Leder for justiskomiteen Hadia Tajik (Ap) sier at det norske islamistmiljøet har vært undervurdert og ber nå om større bevilgninger til forebygging. Tajik innrømmer at det politiske Norge har tatt for lett på utfordringen med radikalisering av ungdom og islamister som reiser for å slutte seg til Den islamske staten i Syria og Irak.
– Når man ser at disse miljøene har klart å få bredere gjennomslag har de miljøene vært undervurdert, sier Tajik, som leder Stortingets justiskomité.
Hvorfor i all verdens land og riker har de det, når Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i årevis har gjort oppmerksom på at nettopp ekstreme islamister utgjør den største trusselen mot Norge?
Det har PST for øvrig ikke vært alene om, for praktisk talt alle vest-europeiske sikkerhets/etterretningstjenester har uttrykt bekymring for det samme i mange år. Og det har ikke manglet på konkrete årsaker til bekymringen heller.
Alt i 2006 kom det frem at britisk politi og etterretning siden terroraksjonen sommeren 2005 hadde stanset fem andre planlagte, større terroristaksjoner på britisk jord. Man opplyste at etterretningstjenesten fulgte med på 200 nettverk eller terrorgrupper med over 1600 medlemmer tilsammen.
Hvem, hva og hvorfor?
Hundrevis av unge britiske muslimer hadde blitt radikalisert, lokket og lært opp til å bli selvmordsaksjonister, opplyste sjefen for MI5, Eliza Manningham-Buller.
Årsakene til radikaliseringen er mange, men Al-Qaida har selv uttalt at 50 prosent av krigen utføres i media. Unge britiske muslimer blir inspirert av videoer på fjernsyn og internett, mener MI5-sjefen.
Lite tyder på at det er blitt færre ekstreme islamister siden da; i 2013 snakket MI5-sjef Andrew Parker om tusenvis.
I 2010 høynet flere EU-land terrorberedskapen. I Tyskland ble det kjent at terrorister hadde planlagt et stormangrep mot Riksdagen, der man skulle ta gisler. I Tyskland, Nederland og Belgia ble ti personer arrestert for å ha planlagt et terrorangrep i de tre landene. Nyttige stikkord: islamister og al-Qaida.
Heller ikke her virker det som tilstanden har blitt bedre siden sist. Senest i sommer ble fem personer, deriblant et nederlandsk ektepar, pågrepet forskjellige steder i Europa, mistenkt for å planlegge en terroraksjon. De hadde i lengre tid vært blant personer som ble overvåket av belgisk, nederlandsk og tyrkisk politi pga mistenkt tilhørighet til en terrorcelle i Europa med tilknytning til ekstremister i Syria.
I vårt naboland Danmark ble fem islamister pågrepet i 2010, rett før de skulle gjennomføre et terrorangrep mot Jyllands-Posten. Planens hovedingrediens var å bakbinde de journalistene man måtte finne i lokalene, for deretter å halshugge dem og hive hodene ut av vinduene – et så smått vanlig syn der islamister og jihadister råder.
Samme år vandret selvmordsbomberen Taimour Abdulwahab ut i Stockholms julegater i den hensikt å ta livet av så mange julehandlende som mulig i de travle gatene. Bare flaks gjorde at ingen andre menneskeliv enn terroristens eget gikk tapt. Senere ble det opplyst at det svenske sikkerhetspolitiet hadde avverget to andre terrorangrep som var planlagt av islamister bosatt i Sverige.
Nyhetssaker om avvergede terroraksjoner de siste ti årene er så tallrike at det nesten er umulig å få med seg alle. Ifølge TV2 har hele 49 planlagte terrorangrep i Europa – utført av islamister/jihadister – blitt stanset siden 2008. Og det er jo ikke sånn at dette ikke blir skrevet om. At man ikke liker f.eks. uavhengige eller alternative nyhetsformidlere og derfor ikke leser dem er ingen unnskyldning, for samtlige saker har stått i de fleste europeiske, norske inkl., hovedstrømsmedier.
Men noen har, bør i alle fall ha, tilnærmet full oversikt. Offentlige institusjoner som for eksempel sikkerhetstjenester. De vet det, for det er deres oppgave å vite sånt. Det er også deres oppgave å informere den politiske ledelsen om det de vet. Det er derfor vi har dem. Så til tross for fjollete kritikk fra ideologiske NGO`er som Antirasistisk senter, så gjør de jobben sin og informerer.
Likevel blir vi altså servert uttalelser som denne i 2014:
– I alle situasjoner der kriminalitet utvikler seg, og farlige miljøer utvikler seg, er det noe vi politisk burde sett tidligere og tatt tak i, sier Tajik.
Hvilket politiske Norge dreier det forresten om? Frp har tatt opp problematikken og bedt om tiltak i årevis, og i 2009 klasket Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg til med et løfte om at Ap skulle gå i front i kampen mot alle de kreftene som er mot demokratiet og likestilling. – Vil knuse radikal islam, vrælte NRK:
– Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte og det vil vi bekjempe, sier Kolberg.
Dasken på lanken kom fra egne rekker noen måneder senere. Man avfeide rett og slett hele problemstillingen som ikke-eksisterende: – Radikal islam er ikke et problem Norge i dag, fastslo daværende utenriksminister og nåværende partileder Jonas Gahr Støre.
Er det det sistnevnte politiske Norge Tajik sikter til, mon tro? Det er åpenbart nødvendig å minne om at den nåværende regjeringen har regjert i knapt ett år. I de åtte foregående årene – mens problemet ble stadig mer synlig og omfattende – var det Tajiks eget parti som bestemte hvor skapet skulle stå.
Vi andre kan bare undres på hva som er grunnen til at også resten av det politiske Norge valgte å ikke se eller ta tak i dette tidligere? For når man har tilgang på all informasjon og ens egen institusjon – og nær sagt alle dens søsterorganisasjoner i land vi liker å sammenligne oss med – har varslet om dette i årevis, er det snakk om et valg.
I stedet har man latt seg ta så til de grader på sengen at man nå klynger seg til den såkalte Århus-modellen, hvis grunnleggende perspektiv er at unge, radikaliserte muslimer reiser til Syria og slutter seg til IS fordi de er ofre for diskriminering. Når vi samtidig vet at mange blant de som reiser eller er medlemmer i ekstreme miljøer er etnisk innfødte konvertitter, later det imidlertid til at modellen i beste fall har et forklaringsproblem:
Århus kommune og Østjyllands politi hevder at diskriminering er den største medvirkende enkeltfaktor som skaper vekstgrunnlag for radikalisering. Århus-modellen arbeider derfor ut fra begrepet «institusjonell diskriminering»:
Det drejer sig om organisationer og myndigheders svigtende evne til at yde en service på grund af hudfarve, kultur eller etnisk tilhørsforhold – herunder medarbejdernes »ubevidste fordomme, uvidenhed med mere,«
Det er selvfølgelig lett å være etterpåklok, det er vi alle fra tid til annen. Dette er imidlertid et tilfelle hvor det hadde vært like lett å være førklok. Så hvorfor grep man ikke muligheten når den for en gangs skyld var der?