøter, vennegrupper og barnebursdager fort få ringvirkninger for den enkeltes tilværelse i hverdagen.
Langt fra like flerkulturelle lokalmiljøer
Forskerduoen har for øvrig gjort oppmerksom på at de begge har «forsket på integrasjonsprosesser, deltagelse og nettverksbygging i flerkulturelle lokalsamfunn, og i tillegg er foreldre for barn på skoler med høye andeler minoritetsspråklige barn, Veitvet og Bjølsen».
Derimot er deres egne lokalmiljøer langt fra like flerkulturelle som Groruddalen, for Ødegård er bosatt i en bydel hvor innvandrerandelen er 17 prosent – blant Oslos aller laveste – og Midtbøen i en bydel med 33 prosent. Groruddalen har litt over 50 prosent.
Og til tross for lokale beretninger og at de selv forklarer fravær med at etnisk bakgrunn leder til aktivitet på «andre arenaer» – altså andre arenaer enn dem Fekjærs kronikk dreide seg om – avslutter Ødegård og Midtbøen med følgende grausamme salbe:
Å fremstille situasjonen i flerkulturelle lokalsamfunn som preget av tilnærmet total etnisk segregering, med få eller ingen møteplasser på tvers av ulike grupper, er imidlertid å sementere myter som ikke baserer seg på virkeligheten.
Myter og virkelighet
Men hva som er myter baserer seg tydeligvis på hvilken virkelighetsbeskrivelse man abonnerer på.
– Det er en myte at etnisk norske rømmer, mens innvandrere blir boende, klaget Grorud bydel i Aftenposten i 2010. Fasit fra Statistisk sentralbyrå (SSB) så sånn ut i 2013:
I perioden 1999-2010 ble det hele 18.000 færre etnisk norske i Groruddalen. Hvert år flyttet mellom 1000 og 2000 etnisk norske fra, mens like mange ikke-vestlige innvandrere flyttet til. 84 prosent av flytteoverskuddet fra andre fylker utenom Akershus til de vestlige delene av byen hadde etnisk norsk bakgrunn, mens 70 prosent av flytteoverskuddet til øst og sør hadde ikke-vestlig bakgrunn.
Trenden har ikke avtatt. I 2014 publiserte Oslo kommune tall som viste at nettoutflyttingen av etnisk norske tvert i mot hadde økt med 55 prosent siden 2011.
Legg til masterstudien «Flytting i et segregert bylandskap. Flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier», publisert av Oslo kommune, og vi har for lengst beveget oss vekk fra mytenes verden.
I undersøkelsen ble respondentene spurt om hva som var de viktigste årsakene til at de flyttet fra sitt forrige boområde. Av de som hadde flyttet fra boområder med høyest andel innvandrere, oppga hele 61 prosent av de som hadde barn at «for høy minoritetsandel på skolen» var en viktig eller svært viktig årsak til at de hadde flyttet. Blant de 18 ulike motivene for å flytte – fritidstilbud, grøntområder, utrygghet, omdømme, boligtilbud etc – var det kun «dårlig oppvekstmiljø» som ble tillagt større betydning.
Blant de som ikke hadde barn var «for høy minoritetsandel» det vanligste motivet, selv om dette hadde enda større betydning blant de som hadde barn. 46 prosent av de som ikke hadde barn mente at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig motiv for deres beslutning om å flytte til et annet boligområde. 55 prosent av de som hadde barn og bodde i de mest innvandrertette boområdene, oppga det samme.
Det later til dermed til at forskerne Guro Ødegård og Arnfinn H. Midtbøen har rett i at vi har med mytemakere å gjøre. Hvem det er, kan sikkert leserne selv gjøre seg opp en mening om.