Det er spesielt i avslutningen på innlegget at Hylland Eriksen presenterer sitt selvbilde:
Som akademiker burde jeg visstnok ikke mene noe. Jeg burde jo drive med objektiv forskning. Tja. Faktum er imidlertid at jeg er sosialantropolog, og vårt fag representerer, gjennom sin metode, nøyaktig det motsatte av Fremskrittspartiet. For oss forholder det seg nemlig slik at intet menneskelig skal være oss fremmed. For formann Jensen, nestformann Simonsen, representant Tybring-Gjedde og deres medløpere forholder det seg derimot slik at intet fremmed skal være dem menneskelig.
Nå er vel ikke Hylland Eriksen spesielt kjent for ikke å mene noe, men de fleste har vel forventinger om at professor Hylland Eriksens meninger hadde «objektiv forskning» som en ryggmarksrefleks. Objektiv forskning og vitenskapelige metoder handler imidlertid ikke om at forskere ikke har subjektive meninger, men om at andre forskere som utfører samme forskning med samme metoder vil komme til tilnærmet samme resultater (hvis ikke noe revolusjonerende nytt, og da er typisk andre metoder tatt i bruk).
Men en sen lørdagskveld (25.10) har altså Hylland Eriksen resonnert seg frem til at sosialantropologiens objektive ståsted, dertil «gjennom sin metode», er det motsatte av FrP.
Dette verktøyet, i Hylland Eriksens analyse, ivaretar at «intet menneskelig skal være oss fremmed», mens for «formann Jensen, nestformann Simonsen, representant Tybring-Gjedde og deres medløpere forholder det seg derimot slik at intet fremmed skal være dem menneskelig.» Allerede her har vel Hylland Eriksen avslørt at han ikke er helt med, i alle fall vet ikke jeg hvem nestleder Simonsen er. Det kan kanskje være den samme Simonsen som ble ekskludert fra partiet i 2003, men det er kanskje mer sannsynlig at han mener nestleder Per Sandberg.
Hylland Eriksens innlegg har tittelen «Fremskrittspartiet og humanistiske verdier», og starten på innlegget levner ingen tvil om hans eget ståsted:
Så, altså: Fremskrittspartiet. Er det et mykfascistisk parti som livnærer seg av mistenksomhet, nedoverspark og forakt for en svakhet (ikke glem Harald Ofstads bok) som velgerne ikke forstår at de selv kan bli de neste ofrene for? Altså et white trash-parti som er avhengig av at velgerne har lav utdannelse, ikke forstår sitt eget beste og derfor stemmer mot sine objektive interesser?
Her mangler det ikke på merkelapper og henvisningen til Oftstads bok (som vi må anta er Vår forakt for svakhet, 1971) gir assosiasjoner til nazismen. I denne boken tar Oftstad for seg nazismens mentalitet og normer, der den sterke beviser sin overlegenhet ved å underkue andre. Samtidig lar den svake seg kue med makt, og fortjener dermed ikke bedre. Derav «offerrollen» som de som stemmer FrP altså ikke forstår. Gitt at over 16 prosent av velgerne stemte på FrP ved siste valg (2013) er det en betydelig andel av befolkningen Hylland Eriksen utviser lite respekt for. De vet jo ikke bedre, er Hylland Eriksens svar.
Men da er det godt vi har professoren som kan lede oss til den objektive sannheten, og her får både Jens Stoltenberg og Anne Holt på pukkelen:
Eller er de, som mange norske politikere fra andre partier bedyret etter forrige valg (hei, Jensemann! Hei, Anne Holt!), fullkomment respektable og et demokratisk parti i den beste tradisjonen etter opplysningstiden? Ikke et ord om at terroristen Breivik hadde vært et lojalt medlem av partiet i mange år? Mange husker at formann Jensen harmdirrende slo fast at ‘dette er et angrep på Norge’ etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet, men vi husker også at hun ikke gjentok setningen etter at det ble klart at terroristen var et av hennes egne sorte får. Riktignok gikk Breivik fra høyrepopulisme til høyreekstremisme da han mistet troen på demokratiske institusjoner, men grensen kan i praksis være hårfin.
Både Stoltenberg og Holt endte opp med å forsvare FrP, begge i NRK-programmet Skavlan, førstnevnte knyttet til rasismeanklager mot FrP og Holt i forhold til Jan Guillous analyse av Norge og FrPs likhet med Sverigedemokraterna. Men så ensidig «støtte» som Hylland Eriksen hevder at dette var, kan nok mer enn diskuteres. Konklusjonene til Hylland Eriksen om terroristen Breiviks tid i FrP er også oppsiktsvekkende idet han slår fast at grensen mellom høyrepopulisme og høyreekstremisme er hårfin. Slike begreper benyttes stort sett av aktører med en bestemt agenda, for hvor presise begreper er dette? Tja, en høyreekstrem er vel gjerne en som ikke unngår vold for makt og som egentlig er en fascist, hvor som kjent demokratiet ikke har noen fremtredende plass. En høyrepopulist er vel en som raskt nærer misnøyen hos folket og som nettopp benytter denne misnøyen innenfor den demokratiske styreformen for å oppnå makt – uten vold. At grensen mellom disse i praksis skal være «hårfin» krever en mer dyptpløyende analyse.
Hylland Eriksen er selv så forarget over at en slik «illeluktende gjeng», som han kaller FrP for, ikke av alt og alle slås i hartkorn med Geert Wilders, Marine LePen, Pia Kjærsgaard og Sverigedemokraterna, at han er kommet til at man da ikke kan kjenne deres politiske program, ja ikke engang FrP-ere kjenner eget program, og heller ikke deres ideologi. «For det er nesten umulig å se noen forskjell», fastslår Hylland Eriksen, før han velvillig avlegger HRS et besøk:
Det blir litt som når “Human Rights Service” sier at de bare er en menneskerettighetsorganisasjon med særlig interesse for kvinners rettigheter. Hallo, liksom. Har ingen vært innom nettsiden deres noen gang?
Nå sier vi vel litt mer enn det, ikke minst at vi er for velferdsnasjonen Norge, som altså Hylland Eriksen ikke mener er verdt å forsvare, da «Spørsmålet er om den kan og bør videreføres i sin nåværende form, dersom det vil innebære fortsatt økte ulikheter i verden.» Det kan altså være befriende å sitte i Ullevål hageby, kanskje med litt rødvin i glasset, og gruble ut i natten?
Men verst er det når Hylland Eriksen gyver løs på navngitte personer. Da kjenner jeg sterk forakt for professoren og hans analyser. Ikke minst er det Christian Tybring-Gjedde som får unngjelde, nok en gang. Tybring-Gjedde gjør det ikke alltid enkelt for seg selv, det skal han ha, men jeg kjenner ham rimelig godt og er det noe ingen skal ta fra ham så er det hans engasjement og ærlighet. Når Hylland Eriksen hevder at Tybring-Gjedde gjør det han kan for å «spre lummer mistenksomhet overfor folk som ikke ligner han selv» og at «den åpenbart velfødde fyren er frekk nok til å sippe offentlig og fremstille seg som offer (‘Muslimene truer min kultur, buhu, jeg er redd’)», utviser professoren ikke bare en uredelighet som han ikke burde slippe unna, men han har låst seg inn i sitt eget tankeunivers der han utviser forakt for det demokratiske samfunn. Videre hevder Hylland Eriksen at Tybring-Gjedde alltid har blitt svar skyldig på spørsmålet om hva som er norsk kultur, men det var kanskje heller noen andre som burde tildeles denne kritikken? Eller forakten for at familieminister Solveig Horne ønsker at mennesker med «et middelaldersk kvinnesyn bør ta seg sammen» – som er sagt som «en politisk uttalelse, ikke som rør som bobler opp etter litt for mange drinker på et nachspiel».
Dehumanisering og demonisering av meningsmotstandere burde vel Hylland Eriksen holdt seg for god til – for et det ikke slik han misliker så sterkt? Har han glemt sin egenerklæring om at intet menneskelig skal være ham fremmed? Det kan synes som om Hylland Eriksen heller er blitt det han hevder om sine meningsmotstandere: intet fremmed skal være ham menneskelig.
Som nevnt har Hylland Eriksen slettet innlegget på bloggen sin. Det var kanskje en lur start på en mandags morgen, men han har vissnok også diskutert innlegget på sin FB-side på søndagen. Så hvis han ikke har hatt fullstendig «frihelg», burde kanskje slettingen følges av en aldri så liten oppklarende kommentar.
Oppdatering: Saken er nå også omtalt hos Dagbladet.